ET MUSEUMS FREMSTE OPPGAVE: – Jeg tenker alltid på museer som et sosialt prosjekt, der vi både kan formidle kunnskap og skape opplevelser. Det er når vi klarer å formidle når vi klarer å oppnå øyeblikk av fellesskap i og rundt musikken at vi virkelig lykkes som museum, sier Sigurd Sandmo.

– Vi er her for å skape møter mellom mennesker

– Museer er et grunnleggende sosialt prosjekt, sier Sigurd Sverdrup Sandmo, som er direktør for komponisthjemmene Siljustøl, Lysøen og Troldhaugen. I tråd med dette inviterer han i dag nok en gang til Edvard Grieg Internasjonale Pianokonkurranse.

– Grieg-konkurransen er stor nok til at vi kan være viktige, og ung nok til å tenke nytt.

Når startskuddet for årets utgave av den prestisjefylte Edvard Grieg Internasjonale Pianokonkurranse går i dag, blir det 16. gang den arrangeres, og den fjerde gangen på Troldhaugen, etter at den ble flyttet dit fra Oslo i 2012.

– Blant verdens mange pianokonkurranser er vi er vi i ferd med å etablere oss som en av de store, sier Sigurd Sverdrup Sandmo.

Så mange som 133 unge pianister fra 36 land deltok i årets prekvalifisering, og 30 av disse kommer for å delta i konkurransen.

– Med den bergenske Stiftelsen Kristian Gerhard Jebsen i ryggen, som delte ambisjonene for et stort internasjonalt musikkarrangement med forankring på Troldhaugen, kunne konkurransen utvikle seg til noe langt større enn den hadde vært i Oslo, sier Sandmo.

OMBYGGING PÅ TROLDHAUGEN

Mer informasjon: griegcompetion.com

Edvard Grieg Internasjonale Pianokonkurranse (EGIP) har etablert seg som en av de fremste musikkonkurransene i Nord-Europa, med et høyt kunstnerisk nivå, en sterk internasjonal jury, pengepremier i det internasjonale toppsjiktet og strategiske premiesamarbeid med musikkinstitusjoner over hele landet.

– Samtidig har vi hatt som mål å tenke nytt om konkurranseformatet, og gjøre Grieg-konkurransen til en varm og inkluderende pianomønstring som handler om noe mer enn bare å vinne, sier Sigurd Sandmo.

– Vi har mye på programmet for deltagerne den uken de er i Bergen.

Deltagerne bor hjemme hos lokale vertsfamilier, og de som ikke kommer videre til finalen blir sendt på en mini-distriktsturné, får delta i masterclass på Griegakademiet, og blant annet overvære en konsert med i Håkonshallen med stjernepianisten Sergei Babayan.

Alle de tre rundene forut for finalekonserten holdes i Troldsalen på Troldhaugen; som nå etter ombyggingen må være en av verdens fineste kammermusikkhaller.

– Det var litt vondt den perioden jeg hadde gjort vakre Troldhaugen til en byggeplass, men ombyggingen av Troldsalen var et viktig prosjekt. I dag har vi en av verdens fineste kammermusikksaler, sier Sandmo, som også er direktør for alle de tre komponisthjemmene som i dag drives av KODE: Troldhaugen, Lysøen og Siljustøl.

NYOMBYGGET KONSERTSAL: Alle de tre rundene forut for finalekonserten i Grieg Internasjonale Pianokonkurranse holdes i Troldsalen på Troldhaugen; som etter ombyggingen fremstår som en av verdens fineste kammermusikkhaller.

499 KONSERTER I FJOR

Se også: Litteraturhuset/kode 5

– Målt i antall konserter er Troldhaugen den største arenaen for klassisk musikk i Norge. Bare i fjor hadde vi 499 konserter.

– Hvorfor sier du ikke 500?

– Hehe. Fordi vi endte på 499. Og hadde vi sagt 500, ville det høres ut som vi ikke hadde talt ordentlig. Men 499 er uansett høyere enn noensinne.

Den store finalekonserten holdes derimot i Grieghallen, sammen med Bergen Filharmoniske Orkester. Denne består av tre klaverkonserter; en for hver av de tre finalepianistene.

Vinneren får i tillegg til 30.000 euro oppdrag med orkestre og på festivaler over hele landet. De to siste årene har Festspillene også engasjert konkurransens vinner til det prestisjefylte oppdraget som solist i Griegs A-mollkonsert under Festspillene i Bergen.

– Det er stilig at vi som museum har et prosjekt som knytter sammen mange av landets viktigste musikkinstitusjoner. Vi ønsker at en slik stor internasjonal konkurranse skal være forankret i Griegs ånd, sier han.

– Mange gamle musikkonkurranser har stivnet i tunge tradisjoner, med små muligheter til å fornye seg. Grieg-konkurransen er stor nok til at vi kan være viktige, og ung nok til å tenke nytt.

– Dere finner opp konkurransen litt på nytt for hver gang?

– Ikke akkurat det, men vi gjør hele tiden justeringer for å bli litt mer av det vi mener at en moderne pianokonkurranse skal være.

Deltakerne i årets konkurranse er fra 17 til 33 år gamle, og kommer blant annet fra Japan, Kina, Sør-Korea, Østerrike, Armenia, Russland, Frankrike og Italia – samt en enkelt norsk deltaker.

Dette er Lars Fredrik Nystad (f. 1991), som i flere år har stått i fremste rekke blant landets unge musikere. Han begynte å spille piano 6 år gammel, og ble som 13-åring tatt opp som elev ved talentutviklingsprogrammet på Barratt Due musikkinstitutt i Oslo.

– Målt i antall konserter er Troldhaugen den største arenaen for klassisk musikk i Norge. Bare i fjor hadde vi 499 konserter.

For tiden studerer han på det prestisjefulle diplomstudiet ved Norges Musikkhøgskole, med Sveinung Bjelland som lærer. Våren 2012 vant han nordisk solistprøvespill til De Unges Konsert, og var solist med Bergen Filharmoniske Orkester, i 2013 vant han 1. pris på Norges musikkhøgskoles kammermusikkonkurranse, og i fjor ble han tildelt Robert Levins pianistpris.

En høy plassering i EGIP kan bety mye for 27-åringen, siden dette er en konkurranse med store internasjonale ambisjoner. Årets konkurranse får i tillegg et ekstra løft i og med 150-årsjubileet for Griegs fødsel. Sandmo mener likevel at jubileer ikke er det mest spennende et museum kan drive med.

– Det ville være synd om museene så markeringen av avdøde personers bursdager som en hovedoppgave, men jeg følte likevel at vi var fantastisk privilegerte som fikk muligheten til å fremføre hele Grieg-katalogen under Grieg Minutt for minutt, i nært samspill med hele det norske musikklivet.

ET NESTEN UMULIG PROSJEKT

Slik ble jubileet en mulighet for mange, og en anledning til å løfte frem museets viktigste gjenstand: Griegs musikk. Gjennom NRK-sendingen nådde den ut til rundt 800.000 seere.

Som mange fikk med seg var dette en nasjonal musikkdugnad på Griegs 150-årsdag 15. juni i år. I en 30 timer lang direktesendt maratonproduksjon fra NRK fikk 600 sangere og musikere vist frem hvilken betydning Grieg har hatt og har for norsk musikkliv.

– Det var et så nesten umulig prosjekt at vi bare måtte gjøre det, sier Sandmo.

– Logistikken og fallhøyden var enorm, men vi gjorde det, i tett samarbeid NRK, Stiftelsen Harmonien og musikklivet ellers. Med litt ekstra drahjelp fra Sparebankstiftelsen DNB og Bergen kommune realiserte vi en musikkproduksjon som var helt unik også internasjonalt. Jeg tror det er lenge til noen gjør oss dette etter.

Det var også rom for innslag litt utenom det forventede. Aurora Aksnes har bursdag samme dag som Grieg, så hun spilte litt av Våren, og kom med en liten personlig hilsen til Grieg. Likeså Finn Tokvam og Bård Ose, som hadde en fin gjennomgang i radioprogrammet Pils, der de snakket om Grieg sin plass i populærmusikken.

FORBUDTE GRIEG-TOLKNINGER

Et av de to radiovertenes stoppesteder var Duke Ellingtons storband-tolkninger av Peer Gynt-suiten (1960). Både Norsk Komponistforening og Grieg-selskapet protesterte mot platen, og Aftenposten skrev at den var «en voldtekt av våre nasjonalklenodier». Resultatet ble at albumet både ble forbudt å selge og å spille på radioen i nesten ti år.

HEAVY METAL KID: – Jeg hørte mye på alt mulig annet, blant annet metal, sier Sigurd Sverdrup Sandmo, som lenge holdt interessen for klassisk musikk hemmelig for foreldrene. Bildet er fra skolekortet hans på De gule bussene.

Noe lignende skjedde da Dizzie Tunes ga seg i kast med den store komponisten – på albumet The New Sound of Edvard Grieg (1969).

Nok en gang kom det krav om forbud fra det klassiske miljøet, noe som ikke på noen måte skadet salget (selv om det gjerne skjedde «under disken»).

– Det var helligbrøde den gangen å tukle med Griegs musikk. I dag ser vi nok på Grieg i andre innpakninger med mer velvillige øyne, sier Sandmo, samtidig som han understreker at Troldhaugens ansvar er å spille Grieg-musikk av høy kvalitet – uten at de dermed blir moralens voktere.

– Her på Troldhaugen vil vi heller være et møtested der folk kan finne sin egen Grieg.

– Men du setter vel en grense ved Isbilens bruk av Norsk Dans nr. 2?

– Hehe. Jeg synes nok at Isbilen er en brutal Grieg-formidler. Jeg tror ikke jeg skal si mer om det her, sier han.

– Isbilen sendte for øvrig en egen sjarmerende hilsen til Grieg Minutt for minutt. Bruken av Griegs musikk i reklame og kjenningsmelodier er vel forresten mest av alt en påminnelse om hvor sterkt vi alle er knyttet til den.

30 TIMER MED GRIEG-MUSIKK

Hele den lange NRK-sendingen ligger tilgjengelig på nett. I tillegg ble det også gjort høykvalitets lydopptak – både i Grieghallen, Troldsalen og Store Studio.

– Fikk du noen aha-opplevelser underveis?

– Jeg synes nok at Isbilen er en brutal Grieg-formidler.

– Ja, kanskje ikke av musikken i seg selv, men det gjorde inntrykk å høre verkene i den rekkefølgen de ble komponert. Dette var historien om Griegs liv, fortalt gjennom hans egen musikk, reflekterer han.

– Du hører hvordan han lykkes med noe, og vil fortsette med dét. I en kort periode skriver han eksempelvis for mannskor; de verkene kommer nesten samtidig. Andre ganger strever han kanskje, og vender tilbake til et format han har lykkes med tidligere.

– Det var en svært rørende måte å få høre et helt kunstnerskap på, og en sjelden mulighet til å leve seg inn i hans liv gjennom hele hans musikalske produksjon. Men det største var nok likevel å høre og se orkestrene og korene og alle de fabelaktige musikerne, på ulike stadier i sin karriere og med så ulike personligheter, samle seg om Griegs 74 opus, og se dem løfte denne musikken frem i fellesskap.

LEPRAMETAFORER I NORSKE BAROKKSALMER

Sigurd Sverdrup Sandmo er vokst opp i en svært musikkinteressert familie. Foreldrene gikk fast på Harmoniens torsdagskonserter, og han har to eldre søsken som spilte fiolin og piano. Selv spilte han aldri noe instrument, og gjorde egentlig litt opprør mot familiens musikksmak.

900 MÅL MED MUSIKKHISTORIE: – Jeg har ansvaret for tre av Vestlandets aller fineste eiendommer, sier Sigurd Sandmo, som mener at komponisthjemmene er noe av det flotteste Bergen har å vise verden.

– Jeg hørte mye på alt mulig annet, blant annet metal. Samtidig fikk jeg tidlig inn interessen for klassisk musikk, men holdt det lenge hemmelig for mine foreldre. Fra jeg var 14-15 år, gikk jeg i min fars klassiske platesamling når jeg hadde huset for meg selv.

– Fikk du med deg Amadeus-filmen (1984) da den gikk?

– Ja, jeg så den på kino da jeg var 12 eller 13 år. Jeg husker det som en stor opplevelse.

– En av de første klassiske platene jeg kjøpte selv, var med Mozarts klaverkonserter nr. 20 og 21. Det må ha vært et par år senere. Det handlet nok mye om inntrykkene fra filmen.

– Har du studert musikk?

– Nei. Jeg har hovedfag i nordisk språk og litteratur. Der skrev jeg om leprametaforer i norske barokksalmer, noe som er dypt fascinerende. Det går på sammenhengen mellom synd og sykdom.

Hovedfagsoppgaven hans var nok medvirkende at han ble ansatt som den første heltidsdirektør på Lepramuseet – som blant annet tar for seg historien om leprabasillens oppdager, Gerd Henrik Armauer Hansen (1841-1912).

– Årene som direktør og faglig ansvarlig for Lepramuseet var ekstremt meningsfylte. Ikke minst var det en unik mulighet å få ta Lepramuseet og den norske leprahistorien inn i et moderne menneskerettighetsarbeid, sier han.

– Den internasjonale organisasjonen IDEA International, den eneste internasjonale organisasjonen som var drevet og ledet av mennesker som selv hadde hatt sykdommen, mente at Lepramuseet hadde så viktige og relevante perspektiver på denne historien at de opprettet en egen norsk avdeling med bare meg som medlem.

Arbeidet med leprahistorien åpnet for mye reising. Sandmo holdt foredrag og deltok i historieworkshops med helsearbeidere og pasienter, både på konferanser, på leprainstitusjoner og i små leprabyer.

– Jeg var i Sør-Afrika, India, Taiwan, Korea og flere ganger i Japan, alle land med moderne og dramatiske erfaringer med sykdommen, forteller han.

– Da jeg fikk tilbud om å bli direktør for komponisthjemmene – som er en av Norges fineste kulturjobber – var det et vanskelig valg å forlate det internasjonale lepraarbeidet og miljøene der.

Etter å ha takket ja, reiste han til Japan igjen for å holde foredrag, men denne gangen hørte han Griegs musikk overalt. På Det nasjonale lepramuseet i Tokyo var det musikk fra Peer Gynt-suiten som gikk under de audiovisuelle presentasjonene av landets 13 leprasanatorier, og i hotellheisen i Hiroshima spilte de Jeg elsker dig.

– Da falt liksom alt på plass, og jeg kjente at jeg nok hang sammen som menneske likevel. Kontakten med en del av de tidligere japanske pasientene har jeg beholdt. Noen av dem har også besøkt meg på Troldhaugen.

LEPRABASILLER I GRIEGS MUSIKK

– Er det noen likhetstrekk mellom det å jobbe med Lepramuseet og med de tre komponisthjemmene?

LITEN MANN, STOR MUSIKK: – Griegs musikk er kjent over hele verden, og har potensiale både til å bety mye i den enkeltes liv og å skape møteplasser, sier Sigurd Sandmo om den verdensberømte bergenske komponisten – som målte 152 cm på sokkelesten.

– Det er selvsagt stor forskjell på å jobbe med en såpass dyster kultur- og medisinhistorie på Lepramuseet og det å jobbe med de tre fabelaktige komponisthjemmene, fulle av stor musikk og deilig natur, sier han.

– Men både som musikkelsker, leprahistoriker og fagmann på museumsfeltet tenker jeg at museer er et grunnleggende sosialt prosjekt. Vi er her for å skape møter mellom mennesker, bringe fortiden tettere på, utforske det menneskelige og gi et felles eierskap til historie, kultur og kulturminner.

– Både på Lepramuseet og her på Troldhaugen kan vi oppleve at vi gjør en forskjell i folks liv. At vi skaper opplevelser eller kulturmøter som gjør livet litt større, fortsetter han.

– Personlige opplevelser med musikk kan gjøre en forskjell i et menneskes liv, og konsertene vi har hos oss, tett på musikerne, tett på naturen og de historiske omgivelsene, gjør at mange åpner seg helt – kanskje for aller første gang for klassisk musikk. Da er vi viktige.

En mer humoristisk kobling mellom Troldhaugen og Lepramuseet, er at Grieg og Armauer Hansen var omgangsvenner. I en tale i sin egen 60-årsdag i 1903 tøyser Grieg med at det også er leprabasiller i hans musikk, men at Hansen ikke hører dem – fordi han ikke er musikalsk nok.

– Det er tydelig at Armauer Hansen sitter ved bordet og finner seg i vitsingen til Grieg. Leprahistorien og musikken kan nok virke som veldig forskjellige universer, men vi er jo i den samme byen, i den samme tiden, og ofte i de samme miljøene.

EKTEPARET GRIEGS GRAVSTED: Edvard Grieg var en av de første som ble kremert da det første norske krematoriet stod klart i 1907 i kjelleren i Møllendal kapell. Da Nina Grieg døde i 1935 i København, ble asken fraktet til Bergen og forent med ektemannens aske i grotten ved Troldhaugen.
Magne Fonn Hafskor
Journalist i Bergensmagasinet. Send meg en epost
ANNONSE:

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this