ISCENESATTE SIN EGEN DØD: Mens kreftsykdommen herjet i kroppen hans iscenesatte David Bowie sin egen død, og gjorde den til sitt aller mest gripende kunstverk. (Foto: Jimmy King – fra HBOs «The Last Five Years», som hadde premiere på det som ville vært Bowies 71-årsdag)

Fem år siden Bowie døde

I dag er det fem år siden popmusikkens største kameleon døde. Da det skjedde, føltes det som å miste en nær venn.

David Bowie (1947-2016) eide 70- og begynnelsen av 80-tallet. Jeg er oppvokst med musikken hans, og fulgte ham lojalt like frem til 1982, da han slapp singelen Cat People (Putting out Fire) – en nyskapende elektronisk ballade (i samarbeid med Giorgio Moroder) til Paul Schraders nyversjon av filmen Cat People.

A-ha fikk muligens idé til en video eller to her.

Noe av det fremste han skapte var det som omtales som hans «Berlin-trilogi»: Albumene Low (1977), ‘Heroes’ (1977) og Lodger (1979).

Disse ble til i en tid da han prøvde å finne tilbake til seg selv gjennom et lengre «eksil» i Berlin sammen med bestevennen Iggy Pop – etter å ha spilt inn albumet Station to Station (1976) i Los Angeles «in a blizzard of coke and occult paranoia».

Det siste er tydelig illustrert i låten TVC 15, som var inspirert av at en doppåvirket Iggy Pop innbilte seg at tv-apparatet slukte kjæresten hans. Bowie videreutviklet dette til at sangens protagonist fulgte etter for å «redde» henne (A-ha fikk muligens idé til en video eller to her).

BOWIES BERLIN-EKSIL

David Bowie kom til den tyske metropolen i 1976, fersk fra den sannsynligvis sterkt selvbiografiske rollen som den utenomjordiske Thomas Jerome Newton i Nicolas Roeg-filmen The Man Who Fell to Earth (1976).

Sterkt medtatt både fysisk og mentalt innlosjerte han seg i Berlin sammen med Iggy Pop, etter at de to først hadde bodd en stund hjemme hos Tangerine Dream-trollmannen Edgar Froese.

Sterkt medtatt både fysisk og mentalt innlosjerte han seg i Berlin sammen med Iggy Pop.

En ikke altfor kjent historie handler om hvordan Bowie, med en vettskremt Iggy Pop i passasjersetet, kjørte villmann i et parkeringsanlegg og gjentatte ganger krasjet, øyensynlig i et forsøk på å ende det hele.

«I was going round and round the hotel garage / Must have been touching close to 94» synger han selv i åpningslåten på Low, den desillusjonerte Always Crashing in the Same Car.

Heldigvis klarte han å snu destruktiviteten over i kreativitet gjennom Berlin-trilogien, godt hjulpet av Brian Eno, Robert Fripp og Adrian Belew – og inspirert av nyskapende tyske band som Cluster, Neu!, Harmonia, Tangerine Dream og Kraftwerk.

Sistnevnte hyllet Pop/Bowie i låten Trans-Europe Express: «From Station to Station, back to Düsseldorf City / Meet Iggy Pop and David Bowie».

Kronen på verket var «Scary Monsters (and Super Creeps)» (1980) – det ypperste albumet han laget, og sannsynligvis umulig å toppe. «Turn to the left» sang han, og alle gjorde som de fikk beskjed om. «Turn to the right» beordret han, og vi fulgte opp.

David Bowie rakk også å produsere/delta på/skrive låter for to av Iggy Pops aller beste plater: The Idiot og Lust for Life (begge 1977), gjennomføre den omfattende verdensturneen Isolar II (høydepunkter er utgitt på konsertplaten Stage), opptre i en morsom tv-sendt juleduett med Bing Crosby (Peace on Earth/Little Drummer Boy, innspilt i 1977 og sluppet på singel i 1982), jamme med Queen (noe som resulterte i verdenshiten fra 1981, Under Pressure) og spille hovedrollen i en BBC-versjon av Bertolt Brechts «Baal» (sangene fra stykket, sunget av vBowie, ble utgitt som en femspors EP i 1982).

