Blade Runner 2049 er mer i slekt med Interstellar og filmer av Andrej Tarkovskij enn Ridley Scotts actionklassiker.
Den som forventer en typisk oppfølger til den ikoniske originalen fra 1982, vil bli skuffet.
Filmen er rett nok full av replikanter, og regissør Denis Villeneuve har fått med Harrison Ford og Edward James Olmos fra forrige gang. Men dette er en helt annen skål.
Joda, det eksploderer stundom i voldsscener her også, men de utgjør ikke så mye av det to og en halv times lange eposet vi blir presentert for.
Ryan Gosling spiller replikanten K, en helt ny og mye mer menneskelig versjon enn de gamle. Så menneskelige har de blitt, at de har utviklet følelsesliv, og kanskje evnen til å reprodusere seg selv?
Og Gosling spiller hele filmen uten ansiktsmimikk, mens han undrer på om han kanskje har en sjel. Det gamle menneske/maskin-temaet som vi kjenner fra mer enn femti år med sci-fi (Her og Ex Machina er eksempler fra de seneste år).
Blade Runner 2019 er en iskald film. Men den er vakker.
Men Blade Runner 2049 har en annen styrke og estetikk. Mer enn hva som skjer, bryr man seg mer om hva man ser, hører og føler. Det er en særegen skjønnhet i tåkelagte landskap, hauger av skrapmetall og metropoler i ruiner.
Filmmusikken til Hans Zimmer og Benjamin Wallfisch er voldsom. Lydmaleriene forsterker den dystopiske stemningen, og er en ren hyllest til Vangelis, som laget musikken for trettifem år siden.
Spesialeffektene er også i en klasse for seg. Men også de forsterker den triste og håpløse grunntonen i filmen. Hologrammer av en syngende Elvis Presley og Frank Sinatra blir en grell kontrast, da vi blir minnet på en varme og menneskelighet som for lengst er borte. Blade Runner 2019 er en iskald film. Men den er vakker.
