Escalon Julebord 2019
Hjerteslag (foto: Linn Heidi Stokkedal)

Gitarhimmelens badekar

PÅ ØRET: Et forfriskende fuzzbad fra våre lokale helter i Hjerteslag, en fremtidig klassiker fra Tord Gustavsen sammen med Jarle Vespestad og tysk-afghanske Simin Tander, og leken elektronika med basstung beat fra Benjamin Finger.

paaoret1-hjerteslag
Hjerteslag – Vannmann86 (Eget selskap)

Først til Hjerteslag, som på sitt andre album gir oss mer av gitarrocken de slo gjennom med. Mye mer, faktisk, her er det så mye gitar å smøre ørene med at du kan bli rent svimmel.

Det syder og koker, og allerede på første låt går assosiasjonene til Psychocandy, Jesus & Mary Chains eviggrønne debutplate. Slike fuzzbad er alltid forfriskende, og gir en veldig bra pangstart på albumet.

Så har de også hele tre gitarister på laget (Robert Eidevik, Nikolas Jon Aarland og Torjus Raknes) i tillegg til bass (Ole Andre Hjelmås) og trommer (Petter Sætre). Selve åpningslåten er litt muntertrist, på den måten at teksten langtfra er glad, mens melodien og musikken lyder fylt av overskudd.

Det tristmuntre fortsetter på singelen Sang til Sonja, der vi blir kjent med en jente som har deltatt på samme fest siden 1993 – «og kroppen har blitt til rød gele». Flott låt og tøff lyd, med et midtparti der det hele tones litt ned (bortsett fra noen tunge trommer) – slik at du virkelig føler den ensomheten Robert Eidevik synger om, og som bare kan overdøves av reinspikka uværsrock fra Bergen. Og Sonja? Hun «bare danser med / danser til vi flyger av sted».

I det hele tatt så har de funnet et konsept som fungerer veldig bra. Kong Oscars gate kommer like etter, og er så allsangvennlig at den nok allerede er blinket ut som neste singel, Vestindia er tett produsert, med en melankolsk lengtende tekst bært oppe av pumpende bass og trommer (og gitar, mye gitar, selvsagt), mens En Fiende Krysser Mine Spor er nok en låt som åpner med en avstikker til badeværelset i gitarhimmelen, før den direkte teksten går i dialog med gitarene under hamrende hjerteslag.

Det minner om Kent på sitt beste, ja, hadde den vært sunget på svensk, ville jeg trodd at det var dem.

Bygningsarbeiderblues får meg til å tenke på Neil Young (kanskje fordi den enkle teksten om å slutte i jobben akkompagneres av et lett overstyrt pumpeorgel, slik som Neil Youngs salmelignende tolkning av Like a Hurricane på Unplugged-platen). Det eneste som mangler her, er et refreng som løfter hele låten, slik Neil Young gjør. Litt uferdig, med andre ord.

Hellig krig er de tilbake i kjent stil, denne gangen med både aktuelt tema, fengende refreng og en flott twangy gitarsolo. Europa rundt ligger helt til slutt, en lang låt som nok er et paradenummer live, med en medfølende tekst om en ensom lastebilsjåfør. Det minner om Kent på sitt beste, ja, hadde den vært sunget på svensk, ville jeg trodd at det var dem.

 

I kjærlighetens armer

paaoret3-gustavsen
Tord Gustavsen – What was Said (ECM)

Jeg har fulgt pianisten Tord Gustavsen i noen år, endatil sett ham live og gjort et påfølgende intervju, og har alltid vært fascinert over måten han makter å gjøre stillheten magisk; de lange pausene, pusten, de lange tonene.

Det er ikke ofte jeg spiller hans musikk, men når jeg gjør det, spør jeg meg alltid hvorfor det er så lenge siden sist.

For det føles ikke slik. Det er litt som med Keith Jarrett, på den måten at hans beste innspillinger ikke trenger å spilles så ofte, siden de lever så godt i hukommelsen.

Da Tord Gustavsen kom med sitt sjette album i 2014, Extending Circles, var det på en måte (slik tittelen antyder) sluttførelsen av to sirkler; to trilogier.

Først kom trioplatene Changing Places (2003), The Ground (2005) og Being There (2007), dernest kvartettinnspillingene Restored, Returned (2009), The Well (2012) og nevnte Extended Circle.

Det kan være at det er en ny trilogi vi ser begynnelsen på med det nye albumet, nå kun sammen med hans faste trommeslager/perkusjonist gjennom mange år, Jarle Vespestad, samt et helt fabelaktig nytt sangtalent. Tysk-afghanske Simin Tander synger så jeg gripes langt inn i sjelen; det er som å høre en reinkarnert Radka Toneff (ja, jeg vet at jeg tar sterkt i).

