PÅ ØRET: Denne gangen anmelder vi nye plater fra to blad Nilsen (Kurt og John Olav), Tønes, Janove og Marthe Wang. Vi begynner med å slå fast at Kurts nye album er bedre enn sitt rykte.
Åsane-mannen beviser nok en gang at han kan skrive melodiøse låter i popcountry-landskapet. Så kjære Kurt-fan: Om du liker Kurt Nilsen fra før, vil du elske ham nå.
Kurt Nilsen kunne utvilsomt gjort karriere i Grand Ole Oprys hjemstat, Tennessee. Stemmen er unik. Punktum.
Når han likevel får hard medfart i store deler av pressen (med unntak av Aftenposten, som ga en firer på terningen), er det fordi albumet er kjemisk fritt for overraskelser.
Kurt Nilsen utfordrer aldri seg selv; han forsøker aldri å komme på tynn is; bergenseren blir på land selv etter at trygg is-skiltet er satt opp.
Og mens Aurora snuser på alle blomstene i veikanten, kjører Kurt sin Cadillac midt i veien uten å risikere noe som helst, og skulle han noen gang vurdere å svinge av på en litt mer utfordrende vei, bruker han blinklysene først.
Singelen Amazing er et eksempel på dette. Kurt skriver slike låter i søvne. På Careful With My Heart mistenker vi ham for å ha blitt Stuck In a Moment som han ikke kom seg ut av. Men er det melodiøst? Ja. Synger han bra? Ja. Har han flinke musikere med seg? Ja. Vet produsenten hva han baler med? Jepp. Får fansen det de vil ha? Jøssda.
Tre låter utmerker seg spesielt. Det svinger av I’m Hit, den hadde gått rett hjem i Nashville. Horizon er et av Kurts vakreste øyeblikk, og viser hva han er i stand til i sine mest inspirerte øyeblikk. Never Stopped Dreaming er en nydelig og nedstrippet liten sak på tampen av albumet, som også bekrefter hva som bor i bergensartisten. Og det er ikke lite. Han tar det bare så alt for sjelden ut. Ove Landro
Havet som skiller oss
De som måtte ha vært engstelige for at John Olav Nilsen skulle ha forandret seg mye etter fire års fravær, kan ta det helt med ro. Nesten alt er ved det gamle, og han er lett å kjenne igjen.
Gjengen er den samme, den er bare blitt mindre. Nordsjøen består av ham selv på vokal og synth, samt Lars Andreas Eriksen og Einar Vaagenes på gitarer og bass. Det er innspilt i Bergen, og Yngve Sætre er fremdeles produsent.
Stemningen er slik den har vært; det er høst og mørke i tekstene. Nilsen lager ikke musikk for dem som skråsikkert tror de har rette svar på alle spørsmål. Livet er mer komplisert enn som så. Nordsjøen har blitt en metafor for alt som skiller og holder oss borte fra hverandre. Som kan gjøre oss til øyer eller drukne oss.
Men havet kan også være en vei til nærmere kontakt og utveksling. Vi merker en stor påvirkning fra England i John Olav Nilsens låter, og nekter han for å ha hørt på The Smiths, så tror jeg ikke på ham.
Paris, Bergen har et gitarriff som snytt ut av nesa på Johnny Marr, og tekstene står ikke tilbake for tristessen hos Morrissey. De er bare enda mer hudløse.
Som vanlig er tekstene fulle av aforismer og omskrivinger, små pussigheter og særegenheter Nilsen har hatt i sin poesi helt fra starten. Noen er lette å forstå, mens andre er som kryptiske koder lytteren selv får finne mening i. «Se meg gjøre vin til vann» synger han, som en selvoppnevnt Antikrist. «Gjør du det du vil, eller gjør du det din gud vil? Jo høyere du henger blir det lenger å falle ned». En utpreget optimist kan man ikke beskylde ham for å være.
John Olav Nilsen er bergenspoet, og byreferansene skinner ofte gjennom. Han kaller Puddefjordsbroen for Selvmordsbroen, og i Olympia synger han om «blod og by / gjenforent på ny / nok et eventyr er over / i det du våkner dør romansen / sparket inn i evigheten / som legenden om Odd Frantzen».