Kronen på verket var «Scary Monsters (and Super Creeps)» (1980) – det ypperste albumet han laget, og sannsynligvis umulig å toppe.

«Turn to the left» sang han på singelen Fashion, og alle gjorde som de fikk beskjed om. «Turn to the right» beordret han, og vi fulgte opp. «Listen to me, don’t listen to me».

«THE SECOND COMING»

David Bowie kunne ikke gjøre feil, og så gjorde han nettopp det. «Let’s Dance» (1983) oppfordret han på det neste albumet, og satte samtidig punktum for tiden som verdens mest innovative artist.

David Bowie kunne ikke gjøre feil, og så gjorde han nettopp det. «Let’s Dance» (1983) oppfordret han på det neste albumet, og satte samtidig punktum for tiden som verdens mest innovative artist.

Siden gikk det opp og ned med karrieren hans. «Bowie er tilbake» stod ofte som tittel på anmeldelser av hans plater, uten at han i ettertid kan sies å ha innfridd de forhåpningsfulle og nærmest religiøse ordene om en «second coming».

Overraskelsen var derfor stor 8. januar 2013, da han markerte 66-årsdagen sin med å, helt ut av det blå, slippe singelen Where Are We Now? (med tilhørende video), som var en slags nostalgisk reise tilbake til storhetstiden hans i Berlin på slutten av 70-tallet:

«Had to get the train / From Potsdamer Platz / You never knew that / That I could do that / Just walking the dead / Sitting in the Dschungel on Nürnberger Strasse / A man lost in time near KaDeWe / Just walking the dead» (Dschungel var en kjent nattklubb i Berlin, mens KaDeWe (Kaufhaus des Westens) er et enormt varemagasin).

Jeg husker fortsatt hvor overrasket jeg ble over de to avsluttende låtene; «You Feel so Lonely You Could Die» og «Heat».

Albumet «The Next Day» kom to måneder senere. Jeg husker fortsatt hvor overrasket jeg ble over de to avsluttende låtene; You Feel so Lonely You Could Die (med Beatles-strykere og begravelses-trommer) og Heat – en dramatisk Scott Walker-influert sang der han på en måte holder dommedag over seg selv.

Høsten 2014 kom han så med de to sterke og jazzinfluerte singlene Sue (Or in a Season of Crime) og Tis A Pity She Was a Whore – begge inspirert av den britiske dramatikeren John Fords kontroversielle skuespill «’Tis Pity She’s a Whore» fra 1633. Noe var på gang.

Dessverre var singlene bare del av en promotion-kampanje, i passe tid før jul, for samleplaten «Nothing Has Changed». Indeed.

BOWIE SOM ASTRONAUT

Ny stillhet fulgte, like frem til han julen etter (2015) slapp låten og videoen Blackstar løs på verden – med løfte om et nytt album med samme tittel.

Ny stillhet fulgte, like frem til han julen etter (2015) slapp låten og videoen «Blackstar» løs på verden – med løfte om et nytt album med samme tittel.

Singelen ga fansen fornyet håp om at det kommende albumet skulle bli det mesterverket vi hadde ventet på like siden 1980 – med drum & bass-trommer, sterk vokal med et østlig allsang-refreng («ah-ah-ah»), elektroniske 70-tallsklanger, ustø frijazz-saksofon, en mantralignende tekstlinje («I’m a blackstar») og en avsluttende saksofon- og fløyteduett som kunne gått rett inn på et av John Coltranes 60-tallsalbum.

Så ble lyden kuttet.

Videoen var en sak for seg; en symbolsterk fortelling hentet fra en annen planet, der det tydeligvis hadde oppstått en slags kultdyrkelse rundt en død astronaut.

«Major Tom» foreslo flere i kommentarfeltet på Youtube – astronauten fra gjennombrudds-singelen Space Oddity (1969), og som vi møtte igjen i Ashes to Ashes (1980): «Ashes to ashes, funk to funky / We know Major Tom’s a junkie / Strung out in heaven’s high / Hitting an all-time low».

David Bowie, kledd i svart, holder opp en hellig tekst med en svart stjerne på omslaget. Tre menn korsfestes, mens folkemassen kneler i støvet og rister i ekstase.

