paalnorheim01
BODDE I ÅSANE: Den norske forfatteren Pål Norheim døde brått og uventet, kun 55 år gammel, mens han sov på hytta ved Tverrvannet i Mo i Rana. De siste årene bodde han på Eidsvågneset, og jobbet som nattevakt ved et bofellesskap i Åsane. (Arkivfoto: Magne Fonn Hafskor)

PÃ¥l Norheim til minne

Del artikkelen i Sosial medier

«Jeg trodde jeg kjente ham veldig godt, og så viste det seg at jeg visste nesten ingenting om ham. Annet enn at han er et av de klokeste og mest sympatiske menneskene jeg har møtt og kjent og som har gjort sterkest inntrykk på meg» skriver forfatteren Steffen Kverneland om sin kollega Pål Norheim, som døde brått og uventet 4. august. 

Av Steffen Kverneland

For meg står Pål i dag som symbolet på min første tid i Oslo, fra jeg kom dit på slutten av 80-tallet til langt utpå nittitallet. Ville jeg lufte meg litt, kunne jeg gå ut på byen på lykke og fromme; sannsynligheten var nemlig stor for at Pål satt på enten Nordraak, Apotheket, Cacadou eller Sara. Gjorde han det, var kvelden og natta, noen ganger også morgenen, berga. Da ville det bli en førsteklasses lærerik og hyperinspirerende rangel.

Han hadde et intenst, glassklart blikk som gikk rett inn i sjelen mens han veivet og gestikulerte med de lange armene og en tent sigarett i klypa.

Jeg har aldri møtt en mann med mer stamina enn Pål, han ble liksom aldri full. Det var som om han bare ble skarpere og mer velartikulert utover natta med sine sindige, presise og gjennomtenkte formuleringer. Han hadde et intenst, glassklart blikk som gikk rett inn i sjelen mens han veivet og gestikulerte med de lange armene og en tent sigarett i klypa.

Han hadde en fantastisk humor og ekstremt smittende latter. Jeg husker en sommer vi satt i hagen på Nordraak. Halvt på kødd og halvt i alvor unnfanget og utbroderte vi bok-konseptet vårt. Vi skulle lage en coffee-table-bok om tidenes verste despoter og deres hemningsløse utskeielser. Bokassa, Caligula, Mao, Idi Amin og slike folk. Jo verre jo bedre. Vi lo og vi lo, fantes det noe morsommere enn dekadente, onde og gale despoter? Med hans tekst og mine tegninger ville boka garantert bli en bestselger og slukke våre pengesorger en gang for alle.

[PostBlock id=308]

Da han reiste til Etiopia og Afrika, og senere flyttet til Bergen, mistet vi dessverre den jevne kontakten. Å gå ut i Oslo ble aldri det samme, han etterlot seg et hull. Men da han for noen år siden dukket opp på Facebook, tok vi opp tråden igjen. Vi møttes nesten hver gang en av oss var i den andres by, og det var akkurat som før. Siste gang jeg møtte ham var her i Bergen i slutten av mars i år. Jeg hadde lansert min nyeste bok, og Pål dro meg med på Folk og Røvere til et episk kalas.

Jeg husker en liten historie som jeg synes sier litt om Påls vesen. Det var en lys sommernatt i Oslo, sent åttitall eller tidlig nittitall, sannsynligvis etter stengetid og på vei til et nachspiel. Vi gikk gjennom Olaf Ryes Plass på Grünerløkka, jeg tror det var Ola Hegdal, Pål og meg. Ola og jeg fikk ofte dilla på å klatre i trær i fylla, men trærne på Olaf Ryes var altfor høye for oss. Det var vel rundt to meter opp til de nederste greinene på stammen, og vi hadde ikke sjans til å komme oss opp.

Det var typisk Pål, han var ikke hemmelighetsfull, han var bare mye mer interessert i å prate om alt annet enn seg selv. 

Plutselig merket vi at Pål var forsvunnet, og vi begynte å gaule etter ham. PÅÅL! Ja! kom det fra et av trærne. Vi så opp, og der satt han glisende langt oppi treet, pattende på en rullings. Det var helt ubegripelig, hvordan i all verden hadde han kommet seg opp dit? Nei, det var et triks han hadde lært seg i Etiopia. I Etiopia?! Kødder du? Og så kommer plutselig fortellingen om at han hadde vokst opp som misjonærbarn i Etiopia, helt nytt for meg som hadde kjent ham i årevis.

Og det var typisk Pål, han var ikke hemmelighetsfull, han var bare mye mer interessert i å prate om alt annet enn seg selv. Litteratur, politikk, historie, kunst, kjærlighet og litteratur igjen, alt annet enn Pål Norheim. Jeg trodde jeg kjente ham veldig godt, og så viste det seg at jeg visste nesten ingenting om ham. Annet enn at han er et av de klokeste og mest sympatiske menneskene jeg har møtt og kjent og som har gjort sterkest inntrykk på meg. Selv om vi bare møttes sporadisk savner jeg ham fryktelig. Det var noe helt eget med Pål. Det er vanskelig å forstå at vi aldri mer skal ta en øl sammen. Helt forferdelig. Skål for Pål!

paalnorheim2
AMPUTERT ROMANDEBUT: Forfatteren Pål Norheim debuterte i 1998 med romanen «Gottfried von Baaders dagbok», som hans venn og forfatterkollega Steffen Kverneland året etter laget en kortversjon av i sin Dagbladet-serie «Amputerte klassikere».

Fakta

PÃ¥l Norheim

  • Norsk forfatter og samfunnsdebattant, født 19. januar 1962 i Mo i Rana, døde 4. august 2017 samme sted.
  • Bodde pÃ¥ EidsvÃ¥gneset i Ã…sane bydel de siste Ã¥rene han levde.
  • PÃ¥ slutten av 80-tallet kom han inn i redaksjonen i tidsskriftet Vagant, og samarbeidet der med blant andre Henning Hagerup og Alf van der Hagen.
  • Har gitt ut romanen «Gottfried von Baaders dagbok» (1998), diktsamlingen «Stemmegafler» (2000), prosasamlingen «Z» (2005) og «Oppdateringer» (2014) og «Oppdateringer 2», to samlinger med et utvalg av hans statusoppdateringer pÃ¥ Facebook.
  • Han oversatte dessuten Ernst Jüngers dagbok fra første verdenskrig, In Stahlgewittern, til norsk sammen med Jon-Alfred Smith.
  • Har skrevet flere essays og kronikker i Morgenbladet, Vagant, Prosa og Samtiden.

Del artikkelen i Sosial medier

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this