Hjelperne er en frivillig organisasjon som to ganger i uken møter utenfor gangtunnelen til Puddefjordsbroen og deler ut matpakker, snacks, klær, sko, dyremat og hygieneartikler til noen av byens mest vanskeligstilte, og tilbyr et varmt måltid, en kakebit til kaffen og en prat.

– Når kommunen sier at ingen i Bergen er hjemløse, så vet vi at dette ikke stemmer.

I blant hender det også at Hjelperne må dele ut soveposer, liggeunderlag og telt.
– Når kommunen sier at ingen i Bergen er hjemløse, så vet vi at dette ikke stemmer, sier organisasjonens nestleder, Silje Andersen.

STARTET PÅ FACEBOOK

Hjelperne startet sitt frivillige arbeid for litt over et år siden, da initiativtaker Tonje Lyngbø la ut en post på sin private Facebook-­side. I posten appellerte hun til innsamling av mat og klær til de mange i vår by som av ulike grunner er avhengige av narkotika eller alkohol, eller som av andre årsaker ikke har midler til det mest essensielle i hverdagen.

Responsen lot ikke vente på seg. Mens fri­villige meldte seg og donasjoner av klær og mat fra privatpersoner, matvareforretninger, bedrif­ter og foreninger vokste, søkte det nydannede tiltaket til Brannvesenet, Grønn etat og Politiet om tillatelse til utdeling ved Korskirkeallmen­ningen. Hjelperne fikk sin tillatelse, og første utdeling ved Korskirkeallmenningen fant sted sent på året i 2015.

Men til Hjelpernes store overraskelse, dukket nesten ingen opp for å motta hjelp.
– Politiet fortalte at de narkomane som kommer til Sentrum blir bøtelagt ved bestittelse av stoff på kroppen, eller eventuelt åpent mis­bruk, sier Andersen.

Oppgitt over å ikke få vite dette før, flyttet Hjelperne i januar tiltaket dit mange av mennes­kene de ønsker å hjelpe ofte oppholder seg, ved Strax­huset. Hit var en søknad om tillatelse til utdeling ikke nødvendig.

Gangtunnelen på vestsiden av Puddefjords­broen er blitt fast møte- og tilholdsplass for rusavhengige etter at de i 2014 ble nektet videre adgang til sitt mangeårige tilholdssted i Nygårds­parken.

I KØ FOR EN SENGEPLASS

Bergensmagasinet blir invitert med på utdeling en torsdagskveld. Av hensyn til personvern blir vi bedt om å ikke ta bilder av de oppmøtte uten individuelt samtykke, da dette kan skape urolig­heter.

– De håper å få en sengeplass for natten, men det er så få senger der.

Gjennom den kalde høstluften sprer duften av varm kyllingfrikassé, sjokoladekake, varm kaffe og kakao seg. På bakken langs gjerdet ligger det 19 grønne plastesker fylt med klær og sko, varme labber, vinterjakker, hygieneartikler og noen bruks-­ og pyntegjenstander.

Til tross for den fristende serveringen og sjans­en til å plukke seg ut noen varme klær til vinteren, kommer ikke alle som er tilstede ned for å ta i mot. På toppen av den korte bakken fra gangtunnelen opp til bilveien, står en kø av rusavhengige og venter utenfor inngangsdøren til Strax-­huset.

– De kommer ikke ned hit fordi de er redde for å miste sin plass i køen. De håper å få en sengeplass for natten, men det er så få senger der, sier Vanja Johansen.
Sammen med de andre hjelperne tar hun med litt mat og drikke opp til de ventende.

Strax-­huset er et bydekkende tilbud drevet av Bergen kommunes etat for psykisk helse og rus­ tjenester. I følge kommunens nettside har Strax-­huset som mål å «bidra til at rusmiddelavhengige over 18 år får bedring av livssituasjonen gjennom sosiale tjenester og helsetjenester for å redusere fