LEDER: Det er noe befriende og unorsk med folk som snakker høyt om hvor gode de er, eller hvor gode de skal bli. Det strider mot det meste av den norske oppdragelsen. For vi skal ikke stikke oss fram. Ikke snakke for høyt. Ikke ta for mye plass.
Og så skal man snakke om «vi». Ikke «jeg». Se på Ole Gunnar Solskjær. Hvordan sesongen ender som manager i Manchester United, gjenstår å se, men én ting er sikkert: Hans lederstil med hensyn til spillergruppen og fremtoning på pressekonferansene står i sterk kontrast til José Mourinhos stil.
Portugiseren gikk ikke av veien for å omtale seg selv som «the special one», han tok journalistene i skole om spørsmålene ble for kritiske, og plasserte skylden for tap hos egne spillere om han mente at det var på sin plass.
Som idrettsmann spiller Bjørn Tore Kronen Taranger seg selv god. Jeg er sterk, sier han. Hvis alt klaffer så vinner jeg ultra-VM, sier han. Det må være slik dersom han skal lykkes.
[PostBlock id=319]
Men hvis han bare hadde slike egenskaper, ville han ikke hatt mange venner. Ultraløperen skryter gjerne av andre. I en årrekke har han vært både en fargeklatt og inspirator i løpsmiljøet i Bergen. Og når han snakker om Alexander Dale Oen – hans store forbilde som gikk bort i en alder av 26 år – kan man saktens kjenne at halsen tykner til, og i et kort øyeblikk er det som om svømmelegenden fra Øygarden er tilstede i rommet.
Taranger løper 260 kilometer i uken med ett eneste mål for øyet: Han skal bli verdensmester i VM i 24-timers løp i Frankrike i slutten av oktober. Klarer han det ikke da, retter han blikket mot neste ultra-VM. På veien mot målet finner han på ting som vi andre vil kalle for galskap, som for eksempel å løpe 264,52 km på 24 timer på tredemølle, og skriver seg inn i Guinness rekordbok.
Aldri har så mange nordmenn sittet så mye stille. Dessverre er mange av dem barn og ungdom.
Og så skriver han dette på Facebook: «I’m mentally strong. I’m probably the strongest in the world. I run somewhere between 245-260 km every week, which is around 13.000 km a year. After 16 hours of running, I knew that I was going to crush the Guinness World Record».
Det er lett å beskylde ham for å være høy på seg selv, men hadde jeg klart å løpe – eller gå – i 24 timer sammenhengende, for ikke å snakke om å løpe lengst i verden, ser jeg ikke bort i fra at jeg hadde skrevet noen ord på Facebook; jeg trenger bare løpe 21 km i maratonkarusellen i Fana for å gjøre det.
[PostBlock id=325]
Marianne Knudsen veide 150 kilo, men for drøyt ti år siden startet hun sin egen maraton, og har nå gått ned 70 kilo. Hun skal løpe Bergen City Halvmarathon. Marianne skal ikke vinne løpet, hun skal vinne over seg selv. Sin egen frykt. Sitt eget selvbilde.
Jeg opplever begge som inspirerende. Og jeg tror vi trenger slike mennesker, som på hver sin måte utfordrer seg selv, setter seg mål, og gjennomfører. Hver dag. Hele året.
Og jeg tror at det er dette Bergen City-arrangementet handler om. Løpsfesten siste helgen i april er målet, men arbeidet gjøres i hverdagen, og mange av de tusen deltagerne kjemper en kamp hver eneste uke mot stemmen som sier «sleng deg på sofaen, du kan alltids trene i morgen».
Aldri har så mange nordmenn sittet så mye stille. Dessverre er mange av dem barn og ungdom. Dette er arven i den nye teknologiske hverdagen. Her tror jeg idrettslagene har en viktigere jobb enn noen gang. Vi må få flere til å kjenne på at det gjør godt å bli fysisk sliten. Både for hode og kropp.
Jeg skal ikke bli verdensmester. Jeg skal ikke vinne Bergen City Halvmarathon. Med min fart danner jeg baktroppen. På en god dag kan jeg håpe på en plass midt i haugen av løpere. Det er godt nok for meg.
Det viktigste med Bergen City Marathon er løpeturene vi tar i tiden før arrangementet i Bergen sentrum. Ved å melde oss på har vi gjort en forpliktelse, en avtale med oss selv, og vi har startet en prosess som bidrar til å ivareta helsen.
Det er viktigere enn å bli verdensmester.
[PostBlock id=324]
[PostBlock id=326]