Grethe Fatima Syéd ble fullstendig satt ut første gangen hun leste Torborg Nedreaas-romanen Av måneskinn gror det ingenting (1947). Nå har hun skrevet bok om den store bergensforfatteren.
– Torborg Nedreaas er så god på beskrivelsene av det fysiske; det sanselige og konkrete. Bøkene hennes har kjempefine beskrivelser av regnet, av lukter og av lyder. Hun var jo veldig musikalsk – hun spilte piano og holdt på å bli profesjonell konsertpianist – og det er enormt mange lyder av alle slag i det hun skriver, sier Grethe Fatima Syéd.
– Det Nedreaas gjør med Møhlenpris i Herdis-bøkene fortjener plass blant de virkelig store bergensskildringene.
Rett før sommeren kom Syéd med boken En sommer med Nedreaas, der hun tok leserne med på en oppdagelsesferd i forfatterskapet. Jeg antar at denne nette lille boken har vært med i mange ferievesker og strandbagger denne sommeren, ikke minst siden den både har vært en salgssuksess og fått strålende anmeldelser.
Gerd Elin Sandve i Dagsavisen skriver at den er «like perfekt i parken i sola som inne i sofaen en av de regnværsdagene norske somre oftest byr på», mens Knut Hoem i NRK mener det mest imponerende er hvordan Grethe Fatima Syéd har utvidet lesningen av Av måneskinn gror det ingenting til – i tillegg til abort – å handle om «hva det innebærer å virkelig lytte til et annet menneske».
KOMMER I NYTT OPPLAG
– Boken har nesten solgt ut hele førsteopplaget, og vi håper å trykke den på nytt i august, opplyser markedssjef Ann Helen Brendehaug i Solum Bokvennen forlag, som var den som oppfordret Syéd til å skrive boken som et bidrag til bokserien «En sommer med».
Denne bokserien startet som en radioføljetong i Frankrike. Den ble kjapt en suksess, og ble etter hvert samlet i bokform.
– Sommeren 2015 oversatte vi den første boken i serien, En sommer med Montaigne. Den fikk kjempegode kritikker og salget nærmer seg nå 15.000. Senere har vi fulgt opp med En sommer med Proust, En sommer med Baudelaire og En sommer med Victor Hugo, forteller Brendehaug.
– Samtidig følte vi at konseptet var så godt at vi ville gjøre den til «noe eget» for Norge, med norske forfattere som nordmenn har et sterkere forhold til enn de franske. Torborg Nedreaas er for flere generasjoner en forfatter de leste i ungdomsårene, og vi ser at med denne utgivelsen er det mange som har gjenfunnet henne og har blitt nysgjerrig på forfatterskapet hennes igjen, mye grunnet Syéds fremragende formidlingsevne og entusiasme for stoffet.
EN STERK KJÆRLIGHETSHISTORIE
– Jeg ble helt kjempepositivt overrasket da Brendehaug spurte meg om jeg ville skrive en bok om Nedreaas, forteller Syed.
– «Jøss, blir du spurt om å skrive en bok. Slikt skjer ikke hver dag» tenkte jeg. Så jeg sa bare ja, og så gjorde jeg det. Det var i fjor på denne tiden, så det har gått ganske fort. Den forrige boken min, som var en biografi om Olav Duun, brukte jeg 15 år på før den kom ut. Men det er jo en helt annerledes bok – den er stor og tung – og tematikken er mye tyngre også.
Boken om Nedreaas skulle være en underholdende bok å lese i sommerferien, og er designet slik at den skal være lett å ta med seg.
Utfordringen var både å presentere Nedreaas som person, livet hennes og hva hun stod for, og samtidig bøkene – og Syéds egen lesemåte av Nedreaas. Hun innrømmer gjerne at dette er en forfatter hun brukte lang tid på å finne frem til.
– Jeg leste noen noveller på gymnaset, og så må jeg ha lest Herdis-bøkene på et eller annet tidspunkt – men det var først ved hundreårsjubileet i 2006 at jeg virkelig «oppdaget» henne, sier hun.
– Da leste jeg Av måneskinn gror det ingenting. Den hadde jeg ikke lest før. Jeg ble helt slått i bakken, den er jo så sterk. Det er disse abortskildringene som er veldig kjent – men det er også en veldig sterk kjærlighetsroman.
Kvinnen den handler om har elsket samme mann like siden hun var 15 år.
– Til å begynne med var han læreren hennes, som var en slags maktperson – men også en person som hadde kunnskap og dannelse, og dermed representerte en vei ut av det kalde og fattige oppvekstmiljøet, sier hun.
Etter hvert blir romanen en beskrivelse av hvor heftig det går an å elske til tross for at absolutt alt tilsier at dette kommer aldri til å gå.
– Det er liksom ikke håp i det hele tatt – det er dødfødt – det er den lidenskapen som overstyrer fornuften, klassemotsetningene og alle normer – hva er moral, hva passer seg og sømmer seg. Det er veldig sterkt.
