Ove Landro (foto: Magne Fonn Hafskor)

Snart snur solen

LEDEREN: Snart snur sola, skriver Ingebrigt Steen Jensen på Facebook. Enda han vet godt at det er jorden som surrer rundt. Solen står stille. Det gjør Norge også. Snart er det vårjevndøgn og dagen jafser i seg store biter av nattemørket hvert døgn, skriver Ingebrigt. For det var det han egentlig mente.

Snart stiller vi klokken en time fram. Vi går fra normaltid til sommertid. Men ingenting er normalt, og heldig er den som klarer å glede seg over at vi skrur klokken fram mot sommeren. For vi vet ikke hva vi skrur tiden mot. Vi kan frykte det verste. Eller tro det beste. Jeg har funnet meg et sted midt imellom.

Snart skal vi igjen sukke mens vi stiller vekkerklokken på syv og teller dager til det blir helg, for da skal vi treffe noen på byen, kanskje se et show, før vi skal klage over den endeløse taxikøen.

Snart skal vi igjen haste av gårde i regnet for å rekke bussen, bybanen eller båten, sitte tett i tett mens det dugger på ruten og praten går om noe kjedelig og trivielt som skjedde i går, Nordhordland og Gulen Interkommunale Renovasjonsselskap har endret rutinene og skiftet dag for levering av avfall, tror du ikke jeg glemte å sette ut det fulle boss-spannet?

Snart stiller vi klokken en time fram. Vi går fra normaltid til sommertid. Men ingenting er normalt, og heldig er den som klarer å glede seg over at vi skrur klokken fram mot sommeren. For vi vet ikke hva vi skrur tiden mot.

Snart skal vi spille fotball med middelaldrende kamerater, pådra oss strekk etter bare en halvtime, skyte inn en klage over en vond tå mens vi tar oss til den vindskeive ryggen som aldri slipper taket.

Snart skal vi sukke tungt i lunsjen og fortelle at vi skal kjøre minsten til en fotballkamp klokken åtte på søndag morgen, tenk at de må starte så tidlig, kan det være nødvendig på en søndag, det fins viktigere ting i livet enn fotball, liksom?

Snart skal vi komme med våre hjertesukk etter natt nummer to i et trangt klasserom på Voss, det lukter promp og sure sokker, og herregud som han treneren snorker.

Snart skal vi stresse hjem etter en slitsom dag på jobben, som vi egentlig er litt lei, stå i bilkø, snart er alle tilbake på veien, og alle skal via Vågsbotn, og alle prøver å  snike i køen, snart skal vi hate folk som sniker i køen, snart skal vi banne og vise fingeren til folk som sniker i køen, og når vi omsider er hjemme, rekker vi så vidt å hate spagetti, for nå som fotballbanen er åpen igjen skal vi rekke den der forbaskede treningen klokken kvart over fem.

Snart skal vi sukke tungt mens vi løfter vektstangen over brystkassen, fins det noe kjedeligere enn å løfte vekter, for ikke å snakke om tredemølle i et tett, varmt og svett treningslokale, men solen dukker stadig opp og minner oss om at vi snart skal kaste klærne, kroppene våre har aldri har vært tyngre, det er helt krise.

Snart skal vi irritere oss over gresset som spirer og gror, altså det er fint at det spirer og gror, men du klippet gresset i forrige uke, og nå må du ut med gressklipperen igjen, terrassen må beises, for ikke å snakke om hekken. «Her vokser det vilt, ser jeg» sa en bekjent, og jeg forsto ikke at hun snakket om håret, men snart skal vi igjen til frisøren og klage på at det er blitt så dyrt. Snart skal vi heldigvis til tannlegen, og da får vi et nytt perspektiv på frisørregningen.

Snart skal vi endelig få dra på hytten igjen, og i år slipper vi å klage over at vi må måke snø, for denne vinteren har vært ynkelig, enda vi har sluttet å fly.

Snart skal vi dra på Stadion igjen og kjenne forventningene bygge seg opp, det kan ikke bli verre enn i fjor, sier du, men det kan det, for fjoråret var egentlig ikke så ille, om du tenker over det, nå kan det bli lenge til vi får dra på Stadion og skrike ut vår vrede, men hold ut, snart er det krise og noen må gå!

Snart skal vi drikke årets første utepils og klage over at den er så dyr at vi heller burde holdt oss hjemme.

Snart snur solen. Eller i hvert fall jorden. Eller i hvert fall skal vi skru klokken. Sånn var det. Mot sommeren.

Vi går fra normaltid til sommertid. Men det gjør vi jo ikke. Ingenting er normalt. Jeg var i det minste forvirret; nå vet jeg ikke lenger.

Hvordan dette ender vet ingen.

Ove Landro
Redaktør Bergensmagasinet AS | Helgesensgate 17 | 5038 Bergen | Norge
ANNONSE:
Peisbord 800×300

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this