Sunt Rett Hjem
EKTE OG FØLSOMT: Rohey Taalah synger som om det skulle være hennes egen opplevelse det handler om, enten hun tolker Joni Mitchell på en egen hyllestkonsert eller Hanna Paulsbergs sanger som del av bandet Gurls. (Foto: Roy Bjørge)

Sanger som begynner der kjærligheten slutter

PÅ FESTIVAL: Hva skal en stakkars musikkanmelder gjøre, med to festivaler samtidig, og flere av favorittartistene på spilleplanen? Svaret er selvsagt beinhard prioritering – og valg fra øverste hylle. Men hva når øverste hylle allerede er smekkfull?

Både Festspillene og Nattjazz kunne i år skilte med sterke programmer, og jeg skulle gjerne fått med meg mange flere konserter enn det jeg rakk i løpet av de 15 Festspill-dagene og ti Nattjazz-dagene. Til tider følte jeg meg som en sprettball, for å sitere byens beste rapper. Men slik er det. Jeg gleder meg uansett over det jeg rakk å få med.

Mannen selv løper, ja, som en sprettball mellom maskinene; starter en rytme her, kjører i gang en loopet melodistubb eller stemmesamplinger der, og spiller trillende virtuost klaver innimellom all elektronikken.

Først ut for mitt vedkommende var den tyske electronica-artisten Nils Frahm, som spilte festspillkonsert fredag 24. mai. Da jeg ankom Grieghallen ti minutter før konserten begynte, stod køen langt bortover i Nygårdsgaten, og vel inne var det knapt et ledig sete å se. Imponerende i seg selv for en artist et stykke fra mainstream. «Han har laget en del spillmusikk» sier min sidemann, som mener at dette er forklaringen på det store oppmøtet.

FESTSPILLKONSERT MED NILS FRAHM: «Festivalsesongen er bare så vidt begynt, og jeg har allerede sett en av årets beste konserter» skriver jeg på blokken. (Foto: Johanne Karlsrud)

LØPER SOM EN SPRETTBALL

Det kan så være, men det store fremmøtet er også høyst forståelig når du hører musikken hans. Med et repertoar stort sett hentet fra konsertplaten Spaces (2013) og fjorårets All Melody er dette en svært melodiøs musikk, fremført på et arsenal av gamle synther og sequencere, et slitent trøorgel, et oppmikket gammelt stuepiano med alle lokk fjernet, og Grieghallens eget konsertflygel.

På en av de gamle synthene; en Roland Juno-60 fra 1982, har han fjernet litt av R-en i merkenavnet – slik at det står «Poland» – muligens et nikk til Tangerine Dream og Klaus Schulze – begge electronica-pionerer som har spilt inn legendariske konsertplater i Polen.

Mannen selv løper, ja, som en sprettball mellom maskinene; starter en rytme her, kjører i gang en loopet melodistubb eller stemmesampling der, og spiller trillende virtuost klaver innimellom all elektronikken. Det låter som 70-tallets Berlin-skole-electronica i møte med klassiske komponister som Grieg, Chopin, Debussy og Satie, tilsatt store tunge dansebeats.

Innimellom låtene forteller Frahm små anekdoter, blant annet om sist han var i Bergen (under Ekko-festivalen i 2014), da hele instrumentparken ble stående i transit, og han måtte løpe byen rundt for å skaffe instrumenter å spille på.

«Dette er min mest populære låt. Den består av tre noter som repeteres. Jeg har prøvd å gjenta suksessen med å lage en låt med to noter, men den ble for kjedelig. Jeg har også prøvd med fire noter, men det ble ‘too messy’» annonserer han kveldens siste låt, som er Says fra albumet Spaces. Denne har en boblende sequencer-melodi, med dype basslyder og rikelig rom for å hamre løs på flygelet. Så bare stopper låten, omtrent som om han drar ut støpselet. «Festivalsesongen er bare så vidt begynt, og jeg har allerede sett en av årets beste konserter» skriver jeg på blokken.

Etter en «symbolsk» tur bak scenen er han tilbake for et langt ekstranummer. Dette er den platesidelange suiten For – Peter – Toilet Brushes – More. Den åpner med en langsom lys synthmelodi som ender i en tone som blir hengende alene i luften, mens Nils Frahm beveger seg bort til trøorgelet, og looper noen toner fra det. Deretter setter han seg til stuepianoet, der han spiller noe som minner både om Vangelis’ melankolske Love Theme (fra filmmusikken til Blade Runner) og noe Ole Bull kunne skrevet i ensomme stunder.

