KÅSERI: Vi som aldri brød oss om eldre før, har plutselig forstått at vi også kommer til å bli gamle, og at vi er veldig mange flere enn før. Mens de som jobber i eldreomsorgen blir færre.
Tekst: Morten Lorentzen
Jeg driver og slutter med ting for tiden. Slutter å røyke, og jeg rører ikke sprit lenger. Rødt kjøtt og pølser? Glem det. Sukker er over og ut. Så «ha det» til sjokolade og kaker og den slags godteri. Seksuallivet er vel heller ikke som i glansdagene, og sport er rett og slett blitt farlig.
Så nå er det eldregym med andre skrøpelige skrotter. Vekk med bensinbiler og bråtebrenning. Plastposer har ingen framtid i meg. Hvorfor? Fordi dette livet er det eneste jeg vet om, så derfor gjelder det å bite seg fast, Og skal jeg klare det, er det ikke bare snakk om hva jeg slutter med. Det er også interessant å se hva jeg begynner med. Isteden.
Så langt jeg har klart å finne ut av nyheter om mitt livs vaner, dreier det seg mye om tabletter mot naturlig materialtretthet på kroppen min, og ulike vegetabilske urter og vekster som skal være veldig sunne, men smaker kjipt. Brodder når det er glatt, og en dame inni mobiltelefonen som forteller meg hvor jeg skal gå når jeg har glemt hvor jeg skal.
Et annet stikkord for alt jeg driver med er «tidlig». Jeg våkner tidlig; antagelig fordi jeg legger meg tidlig. Jeg spiser middag tidlig fordi det er greit med alt som er unnagjort – særlig siden jeg aldri mer blir sulten likevel. Og de få invitasjonene jeg får til andre mennesker starter tidligere og tidligere – til slutt er det meste blitt en slags lunsj.
Hva er vitsen med å forsake alt du syntes var godt og deilig? Er vitsen å kunne få leve et langt og gledesløst liv?
Og jeg som var en hoiende begersvinger som forsynte meg av livets fruktfat med begge hender. Sistemann i seng og førstemann opp. Like blid. Nå tviholder jeg på det skjøre livet mitt med begge hender, som om jeg holder fast i en stropp på en overfylt, skranglete buss på vei nedenom og hjem.
Så her om dagen datt det ned en tanke i hodet mitt. «Hva er egentlig vitsen?» Hva er vitsen med å forsake alt du syntes var godt og deilig? Er vitsen å kunne få leve et langt og gledesløst liv? Men hva er vitsen med å klamre seg fast på sykehjemmet til man er 95 år, og bare være til bry for folk som ikke bryr seg? Hva er vitsen med å leve hvis det ikke er moro?
Det er jo ingen som bryr seg om gamle mennesker. Vi hadde eldreopprør i 1990 også. De fikk en milliard, og så hørte vi ikke mer. Det nye nå er at vi som aldri brød oss om eldre før, plutselig har forstått at vi også kommer til å bli gamle, og at vi er veldig mange flere enn før. Mens de som jobber i eldreomsorgen blir færre.
Men du kan jo bare tenke deg selv. Hvis det var nok av pleiere og ressurser og enkeltrom og alt den slags. At vi rett og slett trivdes! Da kom vi jo til å leve til vi ble over hundre hele bunten. Og det går jo ikke. Derfor må eldreomsorgen være knapp, tilfeldig og hjerteløs, og lønningene til de stakkarene som jobber der må være såpass elendig at de etter hvert finner seg noe mer meningsfylt å holde på med.
Derfor tror jeg at jeg heller skal begynne igjen med alt jeg har sluttet med. Pølser og biff skal skylles ned med bøtter av øl, og gjerne et par skarpe til – og med en påfølgende helsefarlig sigarett. Den eneste mosjon jeg skal drive er å hoppe over Brennpunkt-programmene fra norsk eldreomsorg. Ingen hyggepianist som spiller «Jeg gikk en tur på stien» på hammondorgel vil kunne komme i nærheten av meg uten å risikere å varige mén.
Det er ikke om å gjøre å leve lenge, skjønner du. Det er om å gjøre å leve mye. Det er moro med høy alder, men vi må ikke overdrive.
