Når alle er redde, viser erfaring at redselen på markeds- og samfunnsnivå ikke kommer til å vare. Om en måned eller to bestiller du tur til Barcelona igjen.
Av Thorstein Selvik
Forleden dag sa en næringslivsleder til meg: «Vi lever i risikable og usikre tider, det er mye rart som skjer – synes du ikke. De forferdelige terroraksjonene i Charlottesville og Barcelona, Trumps narsissisme og manglende klokskap, gærningen med moppehåret i Nord-Korea. flyktningestrømmene fra Syria, klimakrise – og veldig mye annet».
Synes hva da? Det opereres tidvis med noe tåkete fellesbetegnelser: Risiko, hva er nå det, og hvordan defineres begrepet? Vi bør dele opp dette risikable begrepet; i kjent og ukjent, systematisk og usystematisk risiko, prosessrisiko, teknisk risiko, finansiell risiko, markedsrisiko, nøkkelmannsrisiko, juridisk og politisk risiko. Puuh!
Risiko er selve livet. Spennende, dynamisk – og ofte farlig.
Risiko er det aller viktigste begrepet når man skal forstå økonomi og finans. Uten risiko, liten eller ingen avkastning – dette er et aksiom i klassisk økonomisk teori. Man får ingen ting for ingen ting, og den som intet våger, intet vinner. Det eneste man får betalt for er å ta risiko.
Det er nok mulig gjennom markedsimperfeksjoner og informasjonsunderskudd å tjene penger i visse situasjoner uten å ta risiko, men over tid må man gjøre det for å tjene. Verdens topp ti teknologianalytikere treffer i 60% av tilfellene, sier man, jeg ville trodd det var lavere. Risikoen jager oss rundt.
Risikobegrepet er imidlertid komplisert, og statistiske modeller som beregner standardavvik, systematisk og usystematisk risiko er nødvendige hjelpemidler. I tillegg til analyser av lange tallserier er studier av empiri og historie svært viktig. Psykologiske («animal spirits»), sosiologiske og andre faktorer kommer til tung anvendelse for å forstå risiko i en stadig mer komplisert verden.
Risikobegrepet er i høy grad tverrfaglig. Risiko er selve livet. Spennende, dynamisk – og ofte farlig. Einstein sa: «As far as the laws of mathematics refer to reality, they are not certain. And as far as they are certain, they do not refer to reality».
Erfaring gir oss en viss risikokontroll. Vi lever i et samfunn hvor mye tas på «gefühlen», på innarbeidede vaner, gjenkjennelige mønstre, stabile sosiale og kulturelle relasjoner, og at det holder med 70-80 prosent innsats. Vi lever våre liv delvis på autopilot. Vi gjenkjenner og kan forutse risiko – i noen grad. Så lenge samfunnets hovedrammer er intakte.
Da Chamberlain kom hjem fra München i 1938, følte han seg trygg, klokken 08.00 11. september 2001 følte man seg trygg i New York, og 9. september 2008 tenkte få på at Lehman var et problem.
Og det er faktisk empirisk sett ingen tider som er spesielt risikable. Da Chamberlain kom hjem fra München i 1938, følte han seg trygg, klokken 08.00 11. september 2001 følte man seg trygg i New York, og 9. september 2008 tenkte få på at Lehman var et problem. 17. august om morgenen var Barcelonas La Rambla den sedvanlige idyllen full av lommetyver og turister med iphoner i altfor trange lommer. «When life looks like easy street, there is danger at the door» skriver Robert Hunter.
Eksemplene er talløse; man føler seg trygg, og så plutselig ikke trygg. Verden er trygg inntil den er noe annet. Det handler mye om evnen til rasjonell tenkning. Når havet er flatt, er det neste bevegelse. Når alle er redde, viser erfaring at redselen på markeds- og samfunnsnivå ikke kommer til å vare. Om en måned eller to bestiller du tur til Barcelona igjen.