– Jeg har sagt at kjærlighetshistorien i Måneskinn tilsvarer det som kalles et «hekt», slik psykolog Sissel Gran skrev om i en av bøkene sine («Hekta på et håp om kjærlighet», (Aschehoug 2010), skrevet sammen med Nora Skaug, journ. komm.).
– Hun forklarer det slik, at et «hekt» er akkurat slik – at til tross for hvor håpløst og dødfødt det er så klarer man ikke å lukke døren for det og gå videre.
– Det er liksom kjærlighetens mysterium – hvor langt kommer vi med fornuften. Det er jo det vi baler med både i litteraturen og i livet. Det er de viktige tingene.
Boken gjorde enormt inntrykk på henne, så mye at hun i forfjor tok initiativ (sammen med Anemari Neple) til å starte et eget selskap for å fremme Nedreaas’ forfatterskap (Torborg Nedreaas-selskapet).
Nedreaas-selskapet sender ut halvårlige nyhetsbrev, og jobber blant annet for å få på plass en statue av bergensforfatteren sentralt i Nygårdsparken.
– Utrolig mange har i ettertid sagt at de synes det er veldig kjekt at vi henter Nedreaas frem, at hun får komme til heder og verdighet igjen, sier hun.
Professor emerita Irene Iversen ved Universitetet i Oslo skriver for tiden på en biografi om Nedreaas, der hun spesielt vektlegger den politiske siden av forfatterskapet.
Slik sett er muligens Syéds bok en appetittvekker i forkant av denne, selv om hun skriver lite om forfatterens liv. Derimot blir vi godt kjent med romanfigurene hennes – som til gjengjeld ofte er basert på Nedreaas’ eget liv.
– Går du gjennom alle bøkene?
– Ikke alle, og ikke systematisk. Jeg har ikke lest De varme hendene, som mange sier er ganske dårlig.
Dette er en politisk roman fra 1952, der Nedreaas beskriver et fremtids-Norge der beredskapslovene er satt i verk, og venstreorienterte undertrykkes.
Hun skrev også en del politiske kåserier for radioen. Noen av disse samlet hun i boken Ytringer i det blå (1967), der hun skriver at kåseriene ble sensurert, og at hun i boken tok inn igjen det NRK hadde strøket.
Blant annet ble kåseriet «Vår villfarne vinter-vår», der hun snakket kritisk om NATO, stanset før det skulle gå på luften i 1975. Det ble i stedet trykket i Dagbladet to dager senere.
– Barnebarnet hennes fortalte at hun på sin egen 70-årsdag slo så hardt i bordet at håndleddet brakk. Da var det en pasifist hun diskuterte med.
– Hun var kommunist, og holdt med Sovjet hele livet. Selv etter at de fleste andre hadde sluttet med det. Barnebarnet hennes, som jeg var i kontakt med under arbeidet med boken, fortalte at hun på sin egen 70-årsdag slo så hardt i bordet at håndleddet brakk. Da var det en pasifist hun diskuterte med.
– Nedreaas skrev også hørespill for radio. Har du hørt noen av disse?
– Nei. NRK har lagt ut novellefilmer og fjernsynsteaterserien basert på Av måneskinn gror det ingenting (fra 1987 – regissert av Arild Brinchmann, og med Anne Krigsvoll i hovedrollen, journ. komm.), men det finnes også en opplesningsserie der Nedreaas leser Herdis-bøkene. Folk som er litt eldre enn meg sier at den var veldig bra – så vi i Torborg Nedreaas-selskapet har bedt NRK om å også legge den ut. De har den jo i arkivene sine.
– Var Herdis-bøkene basert på hennes eget liv?
– Nå er ikke jeg noen ekspert på livet hennes – jeg har alltid vært mer interessert i hva folk skriver enn hvordan de lever – men mye av det hun skriver om Herdis er å regne som selvbiografisk.
– Vi vet selvsagt ikke hvor mye som er diktet og hvor mye som er referert, men både Herdis og Torborg bodde i København noen år fordi moren fikk en ny mann.
Så bodde hun på Stord under krigen, i og med at moren var halvt jødisk, og fryktet tysk forfølgelse.
På den tiden var Nedreaas nylig skilt fra sin første mann, som var far til hennes to sønner. På Stord traff hun Aksel Bull Njå, som var der som utsendt medarbeider for Norges kommunistiske parti (NKP).
De to giftet seg i 1947, og bosatte seg på Nesodden. Der bodde hun til hun døde i 1987.
– Hadde hun kontakt med noen av de andre forfatterne i sin generasjon?
– Jada. Det er noen som mener at hun og Inger Hagerup var uvenner. De kranglet visst en del, særlig fordi Nedreaas mente Hagerup ikke forsto seg på politikk, forteller hun.
– Ifølge Klaus Hagerup kalte Nedreaas Hagerup for «min beste fiende». Hagerup ble så glad da han hørte om Nedreaas-selskapet at han ringte meg, full av entusiasme. Han skulle skrive til nyhetsbrevet vårt, men dessverre ble han syk og døde.
