SnapDrive karriere toppbanner
Thorstein Selvik (illustrasjon: Sigve Solberg)

De unge eier verden

PÅ TAMPEN: Den geniale kunsten oppstår tidlig i menneskers liv – før de får for mye å forsvare, før de tenker mer på penger enn på kunst, før prestisje og arroganse overtar, før de automatisk begynner å gjenta seg selv. Mens de ennå tar dristige risikoer, tør å eksperimentere, tør å utfordre.

Tekst: Thorstein Selvik

Jeg er i all beskjedenhet en av svært få (og kanskje den eneste) nordmann som har spist middag og samtalt med His Bobness i samfulle syv timer – fra kl. 00.00 til 07.00 den 17. oktober 1992.

Til stede rundt bordet var noen karer ved navn George Harrison, Ronnie Wood, Johnny Cash, Tom Petty, Neil Young, Eric Clapton, Kris Kristoffersen, Roger McGuinn, Willie Nelson og Harvey Goldsmith. Der var også noen damer til stede i den lille restauranten Tommy Makem’s, for eksempel June Carter, Sinead O’Connor og Nanci Griffith.

Den geniale kunsten oppstår tidlig i menneskers liv – mens de ennå tar dristige risikoer, tør å eksperimentere, tør å utfordre.

Bakgrunnen for seansen er interessant. Dette var før giganter som Live Nation overtok verdens konsertmarkeder. Regionene Nord- og Sør-Amerika var til og med året 1990 kontrollert av musikkmogulen Bill Graham i San Francisco og New York (Winterland, Fillmore East og Fillmore West, store turneer og mye annet).

Europa, Asia og Afrika ble styrt av min venn Harvey Goldsmith i London. Så skjedde den dramatiske og tragiske helikopterulykken utenfor Chicago i 1990, hvor Stevie Ray Vaughan og Bill Graham omkom. I oktober 1992 skulle Columbia Records arrangere en stor jubileumskonsert for å feire Bob Dylans 30 år som artist for Columbia Records.

Arrangementet skulle være i verdens mest berømte konsertsted for rock og pop, Madison Square Garden i New York City – med 34 artister som skulle fremføre hver sin Dylan-sang. Så skulle His Bobness selv avslutte konserten med to numre (It’s Alright Ma, I’m Only Bleeding og Ballad Of A Thin Man). Kris Kristoffersen var satt på som «programleder»/konferansier.

Harvey Goldsmith ble ansatt for å redde arrangementet etter Bill Grahams død, og jeg ble med for å hjelpe (!). Jada, det var en belønning for arbeid jeg hadde gjort for Harvey og min venn Tomm Berntsen i Norge.

Jeg befant meg i hvert fall på Rhiga Royal Hotel i New York 15., 16., 17. og 18. oktober 1992. Donald «Duck» Dunn og Steve Cropper fra legendariske Booker T. & The MG’s satt i resepsjonen og drakk øl da jeg ramlet inn. Karene hilste blidt.

Så var det middag backstage i Madison Square Garden, hvor Hard Rock Cafe hadde satt opp et snobbete feltkjøkken. Harvey sa jeg trengte en date for kvelden, og Amanda fra TV-serien LA Law dukket plutselig opp i armkroken min. Jeg tuller ikke, dette er banna bein sant. Aftenpostens Tor Marcussen var i nærheten, men han hadde ikke de rette kontakter, så bevegelsesfriheten hans var noe begrenset. Det hadde jeg.

Jeg satt på første benk under konserten sammen med Harvey og Ronnie Wood. Konserten er blitt legendarisk blant annet fordi Sinead O’Connor ble buet av scenen. Noen dager før hadde hun revet i stykker et bilde av paven på Late Night with David Letterman – noe som ikke falt i god jord i det irsk-katolske New York. Sinead var negativ til pavens abortsyn må vite.

Etter konserten var det altså middag og øl på Tommy Makem’s med de overnevnte gjester. Dylan fortalte at han ville slutte å røyke Kool Menthol; han syntes stemmen var blitt dårligere (og det hadde han jo rett i). Dylan og hans venner – med Harrison og Clapton i spissen – snakket ikke om politikk, ikke om damer og ikke om dop. Som de fagfolk de er, snakket de om gitarer og gitarstrenger, om forsterkere og mikrofoner, om lyd. Ikke så rart egentlig, det er jo dette de holder på med og kan.

