Det må unektelig ha vært spesielt for Laibach å fremføre Griegs operafragment Olav Trygvason i komponistens hjemby.
Så virker også det uferdige Grieg-verket nærmest spesialskrevet for det slovenske kunstbandet. Bjørnstjerne Bjørnsons libretto er skrevet på tysk, og foregår i et oldnordisk tempel, der en yppersteprest, en ung kvinne og en volve (trollkvinne) synger til de gamle norrøne gudene: «Hier, hier, heilige Götter sich rächen!» («her, her, hellige guder tar hevn»).
Heltedyrkingen av den blodtørstige sagakongen var reell da våre fremste kunstnere satte seg fore å gjenerobre landets stolthet.
Vokalist Milan Fras passer godt i rollen som norrøn yppersteprest. Iført blodrød skinnfrakk og bukse, svart skjorte og munkekutte på hodet fremfører han sin del av librettoen med mørk vampyrstemme, blottet for humor og følelser, og der han mer snakker enn synger.
Bandets andre vokalist, Mina Špiler, er hans rake motsetning. Stemmen hennes er rik og kraftig, og spiller seg ut i et register og en klang et sted mellom Marlene Dietrich og Mari Boine.
Bandet består ellers av to alvorlige menn på elektronikk/tangenter, en hardtslående trommis og en gitarist som like gjerne drar en fiolinbue over elgitarens strenger som spiller med fingrene.
Laibach gjør verket hakket mørkere enn Grieg hadde tenkt, og understreker slik den ironiske distansen deres til den påbegynte operaen fra Norges mest febrilt nasjonalromantiske epoke. For heltedyrkingen av den blodtørstige sagakongen var reell da våre fremste kunstnere satte seg fore å gjenerobre landets stolthet.
Fascisme, kommunisme og ekstrem nasjonalisme går hånd i hånd, og utarter lett til regimer der menneskene er mer som kveg eller sauer enn som individer med egne drømmer og håp.
Kunstnerisk sjef Lars Petter Hagen gikk da heller ikke av veien for å omtale Olav Trygvason som en diktator da Laibach urfremførte bestillingsverket på Ultimafestivalen i 2014.
– Er ikke alle helgener tyranner, sadister, masochister og massemordere? Religionene er fulle av dem, politikken også. Bare se på de mest kjente, som Lenin, Mao, Stalin, Kim Il Sung, Tito, eller Gud selv, utdypet Lars Petter Hagen i et intervju med Morgenbladet.
Så har også dette slovenske bandets fremste anliggende vært å sette opp et speil som advarer mot konsekvensene av å dyrke landet og folkets fortreffelighet, ikke ved å være en kritisk røst, men rett og slett ved å omfavne og lage et ekstremt vrengebilde av totalitarismen.
Fascisme, kommunisme og ekstrem nasjonalisme går hånd i hånd, og utarter lett til regimer der menneskene er kontrollerte og ufrie, mer som kveg eller sauer (se coveret på 2006-albumet Volk!) enn som individer med egne drømmer og håp.
Bandets røtter går tilbake til 1980, da Slovenia var en del av det totalitære østblokk-landet Jugoslavia. Bandnavnet de valgte må den gangen ha vært utrolig provoserende for styresmaktene, siden det er det samme som den tyske okkupasjonsmakten satte på den slovenske hovedstaden Ljubljana under Den andre verdenskrig.
«All kunst er underlagt politisk manipulasjon, bortsett fra den som snakker språket i den samme manipulasjonen».
På Twitter-kontoen LaibachQuotes ligger en rekke sitater knyttet til bandet, blant annet at «vi er fascister i like stor grad som Hitler var kunstmaler» – og deres kommentar til George Orwells kjente «all art is propaganda». «All propaganda is art» lyder det i Laibach-tolkning.
Dette utdypes enda bedre i et annet sitat, som nok kan stå som overskrift for alt dette bandet gjør: «All kunst er underlagt politisk manipulasjon, bortsett fra den som snakker språket i den samme manipulasjonen».
Slik sett var det mange som trodde bandet var fascister våren 1987, da de først slo gjennom i Vest-Europa. Dette var med en coverversjon av Queens One Vision, der teksten var oversatt til tysk, ord for ord, men med ny tittel: Geburt einer Nation.
Projisert på veggen snurrer det swastika-symboler, mens hele salen enten danser eller holder opp hendene, og slår i luften i takt med musikken.
Fremført slik høres det ut som en totalitær naziballade: «Ein Mensch, ein Ziel, und eine Weisung / Ein Herz, ein Geist, nur eine Loesung / Ein Brennen der Glut / Ein Gott, Ein Leitbild».
Like etter kom deres versjon av en av datidens mest populære poplåter, Live is Life av det østerrikske one hit wonder-bandet Opus.
Denne fikk samme behandling. I halv hastighet, og til et tungt techno-lydbilde, ble gladpop-teksten straks mer mistenksom og mørk: «Leben / Leben heißt Leben / Wenn wir alle die Kraft spüren / Leben heißt Leben / Wenn wir alle den Schmerz fühlen / Leben heißt Leben».
Den pompøse gamle technoballaden viser at den har har beholdt all sin kraft når den spilles som siste ekstranummer. Projisert på veggen snurrer det swastika-symboler, hver satt sammen av fire blodige stridsøkser, mens hele salen enten danser eller slår taktfast i luften med høyrehånden. I sannhet et besynderlig syn.