Han fortsetter bort til flygelet, med to toalettbørster (!) i hendene (slik låttittelen antyder). Disse bruker han til å hamre rytmisk løs på treverket og etter hvert strengene på det kostbare instrumentet. Det låter som japanske taiko-trommer. Etter denne seansen fortsetter han bort til et elpiano, der han hamrer frem et repeterende klavertema ala Philip Glass, som så fortsetter inn i en kraftig og melodiøs variasjon («nesten claydermansk» står det på blokken min) over det samme enkle temaet. «The Man Machine» skriver jeg mens hele salen reiser seg spontant til stående og langvarig applaus.

GURLS PÅ NATTJAZZ: Kveldens tema var gutter, gutter og gutter – slik det også er på bandets debutplate Run Boy, Run. (Foto: Roy Bjørge)

THE ONLY REALLY PERFECT LOVE
(IS THE ONE THAT GOT AWAY)

Dagen etter stilte jeg på USF Verftet for å få med meg to Nattjazz-konserter: Først kvartetten Gurls, som består av Ellen Andrea Wang (ståbass, vokal), Hanna Paulsberg (saksofon), Rohey Taalah (vokal) og Elias Tafjord (trommer); deretter fenomenale Thea Hjelmeland – som gav det festivalglade publikummet en stor dose eksistensialisme pakket inn i sukkersøte popmelodier.

De tre Gurls-jentene kommer inn til tonene av låten Oui på playback. Rohey mimer først, så synger hun inn i mikrofonen, mens de to andre plukker opp instrumentene sine. Temaet er satt; i kveld skal det handle om gutter, gutter og gutter – slik det gjør på bandets debutplate Run Boy, Run (2018). «Vi begynte med en låt om en gutt fra Østerrike som jeg møtte på en festival i Irland», sier Paulsberg, som har skrevet alle bandets låter. «Han var høy og mørk – og ganske tjukk» legger hun til, og forteller at også neste låt handler om ham.

Dermed får vi Pork Chop Lover, som var bandets debutsingel. Hanna spiller saksofon med tydelige klaffelyder, Rohey bidrar med sin flotte (og innimellom herlig røykfylte) souljazz-stemme, mens de to andre jentene bidrar på refrenget. Mot slutten får vi en bassolo fra Ellen, mens Hanna akkompagnerer med korte saksofonstøt.

Låten går rett over i den eldre Polar Bear, opprinnelig sunget av Emilie Nicolas, som var bandets vokalist i begynnelsen. Denne svinger det skikkelig av, med bass og saksofon i tett samspill, og en intens vokalmelodi om å «let it all out». «Vi skal oppholde oss litt til i Østerrike» sier Hanna så, og forteller at den neste sangen er dedikert til «en jodlegutt» som faktisk bor i Bergen. Dette er bandets andre singel, Dis Boy, og fremføres lekende lett og svingende. Publikum klapper med på rytmen, og ja, det er plass til jodling på refrenget.

Neste låt er The Boy Who Came to Town, en nydelig kjærlighetsballade som må være deres svar på Killing Me Softly. «This boy got voice, sister, this boy can roar /
Those vocal chords so hefty they shake my core
» synger Rohey, med en innlevelse som om det skulle være hennes egen opplevelse det handler om. Det er ekte og følsomt, understreket av myke saksofontoner og en glødende bassolo.

«Nå skal vi få en gutt opp på scenen» sier Hanna, og lar endelig Elias slippe til på trommene. Rohey stiller nå med rosa solbriller, mens vi får vite at neste låt handler om «gutter som titter på jenter, og tror at vi ikke ser det». Dette er den uptempo Snap, med god plass til at alle instrumentene får skinne med egne solopartier, mens Rohey veksler mellom å synge og vokalisere.

Without You får hun også vist frem spennet i stemmen, der hun innimellom legger den over i dette rå uttrykket som jeg kjenner igjen fra hennes Nattjazz-konsert i fjor («en dyp og røykfylt bass som du kjenner langt inn i sjelen og bare vil ha mer av» skrev jeg da, ord jeg gjerne gjentar i år). Praktfullt.

Etter ytterligere to låter fra debutplaten og en lang applaus, er det tid for ekstranummer. «Husker dere min ‘pork chop lover’?» spør Hanna. «Det viste seg at han hadde en annen kjæreste, så jeg måtte skrive en farvelsang til ham». Så får vi Love Seed: «Sometimes I see your face out on the street / Your curly mouth, and your eyes so sweet» synger Rohey i en tekst der den løgnaktige eksen kun får de beste ønsker med på veien. De største sangene begynner der kjærligheten slutter.

