– Når jeg lager bildene mine, kan jeg bruke lang tid på å lete etter den helt riktige fargen. Rødt er ikke bare rødt; det finnes millioner av rødfarger, sier tekstilkunstner Sissel Blystad, som nå stiller ut syv av arbeidene sine på Lysverket.
– Har ikke vi snakket sammen før? spør Sissel Blystad idet jeg ankommer atelieret hennes på USF Verftet, der hun har holdt til like siden de tomme fabrikklokalene ble omgjort til kulturhus en gang tidlig på 80-tallet.
– Jeg lager kunsten for meg selv, og driter i hva de andre sier. Dette er ikke noen trendgreier. Jeg har ikke noe mål om å gjøre verden til et bedre sted med min kunst.
– Nei, det tror jeg ikke, svarer jeg.
Så får hun en lyspære over hodet.
– Nå vet jeg det, sier hun.
– Du ligner på han bassisten; Ole Amund Gjersvik.
Det kan jeg bare bekrefte, i og med at det er noe jeg hører ofte.
– Du har sikkert også hørt ofte hvem du ligner på, parerer jeg.
– Grethe Kausland? spør Sissel.
– Nei, jeg tenker på Anne-Cath. Vestly. Dere har noe av den samme undringen og vennligheten i ansiktet.
– Å, jeg vet ikke om jeg er så vennlig, kommenterer hun.
OPPVEKST I KUNSTNERKOLONI
Sissel Blystad er datter av Laila Friis og billedkunstneren Bjarne Engebret, og vokste opp på Ekely, eiendommen som Edvard Munch overdro til Oslo, og der kommunen fikk bygget 44 kunstnerboliger. Målet var å trygge bo- og arbeidsforholdene for norske kunstnere, som ofte levde under trange kår.
– Hvordan var det å vokse opp der?
– Jeg tror ikke det var så annerledes der enn andre steder. Det fine var at vi var mange på samme alder. Jeg har en venninne som fortsatt bor der, og bor hos henne hver gang jeg er i Oslo.
Sissel Blystad har bodd i Bergen like siden hun begynte på Kunsthåndverksskolen i 1968. Da hun var ferdig der, begynte hun å veve tepper med striper.
«Det var så forsiktig at det virket meget dristig. Å veve tepper hvis komposisjon besto av vannrette bånd i blå, røde, gule, lilla, grønne, rosa farger, hva kunne det bety?» skriver tidligere direktør for Vestlandske Kunstindustrimuseum, Peter Anker (1927-2012), i et katalogforord fra 1996. Han forteller videre om hvordan hennes stil utviklet seg etter «fem horisontale år»:
«Så står kursen ut i fritt farvann, hvor de vevde sikksakk-motivene begynner sine egne, etter hvert dramatiske bevegelser. Yppig kolorerte lynnedslag, både i enkle og mer organisk vridde mønstre. (…) Selv i de komposisjonene som er bygget på repetisjoner av små grunnmotiver formidles det en bakenforliggende opplevelse, en landskapshorisont, et rom, eller på det indre plan: en tilstand eller stemning, kanskje signaler om spenning, uro, sinnsbevegelse, eller uttrykk for stor glede, moro, fest! Teppet er et bilde av noe – kanhende vakkert, men altfor aktivt til bare å være pent. Sissel Blystads tepper er levende, de forstyrrer fortsatt».
PARKERTE VEVSTOLEN
De siste årene har Blystad arbeidet på helt nye måter med det selvfargede garnet hun tidligere vevet billedvev med. Veven er parkert, nå skaper hun i stedet verker med garnrester som hun limer på gamle ullpledd eller papp. Noen av disse utvikler hun også videre ved at hun skanner detaljer fra teppene, bearbeider dem digitalt og bruker som utgangspunkt for mosaikklignende trykk.
– Gammelt blir som nytt nå, bare det er gammelt nok.
– Verkene du stiller ut på Lysverket nå; er de nye?
– Nei, de er gamle. Men gammelt blir som nytt nå, bare det er gammelt nok. Det ene av de to teppene de stiller ut er fra 2002, og var det siste jeg vevde.
Begge teppene inngår i en serie hun har kalt Brudd, hvorav tre tepper tidligere er innkjøpt av Osterøy videregående skole.
– Serien startet med noe småmønstret, som jeg så videt ut, forklarer hun.
Mange av de store teppene er tegnet på en Commodore Amiga 500, som på begynnelsen av 90-tallet var verdens mest solgte hjemmedatamaskin.
– Jeg kjøpte den for noen penger jeg fikk i utstyrsstøtte fra Kulturrådet, forteller hun.
– Tegneprogrammet jeg brukte het Luxpaint. For meg var dette begynnelsen på et helt nytt kunstliv, med mye lesing av manualer og en dårlig fargeprinter.
PRESTISJETUNGT OPPDRAG
Hennes mest berømte arbeid er teppene som henger i Vandrehallen på Stortinget. Disse er sannsynligvis også Norges mest sette kunstverk, siden de er i bakgrunnen annenhver gang en av våre rikspolitikere uttaler seg i Dagsrevyen. De kom på plass til grunnlovsjubileet i 2005, og avløste Karen Kristine Holtsmarks teppe med tittel «Solens gang» (1965).
– Holtsmarks teppe var blitt veldig falmet på grunn av sollyset som kommer inn i rommet. Men baksiden var like fin, så de kunne bare snudd det. Da kunne de kalt det «Solens tilbakegang», hehe.
Blystads billedvev i Vandrehallen er på hele 47 kvadratmeter, består av tre deler, og har fått tittelen Landskap. På nettsiden sin beskriver Blystad teppet som «et pusterom for sjelen» – med «fragmenter av himmel, fjell, vann, hus, båt, åker og eng». Hun fikk oppdraget etter å ha vunnet en åpen konkurranse.
– Jeg tror det var 90 kunstnere som sendte inn forslag, og fem av dem ble plukket ut. Så vant jeg.
– Er det det største oppdraget du har hatt?
– Ja, er du gal. Arbeidet ble utført hos Handarbetets Vänner i Stockholm. Dette samarbeidet hadde jeg stor glede og nytte av, og er på alle måter fornøyd med.
– Var det på denne tiden du sluttet å veve?
– Ja, det var omtrent samtidig. Jeg brukte tre år på teppet til Stortinget, inkludert forarbeidet. Etter det tenkte jeg at jeg har hemsen full av digre tepper. Jeg har vevd siden jeg var ferdig på Kunsthåndverksskolen. I begynnelsen, da jeg hadde verksted på Bryggen, vevde jeg på en annen måte, med striper bortetter. I de siste årene har jeg begynt å lime. På limtingene bruker jeg det samme garnet som til vevingen, som jeg farger selv.
MILLIONER AV RØDFARGER
– Du er glad i farger?
– Ja, jeg har alltid jobbet mye med farger. Jeg føler at fargene gjør noe med hverandre; lager rom for hverandre. Når jeg ser på fjernsyn, kan jeg se en fargesammensetning som legger seg på minnet. Jeg kan bruke lang tid på å lete etter den helt riktige fargen. Rødt er ikke bare rødt; det finnes millioner av rødfarger.
– Har du funnet dine farger?
– Egentlig ikke, men jeg prøvde en gang å gjøre noe med helt andre farger enn de jeg bruker mest. Det gikk ikke så bra, så jeg endte i den samme folden. Jeg har brukt opp mye av det garnet jeg liker best. Det lages ikke lenger, men jeg har liggende en del trådrester, og har også rekt opp noen prøvelapper. Det jeg savner nå, er flere lyse farger; de lager luft. Svart og brunt har jeg mye av, og litt av hvert annet. Jeg liker gult, selv om jeg aldri går med gule klær. Det er noe håpefullt med gult, noe lyst og lett.
– Hvordan liker du den mørke årstiden, før solen snur?
– Å, jeg blir deprimert om vinteren. Humøret stiger etter hvert som dagene blir lysere. Jeg sykler hjem hver dag i femtiden, og merker allerede at det er blitt lysere; at jeg slipper å bruke sykkellyktene. Men innen jeg er hjemme på Dokken, er det blitt mørkt.
UTSOLGT I NEW YORK
– Hva er viktig for deg i kunsten din?
– Jeg lager kunsten for meg selv, og driter i hva de andre sier. Dette er ikke noen trendgreier. Jeg har ikke noe mål om å gjøre verden til et bedre sted med min kunst. Ikke er det noe forskningsprosjekt heller, slik mye nyere kunst er. Men jeg prøver å få til noe som er litt tredimen-sjonalt; at det har en dybde, og at det er meg.
– Syv av arbeidene dine ble utstilt på Galleri Hester (nå Downs & Ross) i New York i 2016. Hvordan var det?
– Ganske overveldende. Galleriet solgte alle bildene. Slikt skjer aldri i Norge, i hvert fall ikke for meg. Jeg skal nå levere arbeider til årets Armory Show (thearmoryshow.com) i New York, en kunstmesse som holdes 8.-11. mars.
– Følger du med i kunstverdenen?
– Ja, mye. I november var jeg i Oslo og så blant annet utstillingen til Vanessa Baird på Kunstnernes Hus. Jeg liker det hun gjør. Ellers er det mye i dag jeg føler at jeg har sett før. Nå skal jeg ikke være for sur, men jeg synes at mye av det som lages i dag er morsomt og spektakulært, uten at det dermed er stor kunst.
– Jeg synes at noe av det du lager minner om Vasilij Kandinskijs verker, med sterke farger og geometriske former. Er du inspirert av ham?
– Jeg tenker ikke på det, men jeg liker bildene hans.
– Bruken av farger minner meg også om den nålevende norske kunstneren Knut Swane, som bodde i Bergen en periode. Kjenner du ham?
– Ja. Jeg liker bildene hans, og han liker mine.
– Har du noen temaer eller fortellinger i bildene dine?
– Nei, bortsett fra i fotoene, som viser en mykere side av meg. De små tekstilene jeg holder på med nå, har kun et nummer som tittel, men jeg har titler på noen av de større. Da er det gjerne bare ett ord, som jeg finner på etter at bildet er ferdig. Jeg har et som heter Hete, et annet som heter Ovenfra.
Å TEGNE MED TRÅDEN
– Hvordan begynner et bilde?
– Slik som jeg jobber nå, blir det litt som å tegne med tråden. Jeg bruker garnrestene jeg har liggende, finner en form og drodler litt. Veving var strengere, da måtte jeg ha alt klart på forhånd.
– Det lyder ganske frigjørende?
– Ja, og det tar ikke så lang tid som når man vever. Er jeg ikke fornøyd, kan jeg bytte ut tråder og forandre etter hvert. Noe tegner jeg på forhånd, enten for hånd eller på datamaskinen. Det er litt prøving og feiling. Noen ganger finner jeg fort en form, andre ganger ikke. Og når fargene kommer på, endrer det hele seg. Dessverre forsvinner mye tid til andre ting, enten det er intervjuer eller å skrive mailer. Så er den dagen gått. Jeg er derfor blitt veldig gniten på hva jeg bruker tiden min til.
– Du er opptatt av å skape i øyeblikket?
– Inspirasjon kan du bare glemme, jeg må bare presse ting frem selv. Jeg hører mye på lydbøker når jeg jobber, spesielt når jeg har jobbet med de store teppene, der jeg kunne sitte flere dager med små fargebiter. Det er den tiden som er best, det er det som er hyggelig. Jeg liker hverdagene best. Søndagene bruker jeg til å gå på utstillinger. Jeg ser det meste som er.
– Har du fast arbeidstid?
– Ja, men jeg bruker så lang tid på frokost; det kan lett gå to timer. Jeg burde hatt en manager som tok seg av alle utenomtingene. Når jeg begynner med kunsten, så er det der jeg vil være. Det er ikke sunt å avbryte og gjøre andre ting. Jeg kan ikke begynne på en ting, for så å fortsette på den en måned senere. Det er dødfødt.
Salgsutstillingen på Lysverket er kuratert av Kunstgarasjen, og blir stående til etter påske. Sissel Blystad er også representert på årets Armory Show i New York, som holdes i perioden 8.-11. mars.
Fakta
Sissel Blystad (f. 1944)
- Utdannet ved Statens Håndverks- og Kunstindustriskole, Oslo (1964-1965) og Statens høgskole for kunsthåndverk og design i Bergen (1968-1970).
- Blystad er representert i flere offentlige samlinger, blant andre Norsk kulturråd, Bergen Billedgalleri, Vestlandske Kunstindustrimuseum (KODE), Nasjonalmuseet for kunst og Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum.
- Hennes mest kjente verk er de tre teppene som fyller 47 kvadratmeter av veggen i Vandrehallen på Stortinget. Kunstverket ble avduket i 2005, i anledning grunnlovsjubileet.
- Hun har også utsmykket/blitt innkjøpt av blant andre Norsk Handelshøyskole (gulvmosaikk i stein), Osterøy videregående skole, St. Olavs Hospital i Trondheim, oljeplattformene Gullfaks B og Gullfaks C, og USF Verftet (print lagt ned i gulvet).
- I de første årene etter ferdig utdannelse hadde hun verksted på Bryggen i Bergen sammen med Sissel Calmeyer, Sissel Ree Schjønsbye og Anne Sæland. Hun hadde da en stor flatvev, og vevde mange stripetepper med finsk lin.
- Flatveven ble solgt, og hun jobbet deretter hjemme noen år, før hun i 1985 flyttet inn på Verftet og begynte med billedvev med selvfarget garn og hjemmelaget vev.
- I begynnelsen av 90-årene kjøpte hun en Commodore Amiga 500 med tegneprogram. De fleste store teppene hennes ble tegnet på den datamaskinen. Den siste billedveven ble vevet i 2002.
- På slutten av 90-tallet begynte hun med å lage bilder av skolisser, som hun fikk fra Trengereid Fabrikker i Fjøsangerveien etter at de la ned driften. Skolissene ble limt sammen med tekstillim, og montert på et underlag.
- Etter hvert begynte hun også å lage bilder med trådrester som ble limt på plater og gamle ulltepper.
- I de siste årene har hun tatt tekstilene videre ved å fotografere detaljer av tepper, for så å sette de sammen eller manipulere de på annet vis i store fargeprint. «Men tråden er alltid med! Nesten alltid!!» skriver hun på sin hjemmeside, sisselblystad.no.
- Hun er også begynt med fotokunst, der hun fargeprinter et utvalg av «gamle, halvgamle og nye» fotografier.
- Mer informasjon: sisselblystad.no
Starten på et langt vennskap
Lysverkets utstilling med syv utvalgte Sissel Blystad-verker er blitt til i tett samarbeid med Kunstgarasjen. – Dette er bare begynnelsen, sier Fredrik Saroea, som håper å få til minst fire årlige utstillinger.
Nå er det ikke nytt at Lysverket stiller ut kunst; dette har de gjort regelmessig siden de åpnet. Den første utstillingen deres var med den amerikanske billedkunstneren Ed Moses, som døde 17. januar i år, 91 år gammel. Siden har de hatt egne utstillinger med blant andre Margreta Stølen, gatekunstneren Dolk, Silje Heggren og Kristian «Gaahl» Espeland.
– De vi har stilt ut til nå, har mest vært nære venner. Etter at vi fikk kontakt med Heidi Jaeger og Kunstgarasjen, har vi tilgang til rundt hundre ulike kunstnere, så det gir oss helt nye muligheter, sier Fredrik Saroea, som er medeier av Lysverket i tillegg til at han er vokalist i Datarock.
– Vi ønsker at Lysverket skal være et samlingssted for flere enn de som er glad i god mat, legger han til.
– Vi ligger i en kunstallé med gallerier og museer, så da er det naturlig at vi ser oss som en integrert del av kunstverdenen i Bergen.
– Kjente du til Sissel Blystad fra før?
– Nei, jeg visste ikke hvem det var, men bare digget arbeidene hennes da Heidi Jaeger viste meg dem. Det var noe med fargene og motivene. Og alt falt på plass da jeg hørte at hun hadde tegnet mange av teppene på en Commodore Amiga 500, sier Saroea, og fortsetter med å fortelle at det binære tallsystemet har sitt opphav i vevekunsten.
– I en tid der alle lever og jobber med skjermer, er det kult å kunne stille ut noe som er så taktilt.
Han viser her til en hullkort-styrt vevstol utviklet av Joseph Marie Jacquard (1752-1834), som gjorde det mulig både å automatisere vevingen og å veve med materialer og mønstre som ikke kunne håndteres manuelt.
– Dessuten liker jeg å se noe som er så håndlaget, fortsetter han.
– Dette er kunst som kan berøres, i motsetning til slike glatte behandlete flater som vi ser så altfor mye av i dag. I en tid der alle lever og jobber med skjermer, er det kult å kunne stille ut noe som er så taktilt.
– Jeg besøkte Sissel Blystad i atelieret hennes, og sendte bilder av de to store teppene («Lite Brudd» og «Siste Brudd», journ. komm.) til Fredrik, forteller Heidi Jaeger, som er daglig leder ved Kunstgarasjen.
– Dagen etter kom det melding fra galleristen hun samarbeider med i New York at han ville ha disse til årets Armory Show (se intervjuet over med Sissel Blystad, journ. komm.). Da svarte Sissel at hun allerede hadde lovet teppene til oss. Så her er det mulig for folk å sikre seg et flott kunstverk før det havner i New York.
