– Hvis jeg hadde våknet opp etter en fyllekule og var blitt fylkesmann i Telemark, ville jeg kanskje lurt på om noe ikke stemte, sier Eirik del Barco Soleglad.
Han er hovedrolleinnehaver i Jeppe på Bjerget på Den Nationale Scene. Stykket av Ludvig Holberg der en forfyllet bonde blir utsatt for den groveste practical joke av overklassen: Jeppe blir en vakker dag sendt av den mannevonde konen Nille for å kjøpe mat, men havner på galeien.
Døddrukken blir han lurt inn i baronens seng, kledd i baronske gevanter, og når han våkner, blir han behandlet som herre. Hoffet skjenker ham den fineste vin, og overbeviser ham om at hans gamle liv bare er oppspinn. Når han i løpet av dagen sovner igjen (av all vinen), kler de ham i hans gamle klær og etterlater ham i slummen igjen. Han våkner i dobbel forvirring.
En elegant humoreske
Vi skal komme tilbake til fylkesmannen i Telemark. Foreløpig skal vi si at dette blir en såkalt klassisk Jeppe-oppsetning, i den forstand at vi er i 1722 med dertil hørende barokkostymer. Samtidig er oppsetningen ikke fremmed for å hente frem dagsaktuelle ting.
– Hvis du sitter nært nok, kan du se at det sitter to fugler i redet i parykken til Wenche Kvamme, baronessen.
– Regissør Frede Gulbrandsen er en mann med en plan. Han visste hva han hadde lyst til å lage. Han tegnet på en måte opp en boks for oss, og sa: Innenfor denne kan vi gjøre hvasomhelst. Men rammen er klar, og det er veldig tenkte grep. Det blir ikke påfunnsteater, sier del Barco Soleglad.
Når jeg i en epost i etterkant av intervjuet spør ham hva han foretrekker å bli kalt, svarer han at det er «hipp som happ. Stort sett kaller alle meg bare «Barco» på jobb, så det kan du jo skrive. del Barco Soleglad. Eller Soleglad. Eller del Barco. Eller bare Barco». Så da vet vi det – her skal det bli vanskelig å trå feil.
– Det er blitt en elegant humoreske. Baroniet er fremdeles like overdådig, med parykker med fuglerede i. Hvis du sitter nært nok, for eksempel på tredje rad, kan du se at det sitter to fugler i redet i parykken til Wenche Kvamme, baronessen.
– Og her har vi altså en baronesse, ikke en baron?
– Ja, du kan si oppsetningen også problematiserer spørsmålet: «Har du problemer med at en kvinne bestemmer, kanskje?»
Publikum som det skjulte kamera
Han sier at han har sett Jeppe i så mange versjoner. Til tross for at modernisering er påkrevd, kan man gå for langt i den retningen også.
– Dette er og blir et stykke om en alkoholiker som blir utsatt for et stygt pek. Hvis man intellektualiserer for mye og får det til å handle om noe helt annet, er man på villspor. Det dreier seg om folk med makt som tuller med folk som står under dem.
– Dette stykket har overlevd i 300 år, det er fordi det er morsomt. Samtidig har det en klangbunn av tristesse, gjennom blant annet alkoholismen.
– Fra Holbergs hånd var det opprinnelig et stykke til adelskapets bevarelse, et forsvar for det bestående: «Se hva som skjer hvis vi slipper en bonde til makten.» Rollefordelingene i samfunnet skulle være som de var, ifølge Holberg. Men det er jo ikke med tiden blitt et stykke om dét.
– Jeppe blir jo like ille når han kommer til makten, så det ligger i alle fall en advarsel der, om Holberg mente det eller ikke: Om du kommer til makt, ikke bli en kjiping!
– Ja, og det er forbløffende hvor fort det går for Jeppe å gå fra baron til despot, det tar bare et par replikker. Men han er jo en mann som har mye å hevne.
– I den grad han tenker på det som hevn? Er det ikke like gjerne det at han oppdager moroa ved å bestemme?
– Jo, kanskje det. Han er en mann med mange gode kvaliteter, men å være intellektuell er ikke en av dem. Hvis jeg hadde våknet opp etter en fyllekule og var blitt fylkesmann i Telemark, ville jeg kanskje lurt på om noe ikke stemte. Jeppe aksepterer sin nye situasjon raskt. Der ligger komedien. Han går med på premissene.
I dag ville dette kunne vært en skjult kamera-idé?
– Ja, og det er publikum her som er det skjulte kameraet. Jeppe henvender seg hele veien til publikum og spør: «E det ikkje rart, det som skjer no?» Han er en veldig naiv fyr.
– Hvordan takler du selv å bli utsatt for practical jokes?
– Det er ikke noe moro når det går utover meg, men når andre blir utsatt for det, er det skikkelig gøy. Noen ting er bare morsomt. YouTube-klipp hvor folk sklir og detter. Dette stykket har overlevd i 300 år, det er fordi det er morsomt. Samtidig har det en klangbunn av tristesse, gjennom blant annet alkoholismen.
Læringskurve som en tegneseriefigur
Jeppes mest berømte replikk går slik: «Folk sier vel i herredet, at Jeppe drikker, men de sier ikke hvorfor han drikker.»
– Det er jo det spørsmålet som stilles på AA-møter: Hvorfor drikker du? Og svaret på det er enkelt: fordi det er godt, fordi det gir meg trøst, fordi det er et substitutt, fordi alkoholen er min venn. Men så, da? Årsakene er ikke egentlig viktige for andre enn Jeppe. Ikke hjelper det å svare på det heller, om man likevel fortsetter å drikke. Jeppe kommer fort over bakfylla, og fort inn i fylla igjen, sier Soleglad.