THEA HJELMELAND PÅ NATTJAZZ: Stående på et platå midt ute blant publikum fremfører Thea Hjelmeland de sukkersøte sangene med stor innlevelse. (Foto: Roy Bjørge)

STOR POPMUSIKK MED VOLDSOM LENGSEL

Etter en kort pause er salen gjort klar for kveldens andre store attraksjon. Thea Hjelmeland har fått velfortjente spellemannspriser for sine to siste album, Solar Plexus (2014) og Kulla (2018), begge fylt til randen med en svært fengende musikk med referanser både til folketoner og indiepop. Med seg på Nattjazz-scenen har hun noen av Bergens beste musikere: Matias Tellez (gitar), Chris Holm (bass), Njål Paulsberg (tangenter) og Ivar Thormodsæter (trommer).

Det meste av settet hennes er hentet fra det siste albumet, med noen avstikkere til Solar Plexus innimellom. To låter inn glemmer hun deler av teksten til Breathe – noe som får folk til å juble. Det er tydelig at hun er blant venner.

Kvardag åpner med lyden av årer i vann, før hun synger en gripende tekst om hvor sterkt hun savner datteren når hun er på skolen. Som mange vet døde barnefaren av en uhelbredelig sykdom mens hun gikk gravid, en sorg hun skrev seg gjennom på albumet som fikk den treffende tittelen Solar Plexus.

Hun setter seg ned, helt fremme på scenen. Et langsomt synthtema introduserer den neste låten, Vacuum. «Hit me like a curse through open office space / you never left early, stayed for coffee breaks» synger hun, reiser seg opp, går ned en kort trapp som er satt opp foran scenen, og fortsetter langt ut blant publikum, hele tiden syngende, og tilbake, opp igjen på scenen. Musikken stopper. Enorm applaus.

Så slukkes alt lys. Det blir helt mørkt. Thea tenner et stearinlys og en røkelsespinne, og beveger seg på nytt ut i salen, mens hun kveder sitt eget stev: «Alle mine born / kom inn att i magen / eg angrar meg so». Fortsatt med lyset brennende går hun opp på et lite platå midt i salen. «Syng dudelidu sann» kveder hun, og blåser ut lyset. «Dåke e’ heilt nydelege. Eg ser alle heile tida» sier hun, og oppfordrer publikum til å synge med på stevet.

Hun fortsetter med Brother, fortsatt stående midt ute blant publikum, synger grasiøst, som en løvemor, som en fransk chanteuse: «I want to grow into your bones / I want to live inside of you». Nok en gang blir det mørkt i salen, mens Thea oppfordrer alle til å tenne mobillys. «Nydeleg. Sjå på dåke sjøl» sier hun, og gir oss My Girl – en nådeløst ærlig sang om livet som alenemor, innsvøpt i et sukkersøtt arrangement. «Dette er stor popmusikk med voldsom lengsel» skriver jeg på blokken.

SUSANNA PÅ NATTJAZZ: Mørke, triste og melankolske sanger som suger deg inn, fremført av et ensemble som heller skrur lyden og tempoet ned enn å fylle ørene våre med store spenstige arrangementer. (Foto: Roy Bjørge)

VEM KAN SEGLA FÖRUTAN VIND?

Søndagen kommer, og da er det Susanna Wallumrød som er tilbake i byen. Repertoaret på hennes Nattjazz-konsert er – på ett unntak nær – det samme som hun spilte for et slunkent Bergen Kjøtt-publikum i fjor høst, men denne gangen med originalbesetningen fra albumet Go Dig My Grave (2018): Giovanna Pessi (barokkharpe), Ida Løvli Hidle (akkordeon) og Tuva Syvertsen (hardingfele, vokal).

De fleste av konsertens sanger er hentet fra dette albumet. I tillegg får vi to låter fra det første albumet hun gjorde sammen med Giovanna Pessi (If Grief Could Wait, 2011), samt et gjenhør med hennes lavmælte tolkning av AC/DC-slageren It’s a Long Way to the Top (fra albumet Melody Mountain, 2006) som ekstranummer.

Det er mørke sanger. Mørke, triste og melankolske sanger som suger deg inn, fremført av et ensemble som heller skrur lyden og tempoet ned enn å fylle ørene våre med store spenstige arrangementer. Susanna lar sangene få puste, hun bruker pauser, og har dette noe såre og tilbaketrukne i stemmen, som om hun synger ut all lidelse i verden, ikledd de vakreste vareste melodier – i dette tilfellet (med to selvkomponerte unntak for) sanger skrevet av andre, fra gamle folkeviser og Purcells klassiske arier til nyere sanger fra blant andre Leonard Cohen, Lou Reed og Joy Division.