Da har de spilt i litt over 90 minutter, noe som regnes som kort i konsertsammenheng (unntatt på festivaler). Men så har dette heller ikke vært noen vanlig konsert. Et møte med Laibach minner mer om kunst enn musikk. De gir, som jeg antydet over, et slags vrengebilde av totalitarisme, et speil der det er oss selv vi ser, og ikke alle verdens diktatorer.
Konsertens første halvdel består av nesten hele fjorårets album, Also Sprach Zarathustra, opprinnelig skrevet for et slovensk teaterstykke basert på Friedrich Nietzches filosofiske roman.
Trærne danser i den etterfølgende trykkbølgen, mens Mina Špiler synger som om hvert ord har vekt.
Den ene sangen følger den andre, uten at noe blir sagt mellom låtene, mens veggen bak bandet og på sidene av scenen fylles med bilder av fugler i flukt, en ørn som – i langsom glideflukt – tar et bytte, et digitalisert foster, soldater i kamp, og en sprudlende fontene som ender i en blodfarget innsjø.
De avslutter denne delen av konserten med den symfoniske balladen Vor Sonnen-Aufgang, illustrert med en video som viser en atomsopp bak en fjellkjede. Trærne danser i den etterfølgende trykkbølgen, mens Mina Špiler synger som om hvert ord har vekt.
Jeg tenker på Biosphere-albumet N-Plant, som, ganske spooky, ble ferdigstilt bare uker før Fukushima-ulykken («we are premonition and prophecy» står det på veggen to låter senere, når Laibach fremfører Brat Moj; en låt hentet fra debutplaten deres. Jeg fryser lett på ryggen).
Før denne får vi kveldens eneste nye låt. Den heter New Parnassus, og billedsettes med at Picassos berømte Guernica klippes i stykker, slik at de ulike figurene fra kunstverket flyr over bandet som figurer fra en dramatisk tegneserie. «Making the whole world waiting» synger Mina Špiler, akkompagnert av en sekkepipelignende synthmelodi og tunge trommer.
«You are the best audience» bedyrer Milan Fras etterpå. Han sier det helt kaldt, med guttural vampyrstemme. Ingen i lokalet tror han mener det.
«You are the best audience» bedyrer Milan Fras etterpå. Han sier det helt kaldt, med guttural vampyrstemme. Ingen i lokalet tror han mener det. «We love you» legger han til, med samme stemme. Litt senere, etter å ha spilt nok en gammel låt (Ti Ki Izzivas), forteller han oss at «you guys rock», og ber oss om å «make some noise». Kraftwerk kunne ikke sagt det bedre.
Bandet overrasker så med å gi oss det som må være det nærmeste de har vært en poplåt. The Whistleblowers åpner med plystring og marsjerende trommer, og høres en stund ut som De syv små dverger på vei til gruven, eller Heimevernet på vei til øvelse.
På veggen ser vi bilder fra en gymsal, der turnende ungdommer går på hendene foran en stor plakat av Milan Fras, mens han synger en tekst som tematisk går i samme sporene som både Live is Life og One Vision: «Breathing as one / Living in fame or dying in flame / (…) Thinking as one / Rolling along / To the beat of the drum».
Denne er fra albumet Spectre, som kom som et friskt pust i 2014. Vi får flere låter fra dette; ikke minst Bossanova, som er en hektisk poplåt med et fengende refreng – helt til du får med deg teksten: «Run for your lives / Blood is on the hook»
Konserten avsluttes med en gravalvorlig versjon av See that my Grave is Kept Clean. «Det mangler bare pauker», sier Bård Aasen «Skatebård» Lødemel, som dukker smilende opp fra folkehavet på USF Røkeriet.
Bandet går av scenen, og jeg inngår nesten veddemål med DJen fra Ørsta om de vil spille ekstranummer eller ikke. Argumentet mitt er det samme som jeg skrev innledningsvis; at dette er mer som et kunstverk enn en konsert. Hva kan du spille etter Beethovens niende? Eller mer i tråd med Laibach; Sjostakovitsj’ sjuende?
Originaltekstens «Tanz’ den Adolf Hitler / Und jetzt den Mussolini» blir til «Wir tanzen Ado Hinkel / Benzino Napoloni».
Men selvsagt kommer de inn igjen, og Milan Fras er nok en gang i det humoristiske hjørnet. «You were fantastic» skryter han tonløst mot publikum. «Let me hear you say ho-ho» oppfordrer han så, tre ganger på rar, og får behørig svar. «Everybody on the left say ho» fortsetter han. «Everybody on the right say ho-ho. Let me hear you say ho-ho-ho».
Etter denne kompliserte tungegymnastikken kommer han med enda en oppfordring: «Everybody dance now» sier han, etterfulgt av en tung beat og Tanz mit Laibach, deres hyllest av Deutsch Amerikanische Freundschaft (D.A.F.) – inkludert et omskrevet «tyvlån» fra den tyske synthpop-gruppens Der Mussolini (1981): Originaltekstens «Tanz’ den Adolf Hitler / Und jetzt den Mussolini» blir til «Wir tanzen Ado Hinkel / Benzino Napoloni».
Milan Fras peker på publikum med begge hender, som svarer med det de får til av dansebevegelser inne i det velfylte lokalet. Også på veggene danses det; dataanimerte bilder av hundrevis av dansere projiseres på veggen, alle helt like, til siste knokkel. De er skjeletter.