Nedreaas var også venner med Marie Takvam; hun var ofte på besøk. Hun var ellers kjent for å holde store fester i huset på Nesodden.
– I helgene, på St. Hans og på nyttårsaften holdt hun mer eller mindre åpent hus.
MINNEPLAKETT PÅ MØHLENPRIS
– Dere i Nedreaas-selskapet har fått skrudd opp en minneplakett på et av husene på Møhlenpris. Når bodde hun der?
– Det var da hun var liten. Torborg ble født på Minde, og vokste opp på Møhlenpris i flere leiligheter. Hun var enebarn før hun fikk halvsøsken da faren fikk nye barn. Den ensomheten synes jeg hun er veldig god på å beskrive; dette barnet som går rundt med vidåpne øyne og ører som grytelokk og undrer seg over alt de voksne holder på med og finner på, sier hun.
– Det Nedreaas gjør med Møhlenpris i Herdis-bøkene fortjener plass blant de virkelig store bergensskildringene. Jeg har snakket om det sanselige i beskrivelsene hennes – men det er også det sosiale portrettet av Møhlenpris. Hun har fortalt at der hun bodde var det liksom mellom alt – du hadde de de virkelig fattige på den ene siden og så hadde du Parkveien og Villaveien med de virkelig rike på den andre siden.
[PostBlock id=391]
– Hun har også en del referanser til musikk i bøkene. Hvilke komponister likte hun best?
– Mendelssohn går igjen flere ganger. Ellers er det Beethoven, Mozart, Scarlatti og Schubert.
– Hva med Bach?
– Ikke så mye, men i Måneskinn er han med i et av klimaksene. Hovedpersonen i denne romanen går gjennom flere aborter, og den siste skjer i kirken mens organisten spiller den kjente Toccata og fuge i D-moll.
– Hadde Nedreaas aborter selv?
– Det vet jeg ikke så mye om; hun skriver ikke så mye om det i andre tekster. Hun har fortalt at Måneskinn ble til etter at en kvinne, som hun traff på et hotell en mørk og fuktig natt, fortalte sin historie til henne.
Romanen er bygget opp som en rammefortelling der hun som har disse abortene forteller til en mann.
– Så den står egentlig litt i en særstilling. Derimot skriver hun mye om andre verdenskrig. Hun var sterk motstander av å tegne slike fiendebilder, og var blant annet veldig tidlig ute med å forsvare de som ble kalt for tyskertøser.
TOK DE SVAKES PARTI
Dette var et av temaene allerede da hun debuterte med novellesamlingen Bak skapet står øksen (1945). Menneskesynet hennes kommer kanskje aller best frem i tittelnovellen fra denne samlingen, der hovedpersonen er en mann preget av sorg og tap etter at han har mistet en sønn i krigen. Likevel klarer han å vise omsorg for en ung og stakkarslig tysk soldat, som har drukket seg full for første gang.
– Det ender med at han tar denne gutten med seg hjem og tar seg av ham fordi han er full og dårlig, og trenger å bli tatt hånd om.
– Det er nesten Terje Vigen 2, det?
– Ja, det er en veldig omsnuing på det massive hatet som var mot tyskerne på den tiden. Boken har også en veldig sterk novelle om to brødre som planlegger å gå ut og skamklippe tyskertøser.
Søsteren deres er imot dette, og er tydelig på at dette må de ikke gjøre. Den ene broren svarer at han ikke kan skjønne at hun tar disse jentene i forsvar.
– Da svarer søsteren at det ikke er tyskertøsene hun forsvarer, men brødrene. Det er veldig sterkt. Som novellist er Nedreaas veldig god med disse antydningene. Det er mye usagt – ting er ikke så enkelt eller svart-hvitt som det tilsynelatende virker. I det virkelige livet er det alltid mer komplisert.
STOR LITTERATUR
Slik er det også i novellen Kruttrøyk fra debutboken, som handler om en mor og hennes sønn, som bare ute og fester. Så viser det seg at det er ikke så enkelt som moren har trodd. Sønnen har drevet med motstandsarbeid, men har bare ikke kunnet fortelle moren om det.
– Hun skjønner det ikke før det er for sent. Hvis jeg skal røpe handlingen, så begynner det med at hun våkner en morgen – de bor i en leiegård i Oslo – og hun våkner av at hun kjenner en slik sterk lukt av kruttrøyk i luften. Så hører hun sønnen komme opp trappen og hjem.
Moren tror at sønnen har vært ute og festet, og er litt sur for det. Like etter kommer det en Gestapo-bil. De stopper utenfor hennes dør og ringer på – og hun slipper dem inn. Idet de er på vei til sønnens rom hører hun et skudd.
– Sønnen har skutt seg for ikke å komme i Gestapos klør, og da kommer virkelig lukten av kruttrøyk som hun har kjent hele morgenen. Det er en veldig sterk novelle. Bare på et par sider snur alt seg helt. Det er stor litteratur altså.
[PostBlock id=328]
