Da Anekdoten gikk på scenen som aller siste band på årets Close to the Rain, kunne festivalsjef Robin Mortensen se tilbake på tre døgn som virkelig fikk frem mangfoldet innen en musikksjanger alle trodde døde ut på slutten av 70-tallet.
Close to the Rain-festivalen, dag 3, Garage, lørdag 9. juni
Band: Pixie Ninja, Ring van Möbius, Arabs in Aspic, Anekdoten
Men neida, proggen var ikke død, og svenske Anekdoten er et av de fremste bevisene på det. De spiller en slags majestetisk og symfonisk musikk med heftig bruk av samplede lyder fra urprog-instrumentet Mellotron; et tettpakket lydbilde som trekker store veksler på King Crimsons midtperiode.
Anekdotens uttrykk er hovedsakelig tungt og instrumentalt, og tekstene deres gir liten mening om du prøver å lese dem som poesi.
Så startet de også opp, tilbake i 1990, som King Crimson-covertrioen King Edward. Anna Sofi Dahlberg (elektrisk cello, tangenter/synth) kom med året etter, og bandet skiftet navn til Anekdoten. Siden 2015 har de i tillegg hatt med den tidligere The Church-gitaristen Marty Willson-Piper som fast turnémedlem.
Etter å ha åpnet med to mektige låter fra deres forrige studioalbum (Until All the Ghosts are Gone, 2015), får vi tittellåten fra From Within (1999), som har et langt og drømmende instrumentalt mellomparti flettet inn mellom noen kryptiske tekstlinjer om «a mighty city of the wind and the sea» der det er «no way in from the outside / no way out from within».
[PostBlock id=92]
Med noen få unntak er resten av kvelden viet debutplaten Vemod (1993). The Old Man and the Sea derfra veksler oppskriftsmessig mellom knallhard og lyrisk, og kunne gått rett inn på King Crimsons Red-plate.
Nicklas Barker og Jan Erik Liljeström veksler på å synge lead, uten at det gjør noen stor forskjell. At ingen av dem er store sangere betyr ikke så mye; Anekdotens uttrykk er hovedsakelig tungt og instrumentalt, og tekstene deres gir liten mening om du prøver å lese dem som poesi.
Som ekstranummer får vi instrumentalen Karelia, som åpner med en avdempet bedehusorgel-solo, før den smeller løs, fritt og uhemmet, langt inn i natten. Alt er velspilt og opplagt, men jeg savner de virkelig minneverdige låtene. Uten slike blir de bare et – riktig nok dyktig og velspillende – hyllestband uten særpreg.
Anekdotens settliste: Shooting Star (2015) / Writing on the Wall (2015) / From Within (1999) / The Old Man and the Sea (1993) / Nucleus (1995) / Get Out Alive (2015) / Where Solitude Remains (1993) / Hole (1999) / The Flow (1993) / Sad Rain (1993) / Gravity (2003) / Karelia (ekstranummer) (1993)
Siste rest av finværet må ta skylden, samt at en god venn inviterte på reker og hvitvin.
Av kveldens tre andre band fikk jeg dessverre ikke med meg Pixie Ninja, selv om dette var en konsert jeg hadde sett frem til. Siste rest av finværet må ta skylden, samt at en god venn inviterte på reker og hvitvin.
Jeg ankom derfor rett før Karmøy-trioen Ring van Möbius inntok scenen. De spilte seg gjennom debutplaten Past the Evening Sun, som ble sluppet på Apollon Records i slutten av mai.
Ledet av Thor Erik Helgesen på Hammond-orgel og gamle analoge synther høres de ut som en mellomting av tidlig King Crimson og ELP, men dessverre med et låtmateriale som er mer teatralske effekter og taktskifter enn noe som setter seg fast i frontallappen.
Trondheimsbandet Arabs in Aspic er bedre. Så har de også holdt på en stund, fjorårsalbumet Syndenes Magi er faktisk deres sjette.
Et smart grep som gir rom for sårt tiltrengt luft i det vanligvis massive progband-uttrykket.
På scenen har kvartetten med seg et ekstra medlem på perkusjon/bongotrommer, et smart grep som gir rom for sårt tiltrengt luft i det vanligvis massive progband-uttrykket.
De åpner med tittelsporet fra Syndenes Magi; en slik platesidelang låt med plass til både taktskifter og en gitarsolo verdig David Gilmour.
Vi får også den nydelige Mørket 2, innledet av gitar og (synth-)fløytesolo, og med en dramatisk (norsk) tekst avløst av ordløs skrikesang hentet direkte fra The Great Gig in the Sky.
Det som gjør dette ekstra bra, er at de skriver låter som ikke bare er en samling ideer, men rett og slett henger sammen, og endatil er nynnbare. Kveldens beste band, spør du meg – med mulig unntak for Pixie Ninja.