Etter bybrannen i 1916 ble det oppført en kommunal brakkeby på Gyldenpris. Den var rødmalt; på folkemunne kalt for Blodbyen. Der vokste fotballspilleren Odd Frantzen opp; han som var med på det berømte bronselaget i OL 1936. Og der døde han, en oktoberdag i 1977; sparket ihjel som følge av blind vold.
Musikken på albumet er svært synthdominert, uten at den på noen måte virker kjølig. Her er ingen dissonanser eller noe som skjærer i øret. Alt er melodiøst og publikumsvennlig.
Hør hvor effektivt et enkelt bassriff og litt synth driver melodien fremover i Her inne er det høst hele året. Det er elegant gjort, og viser hvor effektivt det kan være å spare på virkemidlene. Less is more, og produksjonen bærer preg av det. Nordsjøen er et album mange vil bli glade i, med god grunn. Velkommen tilbake. Dag Arne Nilssen
Tønes på tomgang
De to forrige albumene til Tønes, Sån av Salve og Vindbrest, var musikalske oppturer for artisten fra Sokndal. Med 5-sporsalbumet Ikkje Mogna virker det som han står litt stille.
Tønes ble kjent som humoristen som kunne blåse små hverdagsproblemer ut av alle proporsjoner, og dermed vise det latterlige i trivielle ting. Han har en karakter som jevnlig dukker opp i tekstuniverset sitt; en besserwisser av en tverrpomp som alltid vet hvordan tingene skal gjøres og skapet skal stå.
Vi har møtt ham i Fluene og Sånn koga eg, og her er han tilbake som vokter av bærbuskene sine i Ikkje mogna. Det er morsomt til å begynne med, men blir litt irriterende å høre på over tid. Men Tønes har også en annen side. Han kan lage nydelige låter om mellommenneskelige forhold, som står i dyp kontrast til mer showpreget materiale. Det er som han ikke helt klarer å bestemme seg for hva han vil satse på, og derfor velger begge deler.
De beste sporene på plata er Ein tidlig måren og hans egen oversettelse av The Mountain Goats’ vakre Woke Up New, som ble til Våkna ny. Begge eksempler på poeten Tønes.
Tønes har selv lagt lista høyt de siste årene, og derfor fremstår denne samlingen som litt i underkant av hva som forventes. Kanskje han bare måtte få disse låtene ut i verden, slik at han kunne konsentrere seg om albumet som kommer til høsten? Det vil inneholde nye låter. Men blodfansen kan trygt investere i Ikkje mogna. De andre kan vente enda noen måneder. Dag Arne Nilssen
Pauker og basuner
Janove fra Kaizers Orchestra går ikke stille i dørene når han skal relanseres. Han har tonnevis av sjarm og selvtillit, og er kongen av teaterrock som er født på en sølvskje med gullhår i ræva. Nå krever han både trone og krone tilbake.
Det har han all mulig grunn til, for Artisten & Marlene er blitt en musikalsk isbryter av et album. En vellykket hybrid av rock, rap, RnB, viser og teatermusikk. En tolvskillingsopera for totusentallet, der Janove er både sirkusdirektør og Mackie med kniven for et frodig menasjeri av musikalske fabeldyr.
For selvsagt ligger det noe konseptuelt i bunnen denne gangen også, uten at man som lytter trenger å legge så mye vekt på den historien for å få utbytte av sangene. Det handler om to ungdomskjærester som begge blir dansere, men som havner på forskjellige steder i Europa. Jeg-personen henvender seg til Marlene i sangene, som dermed blir som brev å regne. Han forteller om seg selv, og gir henne råd og støtte. Mens han lengter seg syk.
Så er han i gang igjen. Nå skal Kaizers-universet byttes ut med noe annet. Noe eget. For Janove vil ikke spille de gamle sangene med nytt band. Derfor har det tatt sin tid. Han trenger låter til nytt live-sett. Mange låter. Resultatet er blitt mer enn man kunne håpe på; det låter utrolig fett. Janove har klart å overgå seg selv.
Et stjernelag av musikere har han med seg. Den teknisk sterke trommeslageren Børge Fjordheim (Cloroform) jobber over et grunnfjell av samplede beats, rørklokker og pauker. Ved siden av står Gulleiv Wee (The September When) på bass. Det er en himmelsk rytmeseksjon og hjertepumpen i musikken.