Sistnevntes Wilderness introduseres som «en gammel engelsk ballade», og fremføres som en spørsmål og svar-sang mellom Tuva og Susanna, akkompagnert av mørke dissonerende toner fra Idas trekkspill, før hun (sammen med Tuvas hurtige felespill) tar den opp til et avsluttende crescendo. Teksten er svært mørk; den handler om hvordan hvite menn har drept og slavebundet i Jesu navn. «They had tears in their eyes» gjentar og gjentar Susanna i refrenget.

Når hun så synger tittellåten fra Go Dig My Grave, skjer det noe jeg aldri har opplevd på konsert før: Det kommer vann i øynene mine. En salt tåre renner nedover det høyre kinnet mitt mens Susanna synger den gamle amerikanske skillingsvisen om dyp dyp kjærlighetssorg: «Her papa he come home from work / Says where’s my daughter she seems so hurt / He went upstairs just to give her hope / And he found her hanging from a rope».

I vår tid, der så mye er på liksom og ironisk, kan det være en god lise å høre noen synge slike sanger – som om de mener det. «For et instrument hun har» sier Bergensmagasinets fotograf – og peker på halsen.

NENEH CHERRY PÅ NATTJAZZ: På tre unntak nær spilte Neneh Cherry kun låter fra fjorårets album, Broken Politics. (Foto: Roy Bjørge)

TOK IKKE AV

Etter å ha hvilt ut noen dager, var det tid for flere konserter, først med Neneh Cherry – som sammen med seks musikere forgjeves prøvde å få Nattjazz-publikummet til å danse. Kanskje det skyldtes at hun, på tre unntak nær, kun spilte låter fra fjorårets album, Broken Politics.

Vi fikk dermed ingen Money Love, Buddy X eller Somedays, ei heller hennes tolkning av Suicides Dream Baby Dream eller de flotte duettene hun har gjort med Michael Stipe (Trout) og Youssou N’Dour (7 Seconds).

Unntakene var faktisk tre regelrette innertiere: Tittellåten fra 2014-albumet Blank Project og to låter fra debutplaten Raw Like Sushi, først den ultraflotte Manchild, før hun avsluttet det hele med hiten Buffalo Stance som ekstranummer.

Vel, stemmen hennes holdt heller ikke helt i mål denne onsdagskvelden. Hun har fortsatt den flotte ruheten, men sliter med å nå toppene. Kanskje det var derfor lydtrykket stort sett holdt seg på øredøvende høyt. Ingen stor konsert, dessverre, men det var hyggelig å se henne live, da.

JONI-HYLLEST PÅ NATTJAZZ: Enda et møte med både Susanna Wallumrød og Rohey Taalah, denne gangen i selskap med vokalistene Frida Ånnevik og Sondre Lerche, samt et fantastisk jazzorkester. (Foto: Roy Bjørge)

JAZZFEST FOR JONI

Dagen etter var det tid for et nytt møte med både Susanna Wallumrød og Rohey Taalah, denne gangen i selskap med vokalistene Frida Ånnevik og Sondre Lerche, samt et fantastisk jazzorkester bestående av Anja Lauvdal (tangenter), Hanna Paulsberg (saksofon), Heida Mobeck (tuba), Torstein Lavik Larsen (trompet), Christian Winther (gitar), Magnus Nergard (bass) og Hans Hulbækmo (trommer).

Den samme besetningen (pluss Jenny Hval) spilte åpningskonserten på Oslo Jazzfestival i fjor – utelukkende med Joni Mitchell-låter på repertoaret. Anledningen den gangen som nå (noe forsinket, men pytt pytt) var 50-årsjubileet for artistens debutalbum, samt at Joni fylte 75 år i fjor.

For å begynne med å være litt furten: Dersom låtutvalget skulle representere høydepunkter fra Jonis karriere, så vil jeg si at de bommet stygt. Her var verken Chelsea Morning, Woodstock, Free Man in Paris, Help Me, Big Yellow Taxi, Blue, River, Twisted – eller Man from Mars.

Låtene de spilte gav heller ikke noe godt tverrsnitt – i forhold til utgivelser på album var det to låter fra 1969, fem fra 1971, to fra 1975, og tre fra henholdsvis 1979, 1988 og 1994. Men slik er det – jeg antar at det vi fikk, var prosjektleder Anja Lauvdals egne favoritter, og det er helt greit. Slik ville det vært nesten uansett hvilken av vår tids store artister som skulle hylles, enten det var snakk om Bob Dylan, Neil Young, Kate Bush eller Björk. Utvalget er rett og slett for stort til å kunne tilfredsstille alle.

Nå var heller ikke dette noen konsert helt i Jonis egen tradisjon. Med svært kompetente jazzmusikere på laget var det nettopp det vi fikk – lange utbroderte jazzversjoner av Joni-låter (her kunne det hjulpet stort med noen mer kjente melodistubber å forankre foredragene i), innimellom tatt over i en mer rocka og ultrasjarmerende retning (les: Sondre Lerche), andre ganger tettere på Jonis eget uttrykk (les: Frida Ånnevik). Ellers er det bare nok en gang å slå fast at Rohey Taalah og Susanna begge kunne skilte med stor tilstedeværelse og innlevelse.

Kveldens høydepunkter var Sondres tolkning av Night Ride Home, en norsk gjendikting av Both Sides Now sunget av Frida og Rohey, og Susannas accapella-fremføring (med litt pustelyder fra blåserne) av The Fiddle and the Drum.

THE SANDMAN PÅ FESTSPILLPROGRAMMET: Forestillingen føltes litt som The Addams Family møter Eyes Wide Shut dypt inne i Madame Tussauds skrekkabinett, på den måten at det er en i utgangspunktet grunn og tom historie som har fått en fullstendig overdådig innpakning. (Foto: Lucie Jansch)

RIK MUSIKK, FATTIG HISTORIE

Så til verdens første «grusical», som er sjangerbetegnelsen Robert Wilson selv har satt på festspillforestillingen The Sandman – basert på en novelle av den tyske forfatteren E.T.A. Hoffmann (1776-1822), og med musikk av den britiske indieartisten Anna Calvi.

Stykket ble fremført av ensemblet til Düsseldorfer Schauspielhaus, med den tyske stjernevokalisten og skuespilleren Christian Friedel i hovedrollen som Nathanael, som mister faren i en alkymistisk eksplosjon. Den lille gutten er overbevist om at den tragiske ulykken skyldes den onde Sandmannen fra eventyrene, en eventyrfigur som river ut øynene på barn som ikke vil gå og legge seg.

Som voksen plages han fortsatt av barndomsminnene, men får en slags forsoning når han forelsker seg i en mekanisk dukkekvinne. Dessverre mangler professoren som har bygget henne penger til å betale et lån fra en skremmende og mystisk italiensk kremmer, en skikkelse enkelte lett kunne lest stygge rasistiske karikaturer inn i. Kremmeren tar derfor pant i den utkåredes kunstige øyne, og det er først da det tilter fullstendig for vår helt.

Vel. Det er et prangende flott stykke, med fargerike og oppfinnsomme kulisser, spennende bruk av lyssetting, eksplosive lydeffekter, flott musikk, mengder av vellyd fra orkestergraven, og flotte sangprestasjoner – som ofte avsluttes med merkelig latter. Det føles litt som The Addams Family møter Eyes Wide Shut dypt inne i Madame Tussauds skrekkabinett, på den måten at det er en i utgangspunktet grunn og tom historie som har fått en fullstendig overdådig innpakning.

Dersom dette er en forestilling som ønsker å si noe dypt om vår moderne tid, der «automatoner» (les mobiltelefoner og andre skjermer) står parat til å fylle våre behov for kontakt og interaksjon med andre, så bommer den stygt. Men selvsagt, stor underholdning så lenge det varer, og mange fine sanger som jeg gjerne hører om igjen.

Billedserie fra Nattjazz 2019

Gurls_Nattjazz_250519_0007
Gurls_Nattjazz_250519_0007

Gurls_Nattjazz_250519_0196
Gurls_Nattjazz_250519_0196

Gurls_Nattjazz_250519_0178
Gurls_Nattjazz_250519_0178

Gurls_Nattjazz_250519_0105
Gurls_Nattjazz_250519_0105

Gurls_Nattjazz_250519_0104
Gurls_Nattjazz_250519_0104

Gurls_Nattjazz_250519_0095
Gurls_Nattjazz_250519_0095

Gurls_Nattjazz_250519_0071
Gurls_Nattjazz_250519_0071

Gurls_Nattjazz_250519_0065
Gurls_Nattjazz_250519_0065

Gurls_Nattjazz_250519_0056
Gurls_Nattjazz_250519_0056

Gurls_Nattjazz_250519_0051
Gurls_Nattjazz_250519_0051

Gurls_Nattjazz_250519_0205
Gurls_Nattjazz_250519_0205

Gurls_Nattjazz_250519_0371
Gurls_Nattjazz_250519_0371

Gurls_Nattjazz_250519_0349
Gurls_Nattjazz_250519_0349

Gurls_Nattjazz_250519_0341
Gurls_Nattjazz_250519_0341

Gurls_Nattjazz_250519_0333
Gurls_Nattjazz_250519_0333

Gurls_Nattjazz_250519_0316
Gurls_Nattjazz_250519_0316

Gurls_Nattjazz_250519_0290
Gurls_Nattjazz_250519_0290

Gurls_Nattjazz_250519_0282
Gurls_Nattjazz_250519_0282

Gurls_Nattjazz_250519_0272
Gurls_Nattjazz_250519_0272

Gurls_Nattjazz_250519_0263
Gurls_Nattjazz_250519_0263

Gurls_Nattjazz_250519_0378
Gurls_Nattjazz_250519_0378

Gurls_Nattjazz_250519_0401
Gurls_Nattjazz_250519_0401

Thea_Hjelmeland_Nattjazz_250519_0025
Thea_Hjelmeland_Nattjazz_250519_0025

Thea_Hjelmeland_Nattjazz_250519_0125
Thea_Hjelmeland_Nattjazz_250519_0125

Thea_Hjelmeland_Nattjazz_250519_0122
Thea_Hjelmeland_Nattjazz_250519_0122

Thea_Hjelmeland_Nattjazz_250519_0099
Thea_Hjelmeland_Nattjazz_250519_0099

Thea_Hjelmeland_Nattjazz_250519_0088
Thea_Hjelmeland_Nattjazz_250519_0088

Thea_Hjelmeland_Nattjazz_250519_0076
Thea_Hjelmeland_Nattjazz_250519_0076

Thea_Hjelmeland_Nattjazz_250519_0067
Thea_Hjelmeland_Nattjazz_250519_0067

Thea_Hjelmeland_Nattjazz_250519_0060
Thea_Hjelmeland_Nattjazz_250519_0060

Thea_Hjelmeland_Nattjazz_250519_0047
Thea_Hjelmeland_Nattjazz_250519_0047

Thea_Hjelmeland_Nattjazz_250519_0125
Thea_Hjelmeland_Nattjazz_250519_0125

Thea_Hjelmeland_Nattjazz_260519_0457
Thea_Hjelmeland_Nattjazz_260519_0457

Thea_Hjelmeland_Nattjazz_260519_0455
Thea_Hjelmeland_Nattjazz_260519_0455

Thea_Hjelmeland_Nattjazz_260519_0418
Thea_Hjelmeland_Nattjazz_260519_0418

Thea_Hjelmeland_Nattjazz_260519_0374
Thea_Hjelmeland_Nattjazz_260519_0374

Thea_Hjelmeland_Nattjazz_260519_0350
Thea_Hjelmeland_Nattjazz_260519_0350

Thea_Hjelmeland_Nattjazz_260519_0321
Thea_Hjelmeland_Nattjazz_260519_0321

Thea_Hjelmeland_Nattjazz_260519_0317
Thea_Hjelmeland_Nattjazz_260519_0317

Thea_Hjelmeland_Nattjazz_260519_0194
Thea_Hjelmeland_Nattjazz_260519_0194

Thea_Hjelmeland_Nattjazz_250519_0162
Thea_Hjelmeland_Nattjazz_250519_0162

Thea_Hjelmeland_Nattjazz_260519_0543
Thea_Hjelmeland_Nattjazz_260519_0543

Thea_Hjelmeland_Nattjazz_260519_0571
Thea_Hjelmeland_Nattjazz_260519_0571

Thea_Hjelmeland_Nattjazz_260519_0598
Thea_Hjelmeland_Nattjazz_260519_0598

Susanna_Nattjazz_260519_0014
Susanna_Nattjazz_260519_0014

Susanna_Nattjazz_260519_0150
Susanna_Nattjazz_260519_0150

Susanna_Nattjazz_260519_0134
Susanna_Nattjazz_260519_0134

Susanna_Nattjazz_260519_0133
Susanna_Nattjazz_260519_0133

Susanna_Nattjazz_260519_0130
Susanna_Nattjazz_260519_0130

Susanna_Nattjazz_260519_0105
Susanna_Nattjazz_260519_0105

Susanna_Nattjazz_260519_0088
Susanna_Nattjazz_260519_0088

Susanna_Nattjazz_260519_0078
Susanna_Nattjazz_260519_0078

Susanna_Nattjazz_260519_0059
Susanna_Nattjazz_260519_0059

Susanna_Nattjazz_260519_0045
Susanna_Nattjazz_260519_0045

Susanna_Nattjazz_260519_0168
Susanna_Nattjazz_260519_0168

Susanna_Nattjazz_260519_0249
Susanna_Nattjazz_260519_0249

Susanna_Nattjazz_260519_0245
Susanna_Nattjazz_260519_0245

Susanna_Nattjazz_260519_0238
Susanna_Nattjazz_260519_0238

Susanna_Nattjazz_260519_0235
Susanna_Nattjazz_260519_0235

Susanna_Nattjazz_260519_0232
Susanna_Nattjazz_260519_0232

Susanna_Nattjazz_260519_0227
Susanna_Nattjazz_260519_0227

Susanna_Nattjazz_260519_0194
Susanna_Nattjazz_260519_0194

Susanna_Nattjazz_260519_0190
Susanna_Nattjazz_260519_0190

Susanna_Nattjazz_260519_0184
Susanna_Nattjazz_260519_0184

Susanna_Nattjazz_260519_0250
Susanna_Nattjazz_260519_0250

Susanna_Nattjazz_260519_0253
Susanna_Nattjazz_260519_0253

Susanna_Nattjazz_260519_0252
Susanna_Nattjazz_260519_0252

Susanna_Nattjazz_260519_0251
Susanna_Nattjazz_260519_0251

Neneh_Cherry_Nattjazz_290519_0005
Neneh_Cherry_Nattjazz_290519_0005

Neneh_Cherry_Nattjazz_290519_0085
Neneh_Cherry_Nattjazz_290519_0085

Neneh_Cherry_Nattjazz_290519_0080
Neneh_Cherry_Nattjazz_290519_0080

Neneh_Cherry_Nattjazz_290519_0062
Neneh_Cherry_Nattjazz_290519_0062

Neneh_Cherry_Nattjazz_290519_0059
Neneh_Cherry_Nattjazz_290519_0059

Neneh_Cherry_Nattjazz_290519_0054
Neneh_Cherry_Nattjazz_290519_0054

Neneh_Cherry_Nattjazz_290519_0043
Neneh_Cherry_Nattjazz_290519_0043

Neneh_Cherry_Nattjazz_290519_0035
Neneh_Cherry_Nattjazz_290519_0035

Neneh_Cherry_Nattjazz_290519_0026
Neneh_Cherry_Nattjazz_290519_0026

Neneh_Cherry_Nattjazz_290519_0016
Neneh_Cherry_Nattjazz_290519_0016

Neneh_Cherry_Nattjazz_290519_0105
Neneh_Cherry_Nattjazz_290519_0105

Neneh_Cherry_Nattjazz_290519_0222
Neneh_Cherry_Nattjazz_290519_0222

Neneh_Cherry_Nattjazz_290519_0184
Neneh_Cherry_Nattjazz_290519_0184

Neneh_Cherry_Nattjazz_290519_0179
Neneh_Cherry_Nattjazz_290519_0179

Neneh_Cherry_Nattjazz_290519_0165
Neneh_Cherry_Nattjazz_290519_0165

Neneh_Cherry_Nattjazz_290519_0161
Neneh_Cherry_Nattjazz_290519_0161

Neneh_Cherry_Nattjazz_290519_0153
Neneh_Cherry_Nattjazz_290519_0153

Neneh_Cherry_Nattjazz_290519_0142
Neneh_Cherry_Nattjazz_290519_0142

Neneh_Cherry_Nattjazz_290519_0139
Neneh_Cherry_Nattjazz_290519_0139

Neneh_Cherry_Nattjazz_290519_0131
Neneh_Cherry_Nattjazz_290519_0131

Neneh_Cherry_Nattjazz_290519_0233
Neneh_Cherry_Nattjazz_290519_0233

Neneh_Cherry_Nattjazz_290519_0229
Neneh_Cherry_Nattjazz_290519_0229

Joni_Mitchell_hyllest_Nattjazz_300519_0008
Joni_Mitchell_hyllest_Nattjazz_300519_0008

Joni_Mitchell_hyllest_Nattjazz_300519_0088
Joni_Mitchell_hyllest_Nattjazz_300519_0088

Joni_Mitchell_hyllest_Nattjazz_300519_0081
Joni_Mitchell_hyllest_Nattjazz_300519_0081

Joni_Mitchell_hyllest_Nattjazz_300519_0069
Joni_Mitchell_hyllest_Nattjazz_300519_0069

Joni_Mitchell_hyllest_Nattjazz_300519_0066
Joni_Mitchell_hyllest_Nattjazz_300519_0066

Joni_Mitchell_hyllest_Nattjazz_300519_0062
Joni_Mitchell_hyllest_Nattjazz_300519_0062

Joni_Mitchell_hyllest_Nattjazz_300519_0058
Joni_Mitchell_hyllest_Nattjazz_300519_0058

Joni_Mitchell_hyllest_Nattjazz_300519_0047
Joni_Mitchell_hyllest_Nattjazz_300519_0047

Joni_Mitchell_hyllest_Nattjazz_300519_0091
Joni_Mitchell_hyllest_Nattjazz_300519_0091

Joni_Mitchell_hyllest_Nattjazz_300519_0187
Joni_Mitchell_hyllest_Nattjazz_300519_0187

Joni_Mitchell_hyllest_Nattjazz_300519_0176
Joni_Mitchell_hyllest_Nattjazz_300519_0176

Joni_Mitchell_hyllest_Nattjazz_300519_0162
Joni_Mitchell_hyllest_Nattjazz_300519_0162

Joni_Mitchell_hyllest_Nattjazz_300519_0160
Joni_Mitchell_hyllest_Nattjazz_300519_0160

Joni_Mitchell_hyllest_Nattjazz_300519_0133
Joni_Mitchell_hyllest_Nattjazz_300519_0133

Joni_Mitchell_hyllest_Nattjazz_300519_0122
Joni_Mitchell_hyllest_Nattjazz_300519_0122

Joni_Mitchell_hyllest_Nattjazz_300519_0117
Joni_Mitchell_hyllest_Nattjazz_300519_0117

Joni_Mitchell_hyllest_Nattjazz_300519_0115
Joni_Mitchell_hyllest_Nattjazz_300519_0115

Joni_Mitchell_hyllest_Nattjazz_300519_0102
Joni_Mitchell_hyllest_Nattjazz_300519_0102

Joni_Mitchell_hyllest_Nattjazz_300519_0261
Joni_Mitchell_hyllest_Nattjazz_300519_0261

Joni_Mitchell_hyllest_Nattjazz_300519_0254
Joni_Mitchell_hyllest_Nattjazz_300519_0254

Joni_Mitchell_hyllest_Nattjazz_300519_0248
Joni_Mitchell_hyllest_Nattjazz_300519_0248

Joni_Mitchell_hyllest_Nattjazz_300519_0246
Joni_Mitchell_hyllest_Nattjazz_300519_0246

Joni_Mitchell_hyllest_Nattjazz_300519_0230
Joni_Mitchell_hyllest_Nattjazz_300519_0230

Joni_Mitchell_hyllest_Nattjazz_300519_0225
Joni_Mitchell_hyllest_Nattjazz_300519_0225

Joni_Mitchell_hyllest_Nattjazz_300519_0208
Joni_Mitchell_hyllest_Nattjazz_300519_0208

Joni_Mitchell_hyllest_Nattjazz_300519_0205
Joni_Mitchell_hyllest_Nattjazz_300519_0205

Joni_Mitchell_hyllest_Nattjazz_300519_0191
Joni_Mitchell_hyllest_Nattjazz_300519_0191

Joni_Mitchell_hyllest_Nattjazz_300519_0275
Joni_Mitchell_hyllest_Nattjazz_300519_0275

Joni_Mitchell_hyllest_Nattjazz_300519_0331
Joni_Mitchell_hyllest_Nattjazz_300519_0331

Joni_Mitchell_hyllest_Nattjazz_300519_0325
Joni_Mitchell_hyllest_Nattjazz_300519_0325

Joni_Mitchell_hyllest_Nattjazz_300519_0309
Joni_Mitchell_hyllest_Nattjazz_300519_0309

Joni_Mitchell_hyllest_Nattjazz_300519_0302
Joni_Mitchell_hyllest_Nattjazz_300519_0302

Joni_Mitchell_hyllest_Nattjazz_300519_0291
Joni_Mitchell_hyllest_Nattjazz_300519_0291

Joni_Mitchell_hyllest_Nattjazz_300519_0299
Joni_Mitchell_hyllest_Nattjazz_300519_0299

Joni_Mitchell_hyllest_Nattjazz_300519_0344
Joni_Mitchell_hyllest_Nattjazz_300519_0344

Magne Fonn Hafskor
Journalist i Bergensmagasinet. Send meg en epost
ANNONSE:

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this