Beslutningstaking er basert på forventninger om hva som skal eller bør skje i en umiddelbar eller noe fjernere framtid. Scenariene man konstruerer risikovektes: Lav risiko, middels risiko, høy risiko. Jo høyere risiko, jo større mulighet for gevinst – og for tap. I teorien er dette forholdet i tilnærmet full symmetri.
Verden er trygg inntil den er noe annet.
Målet er å ta mest mulig kalkulert risiko og en minst mulig ukjent risiko. Det er slett ikke særlig enkelt. Derfor har vi forsikring hvor det går an å beskytte seg, men det koster. Ut fra hva som er «worst case» tjener man aldri penger på forsikring, det er kun beskyttelse. Forsikringspremien tilsvarer det mulige tapet.
Gjennom historien har mange hjelpemidler blitt brukt for å kontrollere risiko. Oraklet i Delfi og mange andre slike var hyppig brukt, kloke koner i landsbyen, vismenn av alle slag opp gjennom århundrene. Religiøse tegn, hellige bøker, fenomener i naturen og laboratorier av ymse slag. Mer eller mindre vitenskapelige. Vikingene, korstogene, middelalderkrigene, revolusjonene, verdenskrigene, regionale kriger, terrorister av diverse slag – blodet har alltid flommet i deler av verden.
Men vi må lære av historien, og den viser at markeder kommer igjen og igjen. Både DuPont og IBM er over hundre år. Verdens viktigste investeringsbank, Goldman Sachs, er fra 1859. De har gjort mange feil, men enda flere ting riktig. De har overlevd. Selv om de nye IT- og digitale selskapene har vokst seg vanvittig store på børsene på bekostning av mer tradisjonelle selskaper.
Hvor Apple, Google, Facebook, Airbnb og Uber vil være om tye år, kan vi ha meninger om, men vi vet lite. Det er jo svært vanskelig å spå, særlig om fremtiden, som Piet Hein uttalte. Og framtidens viktigste bedrifter er ennå ikke stiftet. Sies det, men vi vet det jo ikke.
Ødelegges samfunnsstrukturen i visse land, kan hundreårsnatten inntre igjen i et ultraekstrem-scenario, og flere steder enn i Syria og Irak. Jeg tror jo ikke det, men vi vet det jo ikke.
Risiko skal selvsagt ikke bagatelliseres. Mye skremmer for tiden. Det som gjør dagens terrorbilde særlig farlig, er den totale usikkerhet for når og hvor det neste gang skjer. I økonomisk risikoanalyse har terrorproblemet den mulige effekt at selve rammene og forutsetningene for nærings- og investeringsvirksomhet settes under press.
Med lov og rett er samfunnet bygget. Tillit og avtalerespekt er nøkkelbegreper som smører samfunnet på rett måte. Og markeder holder samfunnet i gang, handelen skal flyte mest mulig friksjonsfritt for å skape vekst.
Ødelegges samfunnsstrukturen i visse land, kan hundreårsnatten inntre igjen i et ultraekstrem-scenario, og flere steder enn i Syria og Irak. Jeg tror jo ikke det, men vi vet det jo ikke. Den engelske kolonidikteren Rudyard Kipling var i hvert fall bekymret for verdinormene øst for Suez, som han sa: «West is west and east is east, and never the twain shall meet». Da har det i hvert fall blitt bråk hver gang.
Konklusjon: Menneskets evige kamp mot tilfeldighetene og snerrende risiko har egentlig og stort sett vært kronet med hell. I dagens tjenestebaserte økonomi er nedturene mer kontrollerte enn de var før, spesielt fra 1930-tallet og bakover. Størrelse og ressurser på dagens offentlige sektor, bedre beregningsmetoder, høyere utdanningsnivå og sterk teknologisk utvikling har gjort dette mulig. I hvert fall hittil.
Men vi vet jo ikke hva som skjer i fremtiden. Vi tror. Guds veier er uransakelige, men vi gir aldri opp. Metodikk og innsats er avgjørende i vår risikofylte verden. Hvert sekund, hver dag, alltid.