To svensker er med. Gitarist Mattias Hellberg har spilt i kjente band som Hellacopters og The Soundtrack of Our Lives, og briljerer med licks og detaljer over hele plata. Micke Lohse (The Kooks) får nok dominere keyboards på konsertene, selv om Janove selv gjerne ville trø orgelet under innspillingen. Magne Furuholmen er også med på et spor, uten å gjøre så mye av seg.
Jeg leter etter daukjøtt og svake låter, men finner ingen. Fra det sparker i gang med Marlene til man puster ut med Det ville vært en sensasjon, femten låter og sytti minutter senere, er det bare gromlyd og høydepunkter. Selvsagt er mye likt Kaizers Orchestra, noe annet ville vært absurd, da han var vokalist og hovedlåtskriver i bandet.
At han høres ut som seg selv er naturlig, selv om han også minner om andre. Håkan Hellström for eksempel. Me vokser aldri opp høres ut som noe fra svenskens repertoar. Musikken er fengende som fluepapir og allsangvennlig på grensen til nabovarsel. Artisten & Marlene er Janoves baby, og den er så frisk og velskapt noe barn kan være. Dette er hans Sgt. Pepper. Hans Exile on Main Street. Hans Blonde on Blonde. Dag Arne Nilssen
Verden er vår
Du har kanskje allerede lagt merke til Marthe Wangs vakre, litt jazza singel Til deg. Den høres ut som en av Aftenlandets vakreste øyeblikk, og er allerede A-listet på NRK1.
Likte du den, er det god grunn til å glede seg over debutalbumet hennes, som er ute nå på Kirkelig Kulturverksted. Hun synger lyst og uanstrengt, med en vennlig varme i klangen.
«Jeg vil at det skal høres ut som jeg står og synger inn i øret ditt», sier det unge bergenstalentet selv. Hun kunne lagt til «blåser», for Jonas Kilmork Vemøys myke trompettoner er en viktig del av lydbildet her. Noen ganger følger han like under sangen hennes, andre ganger nærmest kommenterer han teksten, som om han understreker eller tolker ordene.
To høydepunkter er den mollstemte Din sang, der hun trekker trådene tilbake til de som kom før, og den svingende Ka kan eg gjøre med det?, med en verdens-anskuelse som mange kan skrive under på i vår tid:
«Verden er ikkje din, den er vår», synger hun. Fin gitarsolo mot slutten også. Albumets hjerte er likevel Bølgenes makter, en dramatisk sang om å ikke la seg overvinne av elementenes krefter. Hun åpner helt acapella, før kontrabass, en enkel skarptromme, litt klaver og etter hvert trompet legger seg under.
«Bare kom og ta meg, eg vil ikkje ha deg» synger hun til slutt, holder pusten, og lar musikken snakke alene i et lite minutt, litt slik Kirkegården ved havet-aktig, før den, på blå trompettoner, flyter over i albumets siste låt. Dette er Stay, platens eneste låt med engelsk tekst, en utilslørt oppfordring til elskeren om å bli værende natten over. Hvem kan si nei til det, med slike sanger? Magne Fonn Hafskor
Ikke gå glipp av
Nadine Khouri – The Salted Air:
Gripende album om tap, adskillelse og det å finne sin plass i verden fra libanesiske Nadine Khouri, produsert av John Parish (PJ Harvey, Tracy Chapman, Eels).
Shake it Like a Shaman låter som Midtøstens svar på Let England Shake, mens singelen You Got a Fire er en seig ballade Nick Cave ville vært stolt av.
Magne Fonn Hafskor
Víkingur Ólafsson – Philip Glass / Piano Works:
Philip Glass’ repeterende hullkortmusikk har satt sin signatur på mange bra filmer, men da gjerne i store orkesterversjoner. Det er derfor befriende å høre hans små etyder, noen av dem kun for klaver, andre i arrangementer med strykere.
Det er en slags flo og fjære-musikk, ypperlig både i bakgrunnen til et bedre måltid – og rett i ørene når du leser den siste boken til Yuval Noah Harari. Livet begynte i havet, likeså musikken. Alt er rytme, alt er repetisjon. Magne Fonn Hafskor
