Flott og upretensiøs popmusikk

Del artikkelen i Sosial medier

PÅ ØRET: Denne gangen anmelder vi nye plater fra Silja Sol, Major Leap og Novocaine, samt singler fra Store P, Gabrielle, lilleStine og Kurt Nilsen.

Først til Silja Sol, som er ute med sitt tredje album. Tittelen er katteaktige Ni Liv, noe som passer godt etter fjorårets lille sidespor som balladekunstner for Tine Melk. Vi hører gjerne mer fra den siden av talentet hennes; tolkningen av Bobby Hebbs klassiske Sunny er en av de beste jeg har hørt; på en måte tar hun den tilbake fra Boney Ms ganske masete tolkning.

Enn så lenge er det likevel hennes egne sanger som er i fokus. På det nye albumet har hun tatt de smånaive tekstene og enkle melodiene helt over i elektronika. Det trenger hun ikke å angre på. Det er en flott lyd hun har skrudd frem sammen med produsent Fredrik Vogsborg; dette er flott og upretensiøs popmusikk.

De praktfulle singlene (Dyrene og Ni Liv) har vært ute en stund, og peker litt ut retningen for resten. For her er mye å glede seg over.

Gymsko er en herlig New Order-inspirert elektrostomper, Omveien en oppbruddslåt der hun halvveis er på vei bort (understreket av handclaps på rytmesporet) og halvveis fortsatt er i den verdenen de to delte: «Av og til så tenker eg på deg / Du ramler inn i hodet mitt / Det e’kje fred å få».

Og selvfølgelig avslutter hun med en melankolsk ballade. Eventyr har tunge synther, klaver og nok en slik tekst der hun, ganske dagligdags, veksler mellom prat og sang. «Når vi kommer tilbake / faller vi / og vi holder oss godt fast» synger hun, lett selvmotsigende. Jeg går tilbake til start, og setter på Dyrene en gang til. 

Humørfylt folkprog

Fire musikere fra Osterøy og en fra Værlandet har funnet sammen som Major Leap, et nytt band som plasserer seg trygt i et prog/folkpop-landskap.

De minner litt om gode gamle Martin Stephensson & The Daintees, med noe av det samme smittende humøret i låtene.

Ballet åpner med tittelsporet, en nesten symfonisk liten sak (jeg regner med at det er syntetiske strykere som smyger seg inn), med fin stigning og nydelig gitarspill.

Stars and Memories merker seg ut med bra hook i refrenget og tøft arrangement (fin gitarplukking i mellomspillet), mens All That Matters er en sval, melodisk og vennlig duett med gjestevokalist Stella Marie.

 

Mollstemte gladlåter

Bergensbandet Novocaine har holdt sammen i 17 år, men er først nå klar med sin første fullengder.

De beskriver seg selv som «trist musikk for lykkelige mennesker», og det passer i grunnen bra. Dette er låter som gir seg god tid, og med en vokalist/gitarist (Sigbjørn Hovland) som både har den rette klagende tonen i stemmen og vet å hente frem passe rustne klanger fra instrumentet sitt.

Det låter både røft og storslått på samme tid, med referanser både til shoegaze og indie. Gifts har en drivende motorik beat, hakket opp mede små gitarstikk, svevende synther og en bobleplast-sequencer,

Paradox er en langsom gitarballade av beste støpning, A Childhood Memory er et forsiktig sidespor inn i et mer progg-influert lydbilde, likeledes albumets tittelspor, som er en nesten åtte minutter lang lekegrind med rom både for glødende gitar, dryppende klavertoner og taktskifter.

 

NYE SINGLER

Store P РDypt: Nok en singel fra Store Ps kommende album, Rommet, som ventes p̴ forsommeren.

Sigurd «Ciscoe» Lauritzen har skrudd frem en fremloverlent produksjon, med fløyelssynth og sylskarpe skarptrommer som står godt til Store Ps myke rap.

Dette er sval og melodiøs hip hop, med tydelig adresse Bergen (og Fyllingen) – og et lett ironisk forhold til det motsatte kjønn.

Gabrielle – Vekk meg opp: Gabrielle er tilbake etter å ha tatt et sabbatsår, denne gangen med en låt om å «leve i en boble full av stjernestøv og enhjørninger, mens verden rundt råtner». «Min første ironiske låt» sier hun selv, og jeg lurer et øyeblikk på om det er Alanis Morrissette-ironisk hun mener.

For her er lite ironi å spore, men heldigvis mye av den umiddelbare popteften som kjennetegner hennes beste øyeblikk. Ja, dette er masseprodusert pop, perfekt til å sette på som siste låt på vorspielet. Kanskje det er der ironien ligger.

lilleStine – Jeg lover deg: Stine «lilleStine» Wingsternes (Norsk Tiger) står for ukens største overraskelse. Jeg lover deg er en snakkerappende skittentøysoppvask av en låt, og en anelse i slekt med U2s Numb.

Det mørke og vrengte lydbildet (inkludert en kort fløytesolo) står godt til den selvbekjennende teksten («stengte dører og gode grunner / det e’ eg som velger om eg vil gå under, åh»). Neppe noe for P3s A-liste, dette er mer den låten du setter på, HØYT, en natt alene.

Kurt Nilsen – Amazing: Den nye singelen fra Kurt Nilsen er dessverre ikke av supertalentets lyseste øyeblikk.

Dette er mer Kurt på det jevne, med en låt som nærmest fremføres i søvne.

Jeg tror ikke et øyeblikk på det han synger om «your colours so fine» og «my guiding star», da måtte både låtmaterialet og nerven i fremførelsen vært mer «amazing» enn dette.

Del artikkelen i Sosial medier