– Vi følte at vi måtte komme oss litt vekk for å kunne jobbe ordentlig med musikken, sier Linn Frøkedal. Sammen med Richard Myklebust tilbrakte hun fjorårets vinter i Berlin, der de skrev og spilte inn det meste av det nye Misty Coast-albumet.
Begge spiller til vanlig i bergensbandet The Megaphonic Thrift, som har gitt ut fem album med indierock siden starten i 2007. De ble tildelt Spellemannsprisen i 2015 for det tredje albumet, Sun Stare Sound, og to av låtene fra dette er også blitt brukt i amerikanske tv-serier (Casual og Rush Hour).
– Min bror hadde kopiert Nirvana til meg på kassett. Jeg husker at jeg hadde den med i barnehagen, og spilte Rape Me på full guffe. Det var ikke så populært.
Misty Coast er en litt annen historie. Uttrykket er mer lavmælt, naturlig nok, siden de i hovedsak er en duo.
Så langt har de gitt ut to album, begge produsert av Matias Tellez (Young Dreams), hvorav det første ble nominert til Spellemannsprisen. De har hatt en låt med i den norske tv-serien Lovleg, og spilte nylig for fullt hus på Landmark.
Mer minimalistisk
– På et eller annet tidspunkt fant vi ut at noe av den musikken vi to laget sammen var et sidespor til The Megaphonic Thrift, så da var det like greit å kalle det noe annet, sier Richard Myklebust.
– The Megaphonic Thrift er hardere og mer støyete, legger Linn Frøkedal til.
– Siden vi er færre i Misty Coast, blir det også mer minimalistisk. Spesielt på den første platen vår.
Med på laget er trommeslageren Kim Åge Furuhaug (Orions Belte, Bloody Beach, Great News).
– Han tar ganske god plass på den nye platen, og får lekt seg litt.
– Det er mye klang eller ekko i lydbildet deres?
– Ja. Matias Tellez er veldig glad i klang, og har noen veldig flotte bokser oppe i studioet sitt.
– Hvordan ville det vært om dere tok bort alt det?
– Vel, sist vi spilte på Apollon platebar, var det bare med en gitar og en synth. Det gikk veldig fint, det.
– Det er det som er så bra i dette bandet, at det går an å gjør ting på forskjellige måter, sier Myklebust.
– Selv om vi opptrer som en trio på de fleste konsertene, har vi også muligheten til å gjøre det som en duo. Med The Megaphonic Thrift er det mer en sound, og ikke alltid så lett å brekke det ned til en akustisk versjon, mens med Misty Coast er ikke det noe problem.
LÃ¥ter med mening
– Lydbildet deres virker litt inspirert av 90-tallsband som Cocteau Twins, Lush, Belly og The Breeders?
– Ja, det ligger en del sent 80-tall og tidlig 90-tall i det vi gjør. Det er litt måten vi trakterer instrumentene på.
– Dere er også gode på det å finne et tema og gjenta det.
– Ja, det må til, hvis ikke blir det prog, hehe.
– Så dere har ikke taktskifter?
– Jo, men våre taktskifter skjer mellom låtene.
– Hva vil dere med musikken? Er det noe budskap eller tanker bak uttrykket?
–  En virkelighetsflukt, kanskje; en flukt til et litt annet univers. Men det er en mening bak hver låt, sier Frøkedal, som skriver alle duoens tekster.
– Galaxy er tenkt som en liten sang om de største tingene i livet. Noen ganger trenger du å trekke deg litt tilbake fra virkeligheten.
Hun forklarer blant annet at Little Sister er en sang om folk som tror de vet alt og drømmere som ikke klarer å få hodet ned fra skyene, mens In Front handler om å føle seg «på toppen av verden», der du er uslåelig, selv når du presterer svakt: «When I’m slow I’m still in front of you».
– Har du vurdert å synge på norsk?
– Jeg gjorde det på den siste Megaphonic-platen. Det var gøy, det. Jeg er veldig opptatt av ordlyd, og synes det låter bedre på engelsk. Dessuten har vi et stort utenlandsk publikum.
– Jeg liker godt Galaxy, der dere leker mye med lydbildet, og der du synger om at du vil være «a little spot in the galaxy».
– Takk for det. Den er tenkt som en liten sang om de største tingene i livet. Noen ganger trenger du å trekke deg litt tilbake fra virkeligheten.
Mest gripende er Berlin Zoo, som handler om den store dyrehagen i den tyske metropolen.