Hør hvordan hun ordløst nynner seg selv inn i I See You, der den engelske teksten er en av flere tonesatte oversettelser av dikt etter den store persiske sufi-poeten Rumi (1207-1273), og hør hvordan hun tar flere gamle norske salmer i besittelse gjennom sitt eget språk pashto (Imagine the Fog Disappearing, Journey of Life).

En øyeåpner i en tid der en norsk politiker ber oss «like og dele» nyheten om at en syv år gammel gutt sendes hjem til en usikker fremtid i Afghanistan.

Jeg vet ikke om det er ment slik, men jeg tenker at dette også kan være en øyeåpner i en tid der en norsk politiker ber oss «like og dele» nyheten om at en syv år gammel gutt sendes hjem til en usikker fremtid i Afghanistan. For til tross for kulturforskjeller og ulikt språk, så bærer vi stort sett på de samme drømmer og håp, verden over, slik Sting antydet for en mannsalder siden i sangen Russians.

Platens hjerte og hjerne er I Refuse, der hun, forsiktig akkompagnert av klaver, bass-Moog og (etter hvert) trommer, synger det frigjørende diktet No!, skrevet av den Rumi-inspirerte amerikanske beatpoeten Kenneth Rexroth (1905-1982): «You Fancy you can force me to have lived / The past you want. You are wrong».

Tittelsporet skiller seg også ut, der Tander nærmest hvisker frem den korte og ekstremt poetiske Rumi-teksten: «What was said to the rose that made it open / was said to me here in my chest». Så, halvveis inn, blir hun stille. Rullende pianotoner og nervøst klirrende perkusjon og skarptromme overtar, syngende, før Gustavsen roer det hele ned, ettertenksomt og alene.

Etterpå får vi et mellomspill med to korte instrumentaler, først en dempet duo mellom de to musikerne, deretter en mer fyrrig marsjerende låt, passende nok kalt Rull, før trioen runder albumet av med enda fire innsmigrende jazzballader; den første nok en Rumi-tekst, de tre andre basert på gamle norske salmer og folketoner. Grepet med å synge disse dels på pashto, dels med ordløs nynning, er faktisk svært effektfullt; melodiene er kjente, men jeg sliter med å huske ordene, og kan nok tenkes å gjøre et lignende grep inne i mitt eget hode.

Det er helt klart et album som, slik det er med den beste vinen, omfavner sjelen din langsomt og gradvis.

Om dette er en ny Fairytales? Det er litt tidlig å si. Det er helt klart et album som, slik det er med den beste vinen, omfavner sjelen din langsomt og gradvis. Dette er ikke noen plate som du er ferdig med etter 2-3 gjennomlyttinger.

Lev med den noen år; husk å ha den klar i iPoden på lange bilturer, i allslags vær og sinnsstemninger. Så kan du sette deg ned en dag, kanskje til neste år, eller kanskje om ti år, og si: for en plate. For en musikalitet. Eller for å si det med Rumi (i min forsøksvise oversettelse):

«Vi har falt i kjærlighetens armer, der alt er musikk. / Selv om alle verdens harper skulle brenne til aske, / så vil det fortsatt spilles skjult musikk / inne i hjertene våre».

 

Ikke nok galskap

paaoret4-benjamin
Benjamin Finger – 10 (Sellout! Music)

Elektronikaartisten Benjamin Fingers nye album er pakket inn i et av årets vakreste norske platecover, signert kunstneren Are Mokkelbost. Når du studerer det, aner du allerede hva som kommer: Fragmentert og leken elektronika, med basstung beat og lydbilder som åpner seg litt som en løvetann under morgensolen.

Vi får først Freefloater, som begynner med en gulrotknaskende beat, før den drar på med en skjelvende og vridd melodistemme, som en syngende morsemaskin.

Geek the Freak er mer houseaktig (ja, du kan danse), Stretchpantz en ferd ned i (bass)dypet, med sonarblipper, vocodersang og rullende elektronikk, Ibitchian Raper (virkelig kreative titler her) en mer stillestående sak, med truende industrielle lyder.

Her er mer, mye mer, rett og slett en plate du enten kan spille til døde eller arkivere under «interessant», for så aldri å hente den frem igjen.

For det er noe av problemet med denne typen elektronisk musikk; det er langt frem til de store innovatørene, som Aphex Twin, Autechre, Biosphere, Fis og Patten.

Jeg vil ha mer støy, mer galskap, større fallhøyde, og ja, for absolutt ikke å glemme, større melodier.

Benjamin oppholder seg i noenlunde samme landskap, men mangler fortsatt noe av den oppfinnsomheten og fandenivolskheten som kjennetegner de overnevnte.

Jeg vil ha mer galskap, noe jeg tror han allerede har inne (ref. titlene). Mer støy, mer galskap, større fallhøyde, og ja, for absolutt ikke å glemme, større melodier.

Magne Fonn Hafskor
Journalist i Bergensmagasinet. Send meg en epost
ANNONSE:
Peisbord 800×300

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this