Det ble en fantastisk natt ved middagsbordet. Nanci Griffith fortalte om sitt nære forhold til Emmylou Harris, og sistnevntes innsats for å bevare den tradisjonelle countrymusikken fikk anerkjennelse av flere. Så beveget vi oss over til musikkbransjen mer generelt og rock og pops utvikling.

Ett navn gav åtgaum i lokalet: Elvis Presley. Ingen av de tilstedeværende artistene hadde noen som helst tvil om at Elvis er verdens viktigste artist. Ingen har betydd mer, selv ikke Beatles. Elvis inspirerte alle disse stjernene til å begynne å spille og synge. Dylan sa det tydeligst av alle, og Neil Young nikket så kinnskjegg og hår ristet.

Beveger vi oss bakover i tid, for eksempel til The Chelsea Hotel i New York våren 1964, utspant følgende scene seg: Beatles var i Amerika for første gang og Dylan satt på sengen på John Lennons værelse. De røykte marihuana (første gang for Lennon) og snakket om musikk.

Lennon beundret Dylan for dennes intellekt og politiske bevissthet. Dylan beundret Lennons showmanship og musikalitet. Dylan ville gjerne bli rockestjerne og pophelt (året etter spilte jo Dylan elektrisk og bråkete på Newportfestivalen – til folkguru Pete Seegers store irritasjon), og både Dylan og Lennon poengterte sin beundring for Elvis, selve ikonet.

Robert Johnson solgte sin sjel til djevelen som han møtte i veikrysset, og djevelen lærte Johnson å spille djevelsk bra gitar. Elvis solgte sin sjel til Sam Phillips og Tom Parker (den siste ihvertfall en smådjevel), og ble verdens mest innflytelsesrike stjerne. Dette er Dylans poeng også, man må gi alt, det nytter ikke med kompromisser. Dylan har vært på veien med The Neverending Tour i fire tiår, alle suksessrike artister jobber mye. The hardest working man in showbusiness, James Brown, sa det samme.

Og fremdeles gjenoppfinner Dylan seg, ved å radbrekke sine sanger, ved å oppdra publikum, kompromissløst og sta. Ved å la Patti Smith fremføre nobeltalen i stedet for seg selv, ved å droppe storskjermer på konsertene, ved å nekte å gi intervjuer. Åpne ender og uforklarligheter. Dylan er en stjerne, og nettopp den stjernen han håpet på å bli i 1964. Hele tiden var det Elvis som viste vei.

27-klubben (de unge døde) er Al «Blind Owl» Wilson (Canned Heat), Gram Parsons (Flying Burrito Brothers), Janis Joplin, Jimi Hendrix, Brian Jones, Jim Morrison, Ron «Pig Pen» McKernan (Grateful Dead) – og for så vidt Kurt Cobain i 1994, mange år senere enn de andre. Samt Amy Winehouse i 2006.

Kunstnere, og ikke minst utøvende sceneartister, lever ofte på kant med samfunn, helse og konvensjoner. Elvis, Dylan, Beatles og mange andre er eksempler på unge genier (Jesus er det aller største eksempel). Disse unngikk å bi medlem av denne herostratisk berømte 27-klubben (kanskje mer tilfeldig enn vi liker å tenke).

Et sentralt poeng er at den geniale kunsten oppstår tidlig i menneskers liv – før de får for mye å forsvare, før de tenker mer på penger enn på kunst, før prestisje og arroganse overtar, før de automatisk begynner å gjenta seg selv. Mens de ennå tar dristige risikoer, tør å eksperimentere, tør å utfordre.

Av denne og andre mindre edle grunner har plateselskapene vært desperate i alle tiår siden Elvis oppfant den moderne popmusikken. «Looking for the next big thing», forklarer fenomener som Elvis, Dylan, Beatles, Stones, Hendrix, Zeppelin, Elton John, Eagles, Sex Pistols, Guns’n Roses, Nirvana, og mange, mange andre. Ta gjerne med fanabuene Kygo og Alan Walker. De unge eier verden.

ANNONSE:
Peisbord 800×300

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this