De drømmeaktige bildene viser en kvinne som bærer rundt på astronautens juvelpyntede hodeskalle – mens den lange kattehalen hennes pisker mot ørkensanden. Så skjer det et skifte, både i sangen og videoen. David Bowie, kledd i svart, holder opp en hellig tekst med en svart stjerne på omslaget. Tre menn korsfestes, mens folkemassen kneler i støvet og rister i ekstase.

Dette er en video som kan tolkes på mange måter. «Har Bowie ‘gjort en Dylan’ og blitt kristen?» tenkte jeg. Det er et spørsmål han har fått flere ganger gjennom karrieren, blant annet etter at han gikk ned på kne og fremsa Fader vår foran 72.000 publikummere på Wembley Stadium under hyllestkonserten for Freddie Mercury i 1992.

«Det er ikke så mye plass for bønn i rockemusikk, men jeg tror at mange av sangene folk skriver egentlig er bønner» sa han i et intervju med Tony Parsons året etter. Kanskje han siktet til sin egen sang Word on a Wing (1976), der teksten er umulig å misforstå: «Sweet name, you’re born once again for me / (…) Oh Lord, Lord, Lord, my prayer flies / Like a word on a wing».

I et intervju med Anthony DeCurtis i 2003 var han mer unnvikende (men ikke avvisende): «Det å stille spørsmål ved mitt åndelige liv har alltid vært underordnet det jeg skrev» sa han. «Det er fordi jeg ikke er helt ateist, og det bekymrer meg».

«I’M IN HEAVEN»

Bowies aller siste album, Blackstar, ble sluppet på hans 69-årsdag 8. januar 2016 – og altså to dager før han døde. Platetittelen er senere blitt tolket som en skjult hyllest til Elvis Presley, som i tittellåten fra filmen Flaming Star (1961) synger at «Every man has a flaming star / A flaming star over the shoulder / And when a man sees his flaming star / He knows his time has come».

Mens kreftsykdommen herjet i kroppen iscenesatte David Bowie sin egen død, og gjorde den til sitt aller mest gripende kunstverk.

Enda en singel, Lazarus, med tilhørende video, kom ut dagen før albumet. Første gang jeg hørte denne visste jeg ikke at Bowie var døende; jeg antok bare at dette var nok en av hans «changes»; at 69-åringen var en «Lazarus» i ferd med å, billedlig talt, «gjenoppstå fra de døde».

Jeg husker at jeg så Lazarus-videoen flere ganger den helgen. På mandagen var jeg på jobb i lokalavisen Åsane Tidende. Plutselig kom den daværende redaktøren der inn på kontoret mitt og fortalte at det stod på nyhetene at David Bowie var død – etter å ha kjempet med leverkreft i halvannet år.

Jeg fryser på armene når jeg skriver dette nå. Jeg satte på Lazarus-videoen og reiste meg opp. Så stod vi der – to voksne menn side om side – og kjempet med tårene mens vi lyttet til den gripende låten. Vi sa ikke et ord til hverandre før etter at musikken hadde tonet ut.

For en sorti. Mens kreftsykdommen herjet i kroppen iscenesatte David Bowie altså sin egen død, og gjorde den til sitt aller mest gripende kunstverk. Det må ha vært en enorm kraftanstrengelse. Det eneste kunstverket jeg kan komme på som er i samme klasse, er Mozarts Requiem i d-moll (KV 626) fra 1791 – som den store komponisten angivelig skrev på like til han utåndet.

David Bowie var en artist som til fulle levde opp til Dylan Thomas’ kjente dikt: «Do not go gentle into that good night / Old age should burn and rave at close of day; / Rage, rage against the dying of the light».

David Bowie er død, men musikken hans vil leve for alltid.

Etterskrift

«I think I saw you in an ice-cream parlour
Drinking milkshakes cold and long
Smiling and waving and looking so fine
Don’t think you knew you were in this song.
And it was cold and it rained,
so I felt like an actor
And I thought of Ma
and I wanted to get back there
Your face, your race
The way that you talk
I kiss you, you’re beautiful
I want you to walk»

(David Bowie – Five Years, 1972)

Magne Fonn Hafskor
Journalist i Bergensmagasinet. Send meg en epost
ANNONSE:
Peisbord 800×300

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this