– Vi gikk ofte forbi der i fjor, men gikk aldri inn, siden vi synes det er trist med alle de innestengte dyrene der. Derfor laget vi en låt der vi prøvde å gjenskape noen av lydene derfra, med banking på gitrene og klagende rop.
Fant roen i Berlin
– Ja, dere tilbrakte fjorårets vinter i Berlin. Hvorfor gjorde dere det? Var det på et stipend, for å komme dere vekk fra Bergen, eller noe annet?
– På det tidspunktet drev vi begge hver vår bar i Bergen, og tilværelsen her bestod i all hovedsak av livet rundt dette. Vi stod opp seint, jobbet nesten hele uken, og når vi først hadde fri en helg, var det fordi vi skulle ut og spille. Så strengt tatt hadde vi vel aldri helt fri i denne perioden, forteller hun.
– Vi savnet det å ha ordentlig med tid til å sette oss ned og jobbe i lengre strekk med å skrive musikk. Så ja, vi hadde behov for å komme oss vekk fra Bergen, vekk til et sted hvor vi ikke kjente så mange – og hvor det heller ikke var noen hverdagslige plikter, forteller hun.
– Så da vi fikk tilbud om to måneder i Bergen Kommunes kunstnerleilighet i Berlin – som er en av våre absolutte favorittbyer – sa vi selvsagt ja til dette. Man kan nesten si at kommunen reddet oss – ved å sende oss vekk fra Bergen. De skal absolutt ha en stor takk for at Melodaze ble til!
De fleste innspillingene til den nye platen ble gjort i Berlin-leiligheten, der de rigget seg til med et enkelt studio i et av rommene. Hjemme igjen i Bergen tok de alt med til Matias Tellez.
– Vi spilte inn trommene hos han, og gjorde en del pålegg. Det var litt samme metode som på forrige plate, bare at da var vi ikke i Berlin, sier Myklebust.
Best med levende trommis
– Hva er forskjellen på å spille i studio og live?
– Energinivået, sier Frøkedal.
– Det er litt mer energi med å spille live.
– Uttrykket blir kanskje mer umiddelbart når vi spiller ute, sier Myklebust.
– I studio kan man bruke tid på å perfeksjonere ting, mens når vi kommer så langt at vi spiller live, så må vi ha funnet ut av hvordan alt skal virke.
– Har dere lyst å gjøre opptak av konserter med tanke på utgivelse?
– Vi har ikke planlagt noe, men jeg vet at det er flere som har tatt opp konsertene våre.
– Ja, for det er vel noen konserter der ting liksom skjer av seg selv og dere tenker at «wow, dette var bra»?
– Det er det som er gøy med å spille live; at musikken vår på en måte lever sitt eget liv. Vi prøver å legge inn noen åpne deler av låtene, slik at de kan forandre seg litt for hver gang vi spiller de. Jeg synes at det er litt viktig når vi spiller konsert.
– Du skal ikke vite akkurat hva som skjer hele tiden, sier Frøkedal.
– Mange band bruker mye tracks, og da blir det veldig låst; at de slår inn trommesporet og sånne ting. Da har du så og så mye tid å spille på, sier Myklebust.
– Det er bedre med levende trommis?
– Ja, da får du muligheter til å utbrodere litt.
– Og mulighet til å kommunisere, legger Frøkedal til.
Spilte Nirvana i barnehagen
– Du er fra Etne. Hvordan kom du inn i musikken?
– Jeg spilte faktisk i band sammen med to venninner på slutten av barneskolen. Vi laget egne låter. Så det begynte egentlig med det. Senere gikk jeg på musikklinjen ved Skeisvang videregående skole i Haugesund. Jeg ble kjent med veldig mange der som driver med musikk den dag i dag. Etterpå var det veldig naturlig å flytte til Bergen, siden det er et veldig bra musikkmiljø her, og ikke så langt hjemmefra.
– Så musikkmiljøet i Etne var ikke så stort?
– Neeeei – jeg vil ikke påstå det, altså.
– Hva hørte du på?
– Det gikk mye i Spice Girls. Og Nirvana og Pogo Pops, faktisk. Jeg kan fortsatt alle Pogo Pops-tekstene, men bare på tulleengelsk, forteller hun.
– Min bror hadde kopiert Nirvana til meg på kassett. Jeg husker at jeg hadde den med i barnehagen, og spilte Rape Me på full guffe. Det var ikke så populært.
Misty Coast spiller på Martinique bar i Stavanger fredag 12. april, Flytten i Haugesund lørdag 13. april og Gare Saint Sauveur i Lille (Frankrike) fredag 10. mai.
