Del artikkelen i Sosial medier

PÅ ØRET: Nye plater fra Store P, Paradise (med Sivert Høyem), Hønefoss-proggerne Wobbler og Kabaret Makaber fra Lærdal. Men først til bergensartisten Sigrid Moldestad, som er i ferd med å bli en nasjonal skatt.

Slik føles det i hvert fall når hun nå er ute med sin femte soloplate, der både lydbildet, tekstene og den umiddelbart blide fremførelsen skaper både gjenkjennelse og overraskelse.

«Heimstaddikter» er et begrep som av og til brukes om poeter og låtskrivere med sterk tilknytting til hjemstedet. Jakob Sande var en slik, likeså Jan-Magnus Bruheim og Aslaug Laastad Lygre. Dette er et selskap der Sigrid Moldestad passer godt inn. Tekstene fremføres på hennes egen dialekt, og føles derfor gjerne ekstra «nære».

«Kanskje bør du få ein time / hos ein som veit ka han driv med / eller ska eg ringe deg / og la tanken sleppe te» synger hun medfølende i åpningslåten, med den poetiske tittelen Finne meg ein topp.

Likeledes synger hun (i Eg vil vere her) om hvordan hun fortsatt vil «vere ein vind / som bles på ditt kinn» for barnet sitt den dagen hun selv ikke lenger finnes.

Dette er pÃ¥ en mÃ¥te et gjennomgÃ¥ende budskap i tekstene hennes, det med Ã¥ ta vare pÃ¥ de nærmeste, Ã¥ være til stede for dem de Ã¥rene du er her, og verne om kjærligheten og de gode stundene. «Disse tekstene og sangene mÃ¥tte bare fÃ¥ lov til Ã¥ komme ut. De er en samling av erfaringer, redsel, trøst, gleder, klokskap og tankekaos. De er skrevet fra hjertet – til hjerte» sier Sigrid selv.

Bokmål kan aldri tangere nynorsk når det kommer til å snakke om det som er stort, ekte og nært.

Det musikalske står ikke tilbake for tekstene hennes. Hun spiller selv fele, og har fått med seg et knippe fremragende musikere som trakterer et stort spenn av (hovedsakelig) akustiske instrumenter: Anders Røine (langeleik, gitar, munnharpe), Jørgen Sandvik (gitarer, gucheng, mandolin), Kåre Opheim (trommer, perkusjon), Anders Bitustøyl (bass), Sigbjørn Apeland (trøorgel, piano), Roald Kaldestad (gitarer, mandolin) og Anders Hall (bratsj, fele).

Produsent for platen er Yngve Leidulf Sætre, som har maktet å få frem et stort og luftig lydbilde, ikke så langt fra det vi er blitt vant til fra store folkartister fra øyriket i vest (uten sammenligning for øvrig, har du hørt Brigid Mae Powers siste, eller var du en av de heldige som fikk med deg konserten hennes på Landmark på mandag?).

Uansett, det er en flott lyd, med mye krydder. Noen ganger høres det rett og slett ut som Tom Waits møter Fanitullen (da snakker jeg om den instrumentale Den heidenske), andre ganger (Ikkje kom og sei) som noe John Zorn kunne kokt i hop i sitt klezmer-influerte Masada-ensemble, dersom han var svoren feminist. Trommene er store, foredraget intenst, og gitaren passe vridd og fuzza.

Teksten til denne fortjener å siteres i sin helhet, sannsynligvis er det en fremtidig kampsang vi snakker om her. Her er et kort utdrag: «Ikkje kom og sei at vi ikkje e sterk nok / ikkje sei at vi ikkje e god nok, ikkje kom dragande med det / ikkje kom og sei at vi må dekkast te / (…) / og ikkje kom og sei at det ikkje er sånn, at vi har same verdi som ein mann / ikkje kom med det».

Så kommer trøstesangen Ordlaus ven, der hun trekker veksler på Halldis Moren Vesaas («skulle ønske eg fann ein song / som opna opp di grind»), en helt nydelig sang som virkelig får frem at bokmål aldri kan tangere nynorsk når det kommer til å snakke om det som er stort, ekte og nært.

Firetakters nirvana

Strange Hellos startet som et studioprosjekt høsten 2015 av Odd Martin Skålnes (O. Martin, Aurora), Birgitta Alida Hole (Lumikide), Fredrik Vogsborg (The Megaphonic Thrift, Casiokids) og Even Kjellby (Great News).

Til nå har de sluppet fem singler med ekkofylt og gitardominert shoegaze-musikk sterkt beslektet med innadvendte gamle indiehelter som Cocteau Twins, My Bloody Valentine, The Cure og Joy Division.

Alle fem singlene er spillelistet på NRK P13, og alle er med på debutalbumet, som slippes i dag. Dersom du er fan, er dette dermed en grei oppsummering av karrieren så langt.

Det er ren glede, det er firetakters nirvana, det er låten alle leger burde hatt på autoplay på venteværelset.

Den beste av singlene er etter min mening We Are Trouble, med fengende melodi og et driv som minner om Blondie.

Av de nye låtene synes jeg The Prime merker seg ut, med litt tilbakelent sang over fremoverlent bass, hjertehamrende trommer og rikelig (rikelig!) gitar.

Det er ren glede, det er firetakters nirvana, det er låten alle leger burde hatt på autoplay på venteværelset.

Strutter som en struts

Denne har vært ute en stund, og allerede høstet en knippe femmere i dagsavisene. Det er selvfølgelig velfortjent, rapperen fra Fyllingsdalen har mye på hjertet, og merker seg ut med god «flow» og spennende ordkombinasjoner.

