PÅ ØRET: Mens Datarock går tilbake til røttene på sitt nye album, har Ungdomskulen et bandnavn som nesten automatisk trigger en følelse av nostalgi, inkludert stavefeilen.
De platene du spilte i hjel den gangen, sitter fortsatt sterkt i minnet; noen ganger så sterkt at du kan lytte til dem uten fysisk lyd.
For svært mange av oss var det på ungdomsskolen at den første gryende musikkinteressen oppstod. De platene du spilte i hjel den gangen, sitter fortsatt sterkt i minnet; noen ganger så sterkt at du kan lytte til dem uten fysisk lyd.
Nylig satte jeg på ELO-albumet A New World Record, sannsynligvis for første gang på 25 år eller mer, og ble slått av hvor godt det har holdt seg. Laget ELO egentlig noensinne et album som var på høyde med dette? Jeg tror ikke det. ELO-referansen er ikke helt dum når det kommer til Ungdomskulen (selv om de sikkert hater å høre det; hvem ønsker å ligne på det pompøse og oppblåste 70-tallsorkesteret?)
Dersom du kjenner til Ungdomskulen fra før, så vet du likevel at de har en innfallsrikdom og meloditeft Jeff Lynne verdig; men med veldig mye tyngre gitar, selvfølgelig. Ja, det er bare utrolig hvor mye lyd dette lille ensemblet (Kristian Stockhaus, Frode Kvinge Flatland og Øyvind Solheim) har klart å tyne ut av trioformatet i løpet av de to tiårene de har eksistert.
Men nå skal jeg la fortiden være i fred, og heller konsentrere meg om trioens helt ferske album. Det åpner velopplagt med rullende trommer, riffende gitar, ekkoeffekter og – surprise – taktskifter. Yes, it’s prog, Jim, but not as we know it. Ingen platesidelange ekskursjoner til topografiske hav her. Derimot får vi åtte oppegående rockelåter som både blåser av deg ørene og gir rom for tankeflukter, og er variert og spenstig nok til at du fort spiller platen tre ganger på rad.
Touch Down kom på singel i fjor på denne tiden, og har bidratt til å bygge opp forventningene. Da som nå er dette en låt med smell og trøkk, og godt mulig et bra sted å starte hvilket som helst vorspiel på. Losing My Mind starter lovende på hiphop-beat og krøllete gitar, før den løftes opp til Jesus og Mary Chains himmel, der den blir stående litt i stampe. Bandet innser tydeligvis dette selv, og lar den tone ut på et bassriff og litt lydeffekter.
Police Woman er tett på albumets hjerte, med en personlig beretning om en som lytter, natt etter natt, til samfunnets skyggeside, slik den kommer frem på politiradioen, samtidig som han bekymrer seg for sin politikjæreste, som er på jobb. Nydelig syntetisk kor, et repetitivt fallende gitartema og trommer langt fremme i lydbildet understreker det han føler, mens et lite hvileskjær halvveis inn får frem hvor godt dette er skrudd sammen; med et lydbilde som både er massivt og romslig.
Hvem kan si nei til et slikt reisefølge?
Denne etterfølges av Lovers on the Run, som både åpner og avslutter med en Philip Glass-aktig blåserfanfare. Innimellom får vi en intens historie om de elskende som flykter om natten, akkompagnert av et glødende tungmetallriff fra bassen. Hvem kan si nei til et slikt reisefølge? Albumets første ballade, Persisk teppe, kommer så, en langsom og svært vakker instrumental glideflukt som toner ut altfor tidlig.
Til slutt får vi Cassandra, muligens skrevet som en hyllest til den mytiske prinsessen som hadde profetiens gave, samtidig som hun var forbannet med at ingen trodde på det hun forutså. Bandet tar her ut alt de har i en fengende rockelåt, før det hele toner ut på en ensom storbyblues fra Kjetil Møsters saksofon.
Let’s dance!
Etter en elektronisk instrumental som kunne vært introlåt for en ny sesong av Stranger Things (det vil ikke overraske meg om en eller annen tv-serie plukker denne opp), er vi i gang.
Førjulssingelen Ruffle Shuffle høres akkurat like cheesy ut som da den kom, til tross for tydelig gjeld til «Madchester» (refrenget inneholder endatil en «step on»-oppfordring).
Om noe, så peker den opp retningen for det nye albumet: Det er «back to the 90’s» – en tid da vi danset hele natten, gjerne til Datarock, og sov hele dagen. Gode minner, det, men dessverre ingen stor låt.
Den nye singelen, Laugh in the Face of Darkness, er bedre, kanskje albumets beste, til tross for at teksten er proppfull av livsvisdom-klisjeer (kanskje det er dét de mener med «darkness»). Låten drives frem på et gitarriff og rullende bass, og nok elektronikk til å bli invitert opp i Daft Punks romskip.
I det hele tatt er dette et album der referansene ligger tjukt utenpå, noe som er litt av hemmeligheten bak Datarocks suksess: De er lett å like nettopp fordi de ligner på mye av det som er lett å like (ikke negativt ment, tvert imot).
Det virker som om bandet har pugget populærmusikkhistorien fra 80-tallet (vel, 70-tallet også; her er mye funk) og frem til i dag, for så å hente frem favorittbiter som passer inn i den og den låten. Et puslespill, rett og slett, der bitene er små konfektbiter som hver for seg smaker som de alltid har gjort, men sammen skaper noe helt nytt og friskt.
Talking Heads møter Rolling Stones (hør riffet!) hjemme hos Steely Dan (hør vokalen!), og der Tine Taules medvokal gir den den rette partyfølelsen ala B-52’s. Let’s dance!
Det som skjer, er at jeg for hver ny låt blir sittende og fundere over hvor jeg tidligere har hørt akkurat det riffet, den vokalfraseringen, den rytmen, eller den melodien. «Gode kunstnere kopierer, store stjeler» sa salig Picasso. Datarock befinner seg muligens i et mellomsjikt. De beste låtene nærmer seg genialitet, men her er mye som bare er på det jevne.
Invitation to Love er blant de førstnevnte. Ja, den høres ut som The Cure møter Joy Division (slik som både The Cure og Joy Division selv til tider gjorde), der den gyngende rytmen (og trøstende ord i teksten) hindrer den i å synke helt ned i depperockmyren. Bølgeblikk-soloen (spilt på synth) midtveis inn gir et glimt av solen, og Kjetil Møsters knappe saksofonsolo helt til slutt gir en liten Shine on you Crazy Diamond-følelse.
Jeg liker også godt Outta Here, som er drivende rett frem indierock med allsangrefreng (er det Primal Scream som lurer i skyggene?), og riffbaserte Inside Out – en stor rockelåt der bandet nesten kommer ramlende ut av høyttalerne. Glimrende vokal, og et supert break mot slutten, der det flotte riffet får riffe alene i noen sekunder, før den toner ut ut på den mantralignende teksten. Spilles HØYT, med alle dører og vinduer åpne.
Sense of Reason er en annen innertier. «En forbanna god låt» sier Fredrik Saroea selv; ikke vanskelig å være enig i det. Dette er Talking Heads møter Rolling Stones (hør riffet!) hjemme hos Steely Dan (hør vokalen!), og der Tine Taules medvokal gir den den rette partyfølelsen ala B-52’s. Let’s dance!
