KÅSERI: Har du et lyst sinn? I så fall har du en doktorgrad i livskunst og er antagelig mer velbeslått for et liv i lystseilas enn en lottomillionær.
Tekst: Morten Lorentzen
På samme måte som med humor og musikalitet, så kan ikke et lyst sinn kjøpes for penger. Et lyst sinn er noe medfødt, en merkelig evne til å ta alt i beste mening, tro godt om folk og at alt kommer til å løse seg til det beste.
Glasset er ikke halvtomt. Det er halvfullt. Over skyene er himmelen alltid blå. Det er i motbakke det går oppover. Og så videre. Folk med et lyst sinn bruker energien sin på det de kan gjøre noe med, og ofrer ikke det uunngåelige en tanke.
Ikke tar de seg selv så forferdelig alvorlig heller, og ler høyest når de dummer seg ut. Selvsagt kan en med lyst sinn bli både sjalu og misunnelig, og selvsagt kan en med lyst sinn bli sint. Men det går over, og da koster det ingenting å si unnskyld. I tillegg har et menneske med et lyst sinn en egen evne til å være overbærende. Å få være overbærende er noe alle burde få anledning til å prøve!
Det lyse sinnet skaper en robusthet som gjør at livet blir til å holde ut, uansett hvor bratte oppoverbakker det er snakk om. Får man døren slengt i ansiktet fordi du ikke er god nok, så vet han eller hun at da må man gå hjem igjen og gjøre leksen om igjen. Man gir aldri andre enn seg selv skylda.
Og skulle likevel ikke dørene komme til åpne seg, så kan man selvfølgelig bli liten og lei seg, men etter hvert kommer man fram til at man gjorde så godt man kunne, og hvis det ikke var godt nok så får det nesten heller bare være.
Når jeg påstår at et lyst sinn er en gullgruve, så er det fordi folk med et lyst sinn alltid vil si at livet er rikt og vidunderlig om de så tusler rundt på en ufrivillig slankekur i sekk og aske. De vil insistere på de er de mest privilegerte på to bein som har gått over jorda, selv om livets realiteter banker dem rett ned hver gang de prøver å reise seg.
Et lyst sinn er noe medfødt, en merkelig evne til å ta alt i beste mening, tro godt om folk og at alt kommer til å løse seg til det beste.
Og det aller verste med alt dette er at for den som ser livet gjennom et lyst sinn og smiler til verden, ja, for den hender det rett som det er at verden smiler tilbake. Fordi verden liker denne optimismen som ikke har noen dekning i virkeligheten – de liker denne vennligheten som slike folk besmitter sine omgivelser med.
Disse folkene er som korker. Du kan prøve å trøkke dem ned, men hver gang du slipper taket, spretter de opp igjen. Og sånne folk liker vi. Det gir oss mot og energi.
Det pussige er at om du spør folk med et lyst sinn: Er du lykkelig? Er du glad? Så vil de se forvirret på deg, før de litt nølende svarer: Ja, men skulle jeg ikke være det, da? For de har aldri tenkt tanken. De har ikke hatt tid. Det var så mye annet å glede seg over.
Kanskje er du en slik heldiggris; kanskje tilhører du denne adelen av mennesker som har evnen til å forgylle sitt eget liv i glede og kjærlighet uansett skyer i horisonten og skudd for baugen.
Eller kanskje ikke. I så fall har du én ting å gjøre: Slipp inn disse folkene når de prøver å tenne sine karnevalslykter i ditt mørke sinn. Takk ja når de prøver å invitere deg inn i gullgruven sin. Det eneste du risikerer er å få et lysere sinn.