I hvert fall var det dét som slo meg da jeg, ved en tilfeldighet, begynte å lytte til dette albumet i omvendt rekkefølge (jeg skylder på gammel teknologi; jeg bruker som regel en iPod Nano tilkoblet «aux» på bilstereoen).

Vel, låten jeg snakker om er altså det underlige bonussporet helt til slutt, der Store P har fått med seg rapper-kollegaene Cezinando, Mads Dawg og Macho Mayne. De omtaler seg selv som verdens fire nålevende strutsearter.

Store P er den største («legger verdens største egg»), mens de tre andre «strutsene» svarer med å beskrive ham som «en skrekkøgle med noen fjær på» og «hønsehjerne med lommebok». Det hele minner litt om scenen i Ghost Dog, der den spøkelsesaktige leiemorderen hylles av noen rappere i Central Park.

PÃ¥ Nais Body har han fÃ¥tt med seg resten av A-laget pÃ¥ en lÃ¥t som enten er ironisk ment, eller avslører et objektifiserende kvinnesyn som er ganske gjengs innenfor rapkulturen – understreket av den noe interne studiopraten/latteren lÃ¥ten toner ut pÃ¥.

Et overskuddsfenomen av en låt, med morsom ordlek, mantralignende gjentagelser og en knusende tung bass og skarptromme-beat.

Alle de tre siste singlene hans er med. Vi Esje Herfra er best, med hurtig rapping over en langsom beat. Dypt lover mer enn den holder, mens Huske å puste er en selvbevisst rap om forholdet hans til det annet kjønn («hun får’kje meg, så hun går rett på nummer to»), og med et litt enerverende refreng.

Min favoritt er Kombo, der Store P går i duett med Unge Ferrari. Bassen i åpningen er helt sjef, og kunne gjerne fortsatt som underlag på hele låten. Det glemmer jeg likevel fort, dette er et overskuddsfenomen av en låt, med morsom ordlek (de to stemmene står veldig godt til hverandre), mantralignende gjentagelser og en knusende tung bass og skarptromme-beat.

Ellers er her mye av det samme her; det virker som om Store P har funnet en fast formel: Drum & bass-influerte beats, tynne synther og en snakkesyngende rap som holder seg trygt innenfor 40 i 50-sonen; selv om han hevder å kunne bevege seg 300.000 kilometer i sekundet. Men det er når han er i Rommet.

Store P spiller på USF Verftet fredag 3. november

Himmelsk rock’n roll

Liker du røff og glødende rock’n roll, der vokalisten synger med stort drama, lent mot en vegg av fuzza gitar, så er dette for deg.

Det norsk-britiske band-kollektivet Paradise oppstod etter et tilfeldig møte mellom Sivert Høyem og gitarist Rob McVey (Marianne Faithfull band og Longview).

De fikk med seg Rob Ellis (PJ Harvey) på trommer og Simone Butler (Primal Scream) på bass, og slipper sin første EP nå på fredag.

Tenk Neil Youngs konsertplate Weld og Pearl Jams beste øyeblikk, og du er der. Dette er fire låter med spillegleden i sentrum, innspilt live og analogt av John Agnello i Monnow Valley-studioet. Det høres.

 

Mangler egenart

Hønefoss-bandet Wobbler er ute med sin tredje langspiller, utgitt på bergenske Karisma Records.

Har du fulgt dem, vet du hva du får: God gammeldags prog; like fra det King Crimson-inspirerte coveret til den (vinyl-)sidelange åpningslåten. Det er vakker musikk, nærmest symfonisk, med fine instrumentalpartier og en vokalist som synger forbilledlig verdensfjernt.

Problemet er åpenbart, og kan oppsummeres i ett ord: Egenart. Det er selvfølgelig gledelig med et band som legger seg så tett på forbildene (vi snakker om Gentle Giant, Yes, King Crimson og italienske PFM her, no less).

Problemet er åpenbart, og kan oppsummeres i ett ord: Egenart.

Wobbler spiller med stor innlevelse og eleganse, og som stilstudie er det nærmest perfekt.

Det de mangler, er noe som alle de nevnte bandene hadde: De store låtene som du fortsatt husker, 40 år etter deres storhetstid.

 

Et sjeldent kaffebesøk

Sogningene i Kabaret Makaber sier selv at de spiller «bygdenoir», en slags skeiv blanding av prog, jazz og tysk kabaret.

De nevner Tiger Lillies, Kaizers Orchestra, Kurt Weill og Nick Cave som viktige inspirasjonskilder.

Deres debutplate er innspilt i Duper Studio i Bergen, med Even Kruse Skatrud og Iver Sandøy bak spakene, og er ute nå.

Ledet av vokalist Marita V. Bratteteig er dette helt klart et annerledes band, med saksofoner (spilt av Morten Norheim og Mads Lønnkvist) og marimba (Torstein Åvar Sollien) som soloinstrumenter, i tillegg til kontrabass (Alexander Lund) og trommer (Tomas Myklebust).

Bygdelivet i Lærdal er ikke som bygdelivet noen andre steder.

Jeg blir dessverre ikke helt overbevist,. De spiller med et smittende overskudd, og låter stort sett som en B-side fra hvilket som helst av forbildene. B-sider kan som kjent være både fyllstoff og underkjente perler, og det er vel også en bra oppsummering av denne platen.

Djevelen, som også er ute på singel, er her en innertier, en kabaretaktig (jepp), velspilt og svingende låt om hvordan det er å få Mørkets fyrste på kaffebesøk («han drikk kaffien svaaart») en fredagskveld.

Bygdelivet i Lærdal er ikke som bygdelivet noen andre steder.

Kabaret Makaber holder plateslippkonsert på Bedehuset i Gamle Bergen førstkommende fredag kl. 19.00

Del artikkelen i Sosial medier