takeallmyloves
SCENEBILDE FRA «SHAKESPEARES SONETTER»: Forestillingen ble opprinnelig skrevet til 400-årsjubileet for publiseringen av Shakespeares sonetter (2009). (Foto: Lucie Jansch)

Livets tre bautaer

Del artikkelen i Sosial medier

«Jeg har to kjærligheter» skriver William Shakespeare i en av sonettene. Etter gårsdagens skandinaviske premiere på Robert Wilsons iscenesettelse av en lang rekke av dem, forstår jeg litt mer av hva Mesteren mente med det.

LES OGSÅ: Med hjertet på utsiden

I likhet med Shakespeares diktekunst er dette et stykke som dveler ved livets to store størrelser: Kjærligheten og Døden. Og det eneste som kan bringe de to sammen, og forsone dem, er en tredje størrelse, nemlig Kunsten.

Etter at det var over, tenkte jeg at dette ville jeg ikke gått glipp av for noe.

«So long as men can breathe, or eyes can see / So long lives this, and this gives life to thee» skriver han i Sonette 18 (Shall I compare thee to a summer’s day?)et dikt som er like mye en hyllest til kjærligheten han følte for den tredje jarlen av Southampton, Henry Wriothesley (1573-1624), som til kunsten selv; det eneste som kan gi evig liv til den elskede.

Shakespeares egne høye tanker om hva han kunne få til med et stykke pergament og en fjærpenn bekreftes til det fulle gjennom at verkene hans fortsatt settes opp, leses og siteres 401 år etter at han døde.

Slik også med denne forestillingen, der Robert Wilson, sammen med Berlinerensemblet, og med musikk skrevet av Rufus Wainwright, har pustet nytt liv både i den mest berømte og siterte og 24 andre av de totalt 154 sonettene fra Mesterens hånd.

Jeg visste ikke helt hva jeg gikk til. For dette var noe helt annet enn Rufus-fansen (inkludert undertegnede) hadde sett for seg. Men etter at det var over, tenkte jeg at dette ville jeg ikke gått glipp av for noe.

Rufus Wainwright selv var ikke med i selve forestillingen, men kom inn etterpå, sammen med stykkets regissør; Robert Wilson. I stedet fikk vi en lang rekke med enkle tablåer, der Berlinerensemblets skuespillere gjorde pantomimeaktige fremstillinger av stykkets ulike karakterer, mens sonettene vekselvis ble resitert, sunget eller snakkesunget på tysk (!).

LES OGSÅ: Festspill for folk flest

Shakespeares originaltekst og Erik Bystads norske oversettelse ble samtidig vist på et display festet høyt over scenen, et grep som var litt forvirrende, både fordi øyet helst vil følge med på det som foregår på gulvhøyde, og fordi sistnevnte er mer en halvgod gjendikting (komplett med enderim) enn en oversettelse tro mot originalen. Da fungerer den kraftfulle tyske versjonen bedre.

Tross at han gjemte seg bak scenen, var Wainwright likevel sterkt til stede i forestillingens musikk, ypperlig fremført av Berlinerensemblets egne musikere, med alt fra melankolske solopartier spilt på cello, sigøynerfiolin og flamencogitar, repeterende og Philip Glass-lignende ensemblestykker, en rocka gitarsolo og et stykke som minnet sterkt om klassisk Velvet Underground.

Det hele var akkurat så pretensiøst som det høres ut, og samtidig så fremmedartet at en så godt som fullsatt Grieghallen ble sittende som hypnotisert.

Karakterene må også nevnes; alle med hvit sminke, og med kvinnerollene spilt av menn og mannsrollene av kvinner (et nikk til Mesteren selv, som, grunnet den tidens krav, brukte menn i alle rollene).

Her møtte vi både Shakespeare selv, en livstrett Dronning Elizabeth I, The Black Lady, en narr, kjærlighetsguden Eros, og en rekke andre. I tillegg fikk vi noen humoristiske mellomspill fra den tyske kabaretsangeren Georgette Dee, hele tiden fulgt av en klossete engel.

Det hele var akkurat så pretensiøst som det høres ut, og samtidig så fremmedartet at en så godt som fullsatt Grieghallen ble sittende som hypnotisert i alle de tre timene stykket varte, med fratrekk fra en kort pause halvveis inn.

Siden dette var Festspillenes åpningsforestilling, var også Dronning Sonja og Kong Harald blant publikum. Da de kom inn, sammen med festspillenes styreleder, Magne Furuholmen, reiste hele salen seg, og satte seg ikke igjen før de kongelige hadde satt seg ned. Men selv det norske kongeparet måtte reise seg etter forestillingen, da samtlige i salen ga Berlinerensemblet en langvarig stående applaus.

Så kom Rufus Wainwright inn og sang hjertet sitt ut. «You want me to sing?» ertet han, før han, helt alene, ga oss Sonnet 20 (A Woman’s Face), nok et dikt som like mye er skrevet til Kunsten som til en mannlig elsker. Så tok han Robert Wilsons hånd, og leide den store amerikanske teaterregissøren av scenen.

I kveld får du en ny sjanse til å se stykket, og på mandag kan du se Rufus Wainwright i konsert sammen med mezzosopranen Anne Sofie von Otter, Johan Graden (piano) og strykekvartetten Brooklyn Rider

FLERE FESTSPILL-SAKER:
Lager kunst av vår dårlige samvittighet
Festspill for folk flest
«Hva kan vi spille etter dette?»
Husk at det må være vakkert

Del artikkelen i Sosial medier

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this