PERSPEKTIVER: Det er lett å tenke at når problemene i verden er så store, så hjelper det ikke at jeg fjerner et stykke boss fra et bed. For plantene og skapningene som kaller bedet sitt hjem, betyr det derimot mye, om ikke til og med livet.
På vei hjem en ettermiddag får jeg øye på en glatt, gul gjenganger langs veien: det beryktede bananskallet. Irritasjonen over at noen stadig kaster bosset sitt i bedene er allerede på god glid når jeg kun noen meter senere får øye på et tomt bananyoghurt-beger – og deretter enda et tomt bananyoghurt-beger.
Jeg fortsetter de cirka 60 meterne til enden av veien, og blir plutselig klar over at det meste av bosset langs strekningen, inkludert teposen, inneholder plast. Her trengs det perspektiver.
En av de mest kjente og feirede filmscenene i verden er av et stykke plast. I den Oscar-vinnende filmen American Beauty danser en florlett plastpose i en virvel av vind og høstløv, til gripende pianospill og poetiske ord. Så vakkert blir det hele at nok flere av oss har kjent en tåre trille frem av denne filmopplevelsen.
Scenen som utspiller seg foran meg her i Åsane føles derimot ikke så vakker, selv om den også er til å grine av.
Emballasje, sigarettstumper, snus og annet rusk. «Mens løv faller fra trær om høsten og gir næring til nytt liv, faller boss fra menneskers hender året rundt og kveler det» tenker jeg (noe poetisk).
Ofte har jeg tenkt at hvorfor skal jeg plukke opp bosset etter andre? Det kan de gjøre selv. Men min tankegang rundt dette har begynt å endre seg. Å la bosset ligge har med min oppgitthet overfor den som kastet det å gjøre. Å plukke det opp har med min kjærlighet overfor naturen og dem som lever i den å gjøre.
Boss på hjernen?
På bærekraftindeksen (The Sustainable Development Index) ligger Norge per seneste tall fra 2019 på plass 157 av 165. Dermed er Norge og nordmenn blant verdens verstinger i bruk og kast, og har et av de minst bærekraftige landene.
Å la bosset ligge har med min oppgitthet overfor den som kastet det å gjøre. Å plukke det opp har med min kjærlighet overfor naturen og dem som lever i den å gjøre.
Ifølge tall publisert i 2020 av Handelens Miljøfond, kaster vi i Norge rundt 540 000 tonn plast årlig. Dette er i gjennomsnitt 101 kg per nordmann, hvorav hele 40 prosent er plast fra emballasje. Nesten en fjerdedel av plasten gjenvinnes, men det er forskjell på gjenvinning og gjenbruk. Norsk plastindustri bruker kun ni prosent gjenvunnet plast i sine produkter. Og, som vi ser rundt oss, kastes også en del plast rett i naturen.
Men ute av syne, ute av sinn? Nei, det kan vise seg å bokstavelig talt være det motsatte. I naturen brytes plast ned til mikropartikler som til slutt ofte havner i næringskjeden. På det sørkoreanske universitetet Daegu Gyeongbuk Institute of Science and Technology viser forskningsresultater publisert i november 2021 at mikropartikler av plast i mat raskt fant veien inn i mus sine hjerner. Der har partiklene fungert som nevrotoksiner (nervegift).
Grunnet den fysiske likheten mellom mus og mennesker sine hjerner, ønsker man nå å vite om små plastpartikler også krysser blod/hjerne-barrieren hos mennesker. Det i seg selv er noe å tenke på neste gang man vurderer å kaste plast ute – om ikke plastpartiklene allerede blokkerer tankegangen, da.
Bananadrama
Det er så klart urealistisk at man skal plukke opp alt av boss man går forbi. Farlig kan det også være. Jeg har fortsatt ikke kommet meg tilbake med (plast!)pose og hansker for å plukke opp det bosset som fikk meg til å tenke på disse perspektiver.
Det er også lett å tenke at når problemene i verden er så store, så hjelper det ikke at jeg fjerner et stykke boss fra et bed. For plantene og skapningene som kaller bedet sitt hjem, betyr det derimot mye – om ikke til og med livet.
Som mennesker har vi en lei tendens til å gjenta de samme feilene. Til å skli på det samme metaforiske bananskallet om og om igjen. Fortsetter vi med det tempoet vi ødelegger den naturlige verden på nå, vil det på et tidspunkt bli umulig for oss å reise oss opp igjen.
Det må kunne sies at vi som individer har et ansvar for å ivareta naturen rundt oss. Samtidig må det kunne sies at den norske stat – med sine milliardmidler – kan og bør prioritere å engasjere mer lønnet arbeidskraft til å plukke boss fra land og vann. Tenker man rent økonomisk, vil man også kunne spare utallige fremtidige milliarder på en slik ivaretakelse av naturens helse. Naturen jobber nemlig gratis – men det nytter ikke hvis den er sykemeldt.
Som mennesker har vi en lei tendens til å gjenta de samme feilene. Til å skli på det samme metaforiske bananskallet om og om igjen. Fortsetter vi med det tempoet vi ødelegger den naturlige verden på nå, vil det på et tidspunkt bli umulig for oss å reise oss opp igjen.
Høres dette dramatisk ut? Bra. Fordi det finnes faktisk ingenting mer dramatisk enn den morgendagen som venter om vi ikke gjør ting annerledes i dag.
Så la oss slutte med å legge glatte bananskall i veien for oss selv. Noe annet ville være helt… bananas
Kilder:
- «Nordmenn kaster rundt 101 kilo plast i året» (kyst.no, 26/8-2020)
- Fakta og kunnskap om plast (handelensmiljofond.no)
- «Nordmenn i verdenstoppen for bruk og kast» (ABC Nyheter, 18. januar 2020)
- Internasjonal bærekraftindeks (sustainabledevelopmentindex.org)
- Forskningsresultater fra Daegu Gyeongbuk Institute of Science and Technology, publisert på deres egen nettside i november 2021
- «Mouse study shows microplastics infiltrate blood brain barrier» (newatlas.com, 23. November 2021)
- «The plastic brain: Neurotoxicity of micro- and nanoplastics» (ncbi.nlm.nih.gov, 8. juni 2020)
