SANGER OM HÅP: – Jeg har vært mer utenfor enn inne i min egen komfortsone de siste årene, sier Hanne Vatnøy. – Det har vært krevende, men jeg føler at det også har gjort meg sterk og uredd. Nye dører åpner seg ikke før du sier fra deg andre ting. (Foto: Roy Bjørge)

– Jeg har et indre trafikklys

– Jeg måtte innføre et indre trafikklys. Når det lyser gult, betyr det at jeg må bremse ned, sier Hanne «HAVA» Vatnøy, som nå er ute med albumet Elysium.

Det har gått syv år siden forrige album fra bergensartisten, som ble sluppet i Japan året før det ble gjort tilgjengelig for norske platekjøpere. Siden har HAVA kun gitt ut to singler, før hun slapp albumet Elysium i begynnelsen av september.

– Jeg vil at hver låt skal være som et kakestykke. Når folk spiser det, skal de få en bit av noe de ikke visste at de trengte.

– Jeg gikk på en smell etter debutplaten, innrømmer hun.
– Det var nok et sprik mellom realitetene og mine drømmer og ambisjoner. Jeg ville mye på en gang, men har nok erfart at det lønner seg å ta ett skritt om gangen.

GIKK TOM FOR «BENSIN»

– Så du møtte den berømte veggen?

– Ja, jeg har sett den og møtt den, men det er noen år siden nå. Da det skjedde, innførte jeg et indre trafikklys, med grønt, gult og rødt. Når det lyser gult, betyr det at jeg må bremse ned, forteller Vatnøy.

– På en måte lever jeg i konsekvensen av mine valg; dersom tempoet blir for høyt, har jeg bare meg selv å skylde på. Jeg prøver derfor å holde meg opptatt med det som er kjekt, som å skrive låter; det har jeg aldri stoppet med.

– Men du trakk deg tilbake?

– Ja, jeg måtte bare roe ned. Kroppen gikk litt tom for «bensin».

Men nå er hun tilbake, og det med det nye artistnavnet HAVA. Dette er både et akronym for navnet hennes, og et hebraisk kvinnenavn som betyr «å puste».

– Da jeg oppdaget det, syntes jeg det var veldig fint. Jeg vil gjerne lage musikk som gir folk rom for å puste litt, sier hun.
– Det passer også med at jeg har gitt meg selv god tid denne gangen; jeg har på en måte vært på leting etter mitt eget lydbilde.

BIG IN JAPAN

Debutplaten Me and My Piano kom som nevnt ut i Japan året før den ble utgitt i Norge. Dette begynte med at hun sendte en demo av låten Take Me to Tokyo til den norske ambassaden i Japan. De fikk så kontakt med et japansk plateselskap som ønsket å signere med henne.

– Det gikk over all forventning. Jeg har jobbet med en japansk agent, som til sammen har arrangert fire promoturneer for meg.

– Hvordan er det å spille for et japansk publikum? Jeg har hørt at de ikke gir applaus mellom låtene?

– Hehe. Det stemmer. Av og til kan det være en litt skremmende opplevelse. Jeg husker godt en konsert, der alle satt med steinansikt like til konserten var ferdig. Da slapp de jubelen løs.

– Hvorfor er det slik?

– Jeg tror det skyldes det hierarkiske systemet de har, og at de ønsker å vise respekt for den som opptrer. De vil ikke forstyrre, forklarer hun.

– Men det kommer litt an på hvilken scene du spiller på. Jeg har vært på steder der alle hadde solbriller på, og satt og vugget til musikken. Du finner egentlig alle typer publikum der. Japan har berørt litt av mitt hjerte; jeg føler at de trenger meg litt der. Det føles som et privilegium å få spille der, og oppleve hvordan de møter musikken. Det med musikk er ganske unikt.

– Får du energi fra publikum når du spiller der?

– Ikke alltid. Det var noen steder deg jeg følte at jeg bare gav og gav. Da måtte jeg bare se på musikerne i stedet. Et sted var det så stille ute i salen før konserten at jeg måtte kikke ut for å se om det var noen der.

Egentlig skulle hun vært tilbake i Japan nå i sommer, men så ble det utsettelser med det nye albumet.

PÅ DE ELYSISKE MARKER

– Skal Elysium utgis i Japan?

– Ja, det er allerede tilgjengelig digitalt der, men vi har ikke trykket opp fysiske eksemplarer ennå. Meningen er at jeg skal på en ny promoturné i Japan, der jeg skal spille på litt ulike scener, både små og store.

– Jeg har alltid satt meg høye mål – vært litt «flink pike» som vil ta kontroll og planlegge ting – og har vært nødt til å øve meg på å gi slipp; å akseptere og å kunne hvile i ting.

Ifølge gresk og romersk mytologi var Elysium et sted der gode og rettferdige mennesker kom til når de døde. På norsk brukes ordet gjerne som en forskjønnende omskrivning for døden; «å komme til de elysiske marker» – eller som de ville sagt i Paris: Champs-Élysées. Ideen om å bruke Elysium som platetittel fikk hun etter en samtale med en kunnskapsrik mann hun traff på en togreise.

– Han slo ordet opp i en synonymordbok, der det ble forklart både som et sted og en tilstand av ideell lykke. Så det kan være et synonym både for himmelen og for en tilstand av håp og glede. Det jeg tenker, er at selv når alt virker mørkt og svart, så kan du komme deg ut av det ved å ta ett skritt om gangen.

– Så det er en personlig plate?

– Jeg har aldri gått lettvinte veier i livet, alltid satt meg høye mål – vært litt «flink pike» som vil ta kontroll og planlegge ting – og har vært nødt til å øve meg på å gi slipp; å akseptere og å kunne hvile i ting. Jeg kan ikke bestemme over alle andre, sier hun.

– Det som binder oss – som holder oss tilbake – er frykten, så jeg synger om hvordan du kan overvinne den, og finne friheten og gleden ved å gjøre ting du liker. Jeg vet at jeg er god nok – jeg er glad i meg selv og kjempestolt av det jeg får til – og skriver og synger låter som jeg håper kan bety noe for andre like mye som de betyr noe for meg.

EN EGEN VERDEN

– Er låtene du skriver på en måte dine barn?

– Ja, jeg tror at alle som lager musikk føler det slik. Du slipper ikke sangene ut før de har fått riktige klær på seg.

– Låten Gold skiller seg litt ut fra de andre på platen, med et østlig-klingende og spartansk elektronisk lydbilde. Er det du som har kledd på den?

– Ja, sammen med produsent Jens Kristian M. Rimau ved Broen Studio. Gold tok meg inn i en slags transe da jeg jobbet med den, forteller hun.

– Jeg elsker det når jeg kan være i et slikt krysningsfelt; det blir som en egen verden som jeg kan utforske. Samtidig er det viktig at produsenten du jobber med har forståelse for hva det er du vil ha ut.

Drømmen hennes er å skape gode lytteropplevelser og stemninger ved hjelp av lys, lyd og en touch av fantasi.
– Jeg vil at hver låt skal være som et kakestykke. Når folk spiser det, skal de få en bit av noe de ikke visste at de trengte.

Mer informasjon: hannevatnoy.com

Magne Fonn Hafskor
Journalist i Bergensmagasinet. Send meg en epost
ANNONSE:

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this