TATT PÅ KORNET: Herlig parodi på Auroras signaturutrykk i ansikt, ved piano og i dans.

Humor i særklasse

Del artikkelen i Sosial medier

I sitt nye show Hope, skulder, kne og tå, tar skuespiller og revyartist Christine Hope oss sømløst med inn og ut av sine mange eksentriske karakterers verdener.

Vi møter en variert bukett av personligheter, fra den pene bergensfruen som i alle sammenhenger ikke kan tenke på annet enn høye, mørke menn fra Dressmann-reklamer og hva disse kan gjøre med hennes «Klostergarasje», til sauen som var uheldig og ble forlatt på fjellet en vakker høstdag da alle hennes venner fikk reise «hjem», og som ikke vil være urimelig, men er i mot ulv på rent HMS-messig grunnlag.

Det er imponerende hvor raskt Hope kan hoppe mellom de ulike rollene, og hvor presist og overbevisende hennes kroppsspråk i hver rolle er.

Det er imponerende hvor raskt Hope kan hoppe mellom de ulike rollene, og hvor presist og overbevisende hennes kroppsspråk i hver rolle er. Detaljer som håndbevegelsene til en gammel dame som danser, til parodien på Auroras signaturutrykk i ansikt, ved piano og i dans, gjør at man nesten glemmer at det er én og samme person som spiller dem alle.

FORLATT PÅ FJELLET: Den gjenglemte sauen vil ikke være urimelig, men er i mot ulv på rent HMS-messig grunnlag.

Hope er blitt sammenlignet med den britiske skuespilleren John Cleese, kjent fra blant annet Monty Python og Hotell i særklasse. Det forstår vi godt. Noe som kjennetegner flere av Cleese sine karakterer, er hvor hektiske, absurde og direkte i sin tale de kan være, og flere av Hope sine karakterer lider av, eller skal man si nyter godt av, akkurat dette.

«Har du hørt om kaféen i Indre Arna som ble stengt på dagen», spør Hope, «da Mattilsynet fant kjøtt fra Ytre Arna!»

Det er en smart komiker som tilpasser sitt stoff til sitt publikum. Mye av showets humor er hentet fra lokale miljøer og personligheter i og utenfor Bergen, og dette er en fin måte å involvere et bergensk publikum på.

Hope har evnen til å formidle ting på en måte som i flere tilfeller lar publikum visualisere og føle omgivelsene karakterene skal befinne seg i.

Crossover-gitaristen Thomas Valeur bidrar sterkt til opplevelsen, med dyktig og variert gitarspill som tar oss med på en reise fra flamencoens land i sør til høyt oppi Hakkadalen.

Terningkastet er velfortjent – igjen!  

Showet er nok et samarbeid mellom Hope og regissør Arvid Ones. Med sine mange segmenter er det ikke helt ulikt et stafettløp, hvor Hope ofte andpusten glir over i ny karakter etter de fysiske sprellene til den forrige. Flyten er fin, men ikke alle de deltakende karakterene mottar samme jubel fra tribunen. Sammen vinner de derimot løpet overlegent.

Så lenge Ole Bull Scene, regissører og komikere fortsetter å produsere show av et slik kaliber, kan man ikke sette en kvote på hvor mange høye terningkast man har lov til å gi. Terningkastet er velfortjent – igjen!

LATTERKULER I HOPETALL: Crossover-gitaristen Thomas Valeur bidrar sterkt til opplevelsen, med dyktig og variert gitarspill som tar oss med på en reise fra flamencoens land i sør til høyt oppi Hakkadalen.

Flere bilder fra forestillingen

Del artikkelen i Sosial medier

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this