Barna elsker ham. Og jeg tror vi gjorde rett. Han gjør ikke forskjell på oss. Selv jeg, som sikkert virker litt morsk etter all dritten, blir møtt med kjærlighet og begeistring.
Det går en hund omkring i huset mitt og driter. Spiser av teppet. Tygger på fyrstikkesken. Spiser sko. Snuser. Fnyser. Hoster. Knurrer. Tisser. Bæsjer. I kroken. På kjøkkenet. I stuen. Jeg kaller ham Rabalder. Barna griner på nesen og korrigerer meg: Balder, pappa, Balder! Hadde hunden vært en Frp-er, hadde han sagt: Unnskyld hvis du føler at jeg driter i huset ditt.
Det var en helt spesiell uke. Og da tenker jeg ikke bare på hunden. Jeg kjente feberen komme snikende. Noe var på ferde. Jeg måtte bli hjemme, jeg frøs og svettet, mens jeg fulgte Erna Solbergs vandring gjennom de ulike fasene fra benektelse til erkjennelse og beklagelse, det gjør vondt å se den ellers så sterke og stødige statsministeren vakle, se henne lytte til hennes høyt betalte rådgivere som råder henne til å ikke beklage noe, som råder henne til å være unnvikende, unnlatende – for alt i verden – ikke unnskyldende! For så å snu, nølende, beklage litt, beklage mye, beklage alt.
Får man en tydelig beskjed fra sjefen, så kan man selvsagt være uenig, men man bør innrette seg. Dersom hele konsernet bestrider dine handlinger og dens innhold, er det greit å rydde opp og beklage. Før man blir presset til det.
Og i kjølvannet, alle kommentarene, sinnet som kommer til overflaten, hatet som er så sterkt, grumset som jeg ikke orker å forholde meg til, men som vi må forholde oss til, fordi de er mange, flere enn vi aner, de bor her sammen med oss, de sitter blant oss på bussen, de handler på butikken, de hisser hverandre opp på sosiale medier, noen bærer kors rundt halsen, lik og del.
Jeg tror det til syvende og sist ikke handler om politikk, men om respekt. For man må gjerne være uenig, man må gjerne ha forskjellig ståsted, og vi kan godt diskutere om det skal strammes inn eller åpnes opp, om man skal hjelpe eller returnere, men uken som gikk handlet om så mye mer. Noe grunnleggende. Og etter mitt syn helt avgjørende.
Det er ett parti i Norge som har fått kjenne på kroppen hva terror er. Og denne terroren kom fra en av våre egne. Men han var ikke alene. Han var en av mange. En av de sinte. En av haterne. På bussen. På butikken. I sosiale medier.
Derfor bør vi alle sammen trå varsomt og vise respekt. Jeg tenker at det bør være nøkkelen hvis man skal jobbe for det norske folk. Jeg tenker også at det begynner i det små. Får man en tydelig beskjed fra sjefen, så kan man selvsagt være uenig, men man bør innrette seg. Dersom hele konsernet bestrider dine handlinger og dens innhold, er det greit å rydde opp og beklage. Før man blir presset til det.
I forrige uke var det én som ikke ville, ikke hørte, ikke forsto, men tvert i mot protesterte til det aller siste. Men det var Erna jeg tenkte på. Hun som var et forbilde. Hun som nøt respekt på tvers av partiene. Hun som var likt av hele folket. Nå ble hun holdt for narr. Av klassens rampejente. Igjen og igjen og igjen.
Når jeg skriver dette, vet jeg ikke utfallet av saken, om noen må gå, skifte post, endre fremtoning. Men her hjemme går livet uansett videre. Balder fortsetter å bæsje i stuen. Han pisser i krokene. Knurrer. Snuser. Fnyser. Og gjør som han vil.
Men barna elsker ham. Og jeg tror vi gjorde rett. Han gjør ikke forskjell på oss. Selv jeg, som sikkert virker litt morsk etter all dritten, blir møtt med kjærlighet og begeistring. Og selv katten vår har akseptert ham nå. Litt motvillig. Men de er dus. De er kompiser.
Pjusken og Balder. Jeg hadde aldri trodd det skulle skje.
