Horisont 14.01.19
VISER VEI INN I MUSIKKENS VERDEN: – Min jobb er å lose mennesker til å få en større delaktighet når de lytter til klassisk musikk, sier Annabel Guaita. (Foto: Mikael Holber)

Bli en bedre lytter

– Lytting er en kreativ handling, sier Annabel Guaita, som nå lanserer et nytt konsept der hun ønsker å vise vei til en dypere lytteopplevelse av klassisk musikk.

Annabel Guaita er utdannet konsertpianist, og var frem til nylig formidlingsleder ved de tre Komponisthjemmene i KODE. Det nye konseptet hennes har fått navnet Lyttelos, som er et nyord som peker mot at hun viser deg vei gjennom lytteopplevelsen.

SIDESTILLER LYTTING MED SPILLING

– Musikk skjer ikke av seg selv, men inne i oss – i møte med vår bevissthet. Å være en aktiv lytter er å stille seg til disposisjon for denne lytteopplevelsen.

– Lyttelosen kan hjelpe med å inkludere folk mer i musikkopplevelsen, og gjøre terskelen lavere for å gå på konsert, forklarer hun.

– Det handler om å være en brobygger som gjør publikum mer fortrolig med hvilke elementer som inngår i musikken – som igjen gir en bedre lytteopplevelse.

Hovedprosjektet hennes er å få frem at lytting som aktivitet har en verdi i seg selv. Mye av den mest kjente klassiske musikken er innhyllet i anekdoter og bilder som blir førende for lytteropplevelsen.

– Når vi får et ferdigtolket bilde på musikken, har dette lett for å stenge for vår egen fantasi. Det jeg jobber med, er å få mennesker til å oppdage sin egen lyttekompetanse. Du trenger ikke å kunne mye musikkhistorie for å få en dypere musikkopplevelse.

– Nå er det mange som har oppdaget klassisk musikk nettopp gjennom filmer som Fantasia, Amadeus og Immortal Beloved?

– Ja, og jeg sier ikke at det ikke er viktig. Vi trenger begge deler. Det jeg vil er å ta den klassiske musikken tilbake til publikum ved å sidestille det å lytte med det å spille. Lytting kan være en kreativ handling.

For å illustrere poenget, ber hun meg bli med på et lite eksperiment. Hun setter på åpningen av Mozarts Symfoni nr. 40, fremført av Concentus Musicus Wien i 2012 (dirigert av Nikolaus Harnoncourt).

MUSIKKEN PUSTER 

Den kjente melodien fyller rommet, tolket av et orkester som klarer å gi den både elastisitet og fylde. Hun ber meg legge merke til hvordan orkesteret fraserer, og følge med på bevegelsen i musikken; hvordan den på en måte puster, at den strekker seg frem og trekker seg tilbake.

– Dette er musikk som går enten mot eller fra, sier hun.
– Slik minner den veldig om pusten vår. Denne musikken er som våre egne liv; den har alltid to retninger.

Som en kontrast setter hun så på en eldre innspilling av det samme verket. Dette er et opptak med Berlinerfilharmonikerne fra 1963, dirigert av Karl Böhm, og åpner i et mer langsomt tempo.

– Det låter mer ettertenksomt, sier jeg.

– Ja, og kanskje tyngre enn den første, sier hun.
– Det er litt det det handler om; å kunne være til stede i lytteopplevelsen. Vi mennesker har så lett for å trekke inn personlige erfaringer i stedet, at vi begynner å assosiere.

Et grunnleggende trekk i lyttingen er det å kunne oppleve både øyeblikket og det hele. Hjernen vår ønsker å skape mening i det vi hører, og da fjerner vi oss lett fra her og nå. Det er nettopp her Guaita, i egenskap av lyttelos, kan komme inn.

REPETISJON AV MUSIKALSKE FIGURER

– Min jobb er å lose mennesker til å få en større delaktighet i lyttingen, sier hun.
– Skoleverket tar ikke lenger klassisk musikk på alvor. Det er kun populærkultur som gjelder i skolen nå. Gladnyheten er at svært mange som vokser opp i dag – til tross for at de ikke har fått noe forhold til klassisk musikk gjennom oppveksten – ofte lengter etter dypere kunst- og musikkopplevelser. De ønsker å utvide sin palett for opplevelser.

Betydningen av øyeblikket understrekes av hvordan repetisjoner bidrar til å binde et musikkstykke sammen.

Betydningen av øyeblikket understrekes av hvordan repetisjoner bidrar til å binde et musikkstykke sammen. Ekstremeksempelet på dette er orkesterstykket Boléro – komponert av Maurice Ravel – som er bygget opp over en konstant rytme (ostinato).

Dette er en effekt som er blitt brukt i all musikk til alle tider. Innenfor improvisert musikk kalles slike repeterte musikalske figurer gjerne «riff» eller «vamp», mens i moderne elektronisk musikk er det vanlig å «loope» små melodiske temaer eller rytmer.

– Når et tema repeteres, hører vi det alltid i lys av det som kom før. Repetisjonene blir derfor aldri identiske, men farget av det som har vært og det som skal komme til å bli, forklarer hun.

– Dersom Ravel bare hadde gjort det samme hele tiden, ville spenningen gått tilbake. Genistreken er at han legger på noe nytt hele tiden, både i instrumentering og styrke.

Beethoven gjør noe lignende i første sats av Symfoni nr. 5 (også kjent som Skjebnesymfonien), som er en eneste lang repetisjon av det kjente «bankemotivet».

– Det morsomme er å oppdage hvordan motivet er med på å bygge opp eller ned spenningen utover i verket. Slik kan vi følge tettere med på musikkens eget landskap, slik den utspiller seg inne i oss.

Et annet eksempel, hentet fra populærmusikken, er Tubular Bells av Mike Oldfield, et musikkstykke som enkelte kritiske sjeler har beskrevet som ett tema som gjentas over to platesider – gjerne uttalt av de samme folkene som hyller Boléro som et tidløst mesterverk.

ET SPRÅK UTEN ORD

Moderne lyttere sier nok heller «ja takk, begge deler», for til tross for at det er svært forskjellig musikk, så er begge musikkstykkene fremragende eksempler på hvordan musikk kan snakke til oss uten ord. Og slik det er i alle språk, så er budskapet ofte avhengig av gjentagelser for å nå helt frem.

– Når vi får et ferdigtolket bilde på musikken, har dette lett for å stenge for vår egen fantasi.

For min egen del husker jeg fortsatt hvordan mine gamle skolelærere terpet og terpet på pensum for å nå frem til meg og andre elever – som gjerne var på spasertur inne i hodet i stedet for å ha oppmerksomheten på tavlen.

– Å lytte til musikk handler mye om tilstedeværelse, bekrefter Guaita.
– Jeg øver daglig på dette selv, enten ved å skru av mobilen når jeg øver eller leser, eller går en tur i fjellet og forsøker å bare være til.

Poenget er å åpne opp for publikums egen fortolkning i øyeblikket. Musikk skjer ikke av seg selv, men inne i oss – i møte med vår bevissthet.

– Å være en aktiv lytter er å stille seg til disposisjon for denne lytteopplevelsen, slik at den klassiske musikken kan påvirke livene våre enda mer.

NÅR TID OG STED FORSVINNER

Som lytter kan du være ekstremt aktiv; du kan oppleve å komme inn i en flyt-tilstand («flow»). Dette begrepet ble først lansert av den ungarsk-amerikanske psykologen Mihály Csíkszentmihályi, og betegner en tilstand der man blir så oppslukt av en aktivitet at man glemmer tid og sted.

Senere forskning har vist at tilstanden inntreffer når den høyre hjernehalvdelen tar over styringen fra den tids- og detaljorienterte venstre halvdelen.

– Det ligger ofte en personlig vekst og mestring i det man gjør i denne tilstanden, og mange sier at de er aller mest lykkelig når de oppnår «flyt».

– Vil du si at musikk er et språk uten ord?

–  Ja, men ordene kan kanskje samtidig få oss til å komme nærmere vår egen lytteopplevelse. På mine foredrag går jeg derfor i dialog med publikum og får dem til å stole på sin egen lyttekompetanse, sier hun.

– Folk kommer ofte med veldig fine betraktninger på det de hører. En jeg spilte Harnoncourts tolkning av førstesatsen fra Mozarts Symfoni nr. 40 for, sa at musikken virket litt forskremt.

ZEN, FLYT OG MUSIKK: Bøker som kan hjelpe deg å bli en bedre lytter. (Foto: Magne Fonn Hafskor)

Fakta

Annabel Guaita

  • Født i 1971, oppvokst på Møhlenpris og Eidsvågneset, og bor nå i Rådalen.
  • Studerte ved Bergen Musikkonservatorium og L’Escola de Musica i Barcelona fra 1990 til 1996. Har mastergrad i klaverspill (2007) og en kunstnerisk doktorgrad på Fartein Valens klavermusikk (2013).
  • ATONALE KLASSIKERE: Tittelen på Annabel Guaitas første cd er hentet fra et av Fartein Valens brev, der han omtaler atonal musikk som «l’altra beltà» («den annen skjønnhet»); et begrep han hentet fra en av Michelangelos sonetter.

    Har gitt ut cden L’Altra Beltà (Lawo Classics 2011) – med klaververker av Fartein Valen, Arnold Schönberg, Alban Berg og Anton Webern. Ny utgivelse er planlagt i 2019, med tittelen Western Variations.

  • Spiller også på platene Non-Solid Objects (Albedo, 1997), Edvard Hagerup Bull (Simax, 2001) og Combo Tango (Acoustic Records, 2001).
  • Fra 2016 til 2018 var hun formidlingsleder på Komponisthjemmene i Kode (Troldhaugen, Lysøen og Siljustøl).
  • Leder Notelangs, som er en arrangementsserie med kritikersalonger og lytteverksted på Litteraturhuset i Bergen og Bergen Offentlige Bibliotek.
  • Er engasjert av Bergen Filharmoniske Orkester til å holde foredragsserien Lytting 2.0: Symfonisk lyttesirkel – der publikum «får ta del i fortolkningens hemmeligheter».
  • Hun har også inngått et samarbeid med ølsommelier Thomas Digervold, som er gründer av konseptet Fest i kjeften.
  • Annabel Guaita lanserer nå konseptet Lyttelos, der målet er å lose publikum mot en annerledes og spennende musikkopplevelse – og bli fortrolig med den klassiske musikken.
  • Til våren reiser hun på turné med et Lyttelos-konsertprogram med Grieg, Sæverud og Valen. Hun er blant annet invitert til å spille på Martin-Luther-Universität Halle-Wittenberg i Tyskland.
  • Hun er også engasjert av musikkfestivalene Hardanger Musikkfest og Hardingtonar sommeren 2019 med kritikersalongen Notelangs og lytte- og smakeverksted i samarbeid med Fest i kjeften.
  • Mer informasjon: lyttelos.no og facebook.com/notelangs
MUSIKKEN TRENGER SPILLEROM: – Jeg ønsker meg flere lavterskelarenaer for klassisk musikk i Bergen. Gjerne en kafé med et brukbart piano, sier Annabel Guaita. (Foto: Magne Fonn Hafskor)
Magne Fonn Hafskor
Journalist i Bergensmagasinet. Send meg en epost
ANNONSE:

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this