– Han er på en måte en tegneseriefigur, i den forstand at læringskurven hans er helt flat. Som Per Ulv: Han får aldri tak i Bippe Stankelbein, men våkner hver morgen og gyver løs på oppgaven igjen.
– Og Donald tror alltid han skal få en jobb, og vinne i konkurranse med Anton?
– Det er noe eiegodt over Jeppe, det er interessant å spille en person som er så grunnleggende positiv, han er sikker på at ting vil ordne seg på en eller annen måte. Jeppe er gemyttlig, menneskelig. Alle har vi evnen til å være naive, og deretter etterpåkloke. Jeppe mangler bare den der refleksjonen i etterkant.
– Er det derfor vi er glad i Jeppe, fordi han mangler den siste refleksjonen?
– Vi elsker jo folk som gjør ting mot bedre vitende. Som å legge tunga på en islagt lyktestolpe. I USA har en hel nasjon gått mot bedre vitende ved å ha valgt inn en idiot som president. Jeg er sikker på at de aller fleste amerikanske velgere vet at det ikke er smart, men de sier: «La oss se hvor fucked up ting kan bli! Vi er enige om at det er en bad idea, og vi gjør det!»
Soleglad kommer på en analogi til Jeppe:
– En forsker bragte en interessant tese. Han sa at hvis en hund ligger under et tre og får et eple i hodet, vil den hoppe til og se seg forvirret rundt. Men den vil ikke komme på å se opp, den skjønner ikke at noe har falt fra oven. Den går vekk, og vender tilbake flere ganger, det samme skjer. Til slutt kommer den ikke dit mer. Men den foretar aldri koblingen mellom eplet, tyngdekraften og smerten. Isteden blir den redd for trær: «Hvis jeg legger meg ved det treet, får jeg vondt i hodet». Det kan være et fint bilde på Jeppe.
Fint å være full på bergensk
Nordlendingen Eirik del Barco Soleglad spiller Jeppe på bergensk. Var det selvsagt?
– Det var blant annet et ønske fra regissør. Men da jeg begynte å lese manuset, så jeg også at det var skrevet på en måte som kler bergensk. Jeg prøvde meg på nordnorsk i starten, men det ble ikke rett. Hålogaland Teater gjendiktet stykket til nordnorsk, men da må du gjøre nettopp det: gjendikte det. Fra Holbergs hånd opplever jeg det som bergensk, eller vestnorsk.
– Kystfolk er utoverskuende, og har mer til felles med hverandre enten de kommer fra Nord-Norge, Ålesund eller Bergen, enn med mer sindige folk i innlandet.
– Det er mulig jeg er miljøskadet etter å ha sett så mange bergenske Jepper, men jeg har også sett østlandske Jepper, og det svinger ikke. Dessuten er bergensk en fin dialekt å være full på. Jeg bor oppe på Sydnes, og går stadig forbi Fotballpuben, stanser gjerne litt for å se og høre på folk som ramler ut derfra (nå kommer en tirade på fullebergensk som vanskelig lar seg gjengi i skrift).
– Det kan låte ubehagelig, rått og usjarmerende, men tonefallet egner seg til å være full i, alt liksom bare velter ut, mye brystklang. Så det er noe fint ved det også.
– Da er kanskje Jeppe en typisk bergenser. Er du blitt en typisk bergenser med årene?
– Jeg har bodd så mange steder. Jeg er nordmann, allnorsk. Det er noen kunstige skillelinjer mellom hva som er bergensk, stavangersk, trøndersk, selv om det er noe arketypisk for hver av dem. For meg går det store skillet mellom kystfolk og innlandsfolk.
– Kystfolk har en umiddelbar, absurd humor, innlandsfolk har en mer lun humor. Kystfolk er utoverskuende, og har mer til felles med hverandre enten de kommer fra Nord-Norge, Ålesund eller Bergen, enn med mer sindige folk i innlandet.
Vitsen med vitsen
– Hamlet er en rolle «alle» skuespillere ønsker seg. Hvordan stiller det seg med Jeppe i så måte?
– Nei, det må du nesten spørre «alle» om.
– Da skal jeg gjøre det, og komme tilbake til deg. Men har du noen drømmeroller du ennå ikke har spilt?
– Da jeg fikk spille Hamsuns August i Hålogaland Teater og Riksteatrets oppsetning var det for meg som å vinne førstepremien i Lotto. Jeg ble månebedotten over å bli spurt. Ellers er det slik at enhver skuespiller mener at han eller hun kunne spilt alle de store rollene. Hvor mange skuespillere trengs for å skru i en lyspære? 100. 1 til å skru i lyspæren, og 99 til å stå rundt og si: «Det der kunne jeg gjort bedre».
– Du har en stor bredde i ditt eget sjangerrepertoar som skuespiller, hvor trives du best?
– Ja takk, begge deler. Det heter seg at når man spiller tragedie, higer man etter å spille komedie, og omvendt. Jeg har jobbet mye med komiske prosjekter, og etter noe slikt kan det godt hende at jeg har lyst til å gå ned i min indre dybde og bli der et par uker. Skulle jeg bare gjøre morsomme ting, ville jeg blitt gal. Jeg er privilegert som får gjøre begge deler.
– Det er godt å bekle roller som har begge disse rommene i seg. Selv i Ibsens salongdramaer har dramatikeren bevisst lagt inn vitser, i Byggmester Solness, i Hedda Gabler. Det er fordi han vet at ingenting kan bli ordentlig alvorlig uten at det også er morsomt. Vi vet det fra våre egne liv: Når man står i en alvorlig situasjon, er latteren like ved. Og humoren oppstår ikke uten et visst alvor. Uten dette spennet blir det meste flatt, sier Soleglad.
Jeppe på Bjerget har premiere i dag (23. mars) på Store Scene, DNS.
