PÅ ØRET: Debutplate fra Selim «Action The Man» Mutic, duoen Heidi Lambach / John Vegard Schow har tonesatt dikt etter avdøde Lillian Ueland, Klaus Schulze er tilbake etter fem år – og gullplaten som er ombord på Voyager-satelittene er endelig utgitt på vinyl.
I en Saturday Night Live-episode fra 1978 forutså den synske Cocuwa (spilt av Steve Martin) at tittelen på neste ukes Time Magazine-forside ville være «Send more Chuck Berry» – en beskjed utenomjordiske skulle ha sendt til Jorden uken før etter å ha kommet over gullplaten som er ombord på Voyager 1 og Voyager 2.
Den første av disse befinner seg allerede i det ytre rom, 21 milliarder kilometer fra jorden, der den reiser med en svimlende hastighet av 17 km/sekund (!).
De to satelittene, som begge ble sendt ut i 1977, er ikke på vei mot noe spesifikt stjernesystem, men vil etter rundt 40.000 år passere henholdsvis stjernene Gliese 445 (i stjernebildet Sjiraffen, 17,6 lysår fra vår sol) og Ross 248 (i stjernebildet Andromeda, 10,3 lysår fra oss).
Etter et initiativ fra Carl Sagan ble en samling med informasjon, bilder, hilsener på en rekke språk, og lyder og musikk fra Jorden med på den evige romreisen – alt preget inn på en gullbelagt kopperplate.
Alt dette er nå for første gang utgitt på vinyl (det kom en cd-utgivelse i 1992).
Plateselskapet Ozma har her satt sammen en helt nydelig boks som er like mye et objet d’art som en regulær plateutgivelse. Alle de medfølgende bildene (pluss foto satelittene har sendt tilbake fra reisen) er samlet i en tykk bok, mens lydfilene er samlet på tre gullgule vinylplater – samt at det følger med nedlastingskode.
Det begynner med noen ord på gebrokkent engelsk fra den daværende generalsekretæren i FN, Kurt Waldheim, og fortsetter med en forvirrende samling med hilsener fremført, uten pauser, på 55 ulike språk.
En helt nydelig boks som er like mye et objet d’art som en regulær plateutgivelse.
De beste er de to svenskspråklige (muligens fordi jeg forstår hva som blir sagt); først en fra Gunnel Almgren Schaar, som ganske tonløst (jeg trodde først det var en datamaskin som snakket) sier følgende:
«Hälsningar från en dataprogrammerare i den lilla universitetsstaden Ithaca på planeten jorden».
Litt senere leser Anders Thunborg (daværende svensk FN-ambassadør) opp Harry Martinsons dikt Besök på observatorium (1945) – akkompagnert av hvalsang (!). Jeg lurer på hva de utenomjordiske vil få ut av dette, men dersom de klarer å oversette det, vil nok også de gripes av de poetiske ordene: «En rikedom av solar finnes där / Var sol pulserar där med alltets lag / i större solars oerhörda sken / Och allt är klarhet där och dagars dag».
Deretter kommer en symfoni av lyder fra kloden vår. Det begynner med elektronisk musikk fra Laurie Spiegel – et helt fantastisk stykke musikk som enten vil «alienate» de utenomjordiske for alltid eller gjøre dem nysgjerrige på hvem vi egentlig er – og fortsetter med alt fra pressluftbor og passerende jernbanetog til torden og dyrelyder.
Etter denne spenstige introen kommer så en regelrett «Absolute Jorden»-samling, med en mengde tradisjonell musikk hentet fra alle verdenshjørner (her spilles det både japansk shakuhachi, balinesisk gamelan og australsk didgeridoo), en gammel blueslåt fra Blind Willie Johnson, Chuck Berry med Johnny B. Goode (veldig populær i det ytre rom, tydeligvis) og utdrag fra en rekke klassiske verker.
Om gullplaten en gang skulle bli funnet av en utenomjordisk sivilisasjon, vil de nok lure på hvor det er mulig å skaffe mer av denne fantastiske musikken. Sannsynligvis slår de seg til ro med det evig gyldige omkvedet om at originalen alltid er best.
Om gullplaten en gang skulle bli funnet av en utenomjordisk sivilisasjon, vil de nok, etter å ha gledet seg over svingende Bach-musikk fra Brandenburgerkonsert nr. 2, dramatiske toner fra Beethovens Skjebnesymfoni, Mozarts på grensen av det fysisk mulige-arie Der Hölle Rache kocht in meinem Herzen (fra Tryllefløyten), Offerdansen fra Stravinskijs Vårofferet, og den nevnte Johnny B. Goode, lure på hvor det er mulig å skaffe mer av denne fantastiske musikken. Sannsynligvis slår de seg til ro med det evig gyldige omkvedet om at originalen alltid er best.
SNØFNUGG PÅ PAPIRET
Det har vært stille i noen år nå fra den til tider enormt produktive tyske elektronika-pioneren Klaus Schulze, som var med å starte både Tangerine Dream og Ash Ra Tempel før han solodebuterte i 1972. Jeg så ham da han holdt konsert på Studentsenteret i 1983, der han avsluttet med den vakre hyllesten til kong Ludwig II av Bayern (fra albumet X, 1978).
Innflytelsen han har hatt på moderne musikk er enorm, noe som ble tydelig illustrert da Sofia Coppola brukte et av hans stykker i filmmusikken til The Bling Ring – ved siden av artister som Frank Ocean, Kanye West, M.I.A. og Deadmau5. Nå er han tilbake, og det med et mer introvert album enn tidligere – på den måten at her er lite av dansende sequencere, og mer av de drømmeaktige lydlandskapene han alltid har vært en mester i å knotte frem.
Klaus Schulze er ingen stor musiker; jeg vil heller kalle ham visjonær. Han har selv sagt at det første han gjør når han får et nytt elektronisk instrument i hus, er å slette alle de forprogrammerte lydene.
Sett på Schulze, og ordene faller jevnt og lett som snøfnugg ned på papiret.
Den nye platen vil nok ikke bli husket som hans største mesterverk (jeg anbefaler spesielt Moondawn, den nevnte X, Dig It, Audentity og den doble konsertplaten Live), og er nok rettet mest mot fansen.
Er du en av dem, vet du omtrent hva du får: Lange flytende lydbilder, melodiøse uten at de egentlig har melodi, og dansende rytmiske uten at de får deg til å trampe takten. Ypperlig å ha i ørene på lange bilturer, og perfekt som selskap dersom du er et skrivende menneske med midlertidig stopp i ordflommen. Sett på Schulze, og ordene faller jevnt og lett som snøfnugg ned på papiret.
VÅG Å VÆRE TIL
Heidi Lambach (sang, fløyte) og John Vegard Schow (sang, klaver), sammen med et lite knippe musikere, er ute med en plate der de har tonesatt dikt av Lillian Ueland – som døde av kreft i 2015.
Lillian levde etter mottoet «grip dagen, og lev her og nå», og bestemte seg for å skrive dikt i sykdomsperioden.
Diktene hennes har vært mye brukt på kurssenteret Montebello, som har kurs for kreftpasienter og pårørende, og har slik vært til oppmuntring for mange.
Tekstene egner seg veldig godt for musikk, ikke minst gjennom måten de fremføres på. Bergensduoen samspiller godt, og har en slags intuitiv kommunikasjon i det vare uttrykket – noe som blir tydelig i måten de bruker pauser på (hør duetten Du kom).
De gir seg rett og slett tid, lar musikken puste, slik at stillheten mellom tonene understreker og utfyller de poetiske ordene. «Jeg velger å leve / de minuttene når mørket er som størst» synger Heidi, og lar klaver og cello synge med. «Jeg velger å leve / de sekundene når håpet er som minst».
Platen slutter med Våg, som handler om både om å våge å være svak, å våge å gå nye veier, og ikke minst det som er så lett å glemme; å være til stede for hverandre i den tiden vi er her. Som det heter i en annen sang; «livet er ikke det verste man har, og om litt er kaffen klar». Og kaffen, den smaker best når du deler den med andre.
KA’ E DETTE?
En plate som åpner med så dype basslyder som denne fanger umiddelbart interessen. Legg så på fløytesynth, ultralett perkusjon og taktfaste slag på skarptrommen, og du mangler bare litt snakkesang så har du den lokale nestenhiten Virvelvind. Jeg liker at det på en måte er to tempo i denne; et hurtig på den fremoverlente rappen, og et langsomt på musikken.
Albumet, som er bergensrapperens første (han har tidligere gitt ut noen EPer og gratis mixtaper), er et utvalg av låter Selim «Action The Man» Mutic har laget over de siste fire-fem årene, med gjesteopptredener av blant andre Sturle «Wanglade$h» Kvilekval (Fjorden Baby!), Jan Eivind Bertelsen (Obijan, Fjorden Baby!) og Petter Beyer (Kjært Barn, Freakshow).
Jeg liker at han holder det enkelt, med spinkle synther over tunge beats, forsiktig bruk av autotune, og tekster som spenner over alt fra samfunnskritikk til virkelighetsflukt. Han er også en liten ordkunstner – som på Fest, der han synger/rapper at «du er mitt rusproblem / for hver dag er en fest med deg» – eller Stjerner, der han spør «henger du med, eller henger du deg?».
Det som trekker ned her, er låtmaterialet. Mye av det virker skodd på samme lesten, noe som er helt greit, men da må melodiene/riffene være bedre. Med to-tre opplagte singler som dragere ville denne superhelten hatt kvaliteter til å bli en ny Lars Vaular.
Ka e dette? kommer nærmest – den tar jeg gjerne med meg inn i sommerferien, sammen med den superfengende nye singelen Astronaut, som dessverre ikke er med på albumet.
[PostBlock id=110]