BARN I BYEN: Erkjennelsen var ganske brutal, og kom med overveldende styrke: Min sentimentalitet var ikke noe annet enn en bærer av utdøende tradisjoner og tidsbilder fra en oppvekst i et Bergen som for lengst er glemt og borte.
Det er i desember det skjer. Det er da vi finner frem og pusler videre på manuset for hvordan julemåneden skal forløpe.
Vi innvier de yngste i ritualene våre med passelige doser høytidelighet. Heldigvis er det også mye rom for lekenhet og fryd, juleverksted og pepperkakebakst.
Etter som årene går, så blir en stødigere og sikrere på alt dette. Men kanskje må en også gi slipp på enkelte av de juletradisjoner en holder kjær?
For 25 år siden startet jeg som SFO-leder ved Nordens eldste skole, Christi Krybbe skoler. Noe som skulle borge for virkelig å få møte bergenske tradisjoner rundt julefeiring.
Men nei, det var ikke så mye annerledes der enn andre steder jeg hadde jobbet før. Det var noen faste julesanger, dekorasjoner og selvsagt et forsiktig julebord med egenandel og oppnevnt arrangementskomite fra personalet – slik det høver seg for lærerstanden.
Men det var her, på julebordet, etter at maten var fortært og to alkohol-enheter var konsumert, at en av skolens nestorer reiste seg og leste et stykke som gav meg både rusk i øyet og skurr på stemmen. Mer skulle det ikke til før den var født, tradisjonen som vi ved Christi Krybbe skoler har hegnet om hvert år siden den gang: Høytopplesning fra julekapittelet fra Stig Holmås sin klassiske oppvekstfortelling fra 50-tallets Bergen, «Guttene i Markeveien».
«Kanskje, kjære kollegaer, burde vi gi rom for en ny juleopplesning etter hvert?» spurte jeg. Det ble stille.
Levendegjøringen av Hjalmar Bue og Hurry-Harryen, om bestesko, søndagsklær og om barns utmattende forventning til åpning av julegavene; alt i Holmås sin skrivekunst resonnerte i hjertet.
Ikke et eneste år har jeg kunne sitte der og høre denne erkebergenske og erkejulete beretningen uten å måtte kjenne på en klump i halsen og en tåre i øyekroken. Men i år skjedde det noe nytt.
Mens jeg satt og lyttet, andektig og vel forberedt på at dette, som sedvanlig, ville bringe oss alle inn i den rette stemningen, lot jeg øynene fare over forsamlingen – som for å hente inn de blanke blikkene fra kollegaer som i takknemlighet kjente på samme salighet som meg. Og joda, jeg fant dem, vi smilte til hverandre i bekreftelse og enighet om at «nå er det jul på Krøbben».
Men det var også noe annet der. Noe mer likegyldig og uanfektet. Det glimtet ikke på samme vis i øynene til Rolf og Alice. Jeg stusset over dette – og mens jeg gikk glipp av siste tredjedel i ren forferdelse, gikk det opp for meg at det var kanskje ikke mer enn drøyt halvparten av de tilstedeværende som egentlig var «hektet på» i de vakre fortellingene fra Stig Holmås sitt bergenske mesterverk.
Erkjennelsen var ganske brutal, og kom med overveldende styrke. Den var logisk, uomtvistelig og uten omsvøp: Jeg var blitt gammel og redusert. Min sentimentalitet var ikke noe annet enn en bærer av utdøende tradisjoner og tidsbilder fra en oppvekst i et Bergen som for lengst er glemt og borte.
Like etter at Pål hadde lest ferdig julekapitlet og klappsalver og jubel hadde stilnet, ventet jeg enda litt, til mine jevnaldrende kollegaer hadde fått summet seg og sagt noen ord til hverandre om hvor fint det var. Først da reiste jeg meg, plinget i glasset og ba om ordet.
Jeg gav Helge et kjærlig blikk, han er enda noen år eldre enn meg, før jeg gikk i gang: «Kanskje, kjære kollegaer, burde vi gi rom for en ny juleopplesning etter hvert?» spurte jeg. Det ble stille.
«Okei. Jeg vet det er vanskelig, men la oss ta en håndsopprekning her. Alle som kan forklare hva dette fra fortellingen som vi nettopp hørte, er for noe, rekker opp hånden. Du har ikke lov å få hjelp fra en venn! Her kommer det: Beksømstøvler og Bonna med Kandahar».
Resultatet var enda litt mer nedslående enn jeg hadde trodd. Bortsett fra Charles, som har hytte på Ustaoset og er en fjellets mann i moden alder, var det ingen andre som hadde det fulle og hele svaret på dette.
Oppfordringen min ble enkel. Alle vi som har funnet plass ved bordet bærer ansvar for bordets gleder. Yngre som eldre. Det er de tradisjoner som varmer hjertet og gir næring til det gode og inkluderende felleskap vi bør dyrke. Noe må kanskje vike og nytt må få komme til. Eller sagt på salmevis: «Tider skal komme, tider skal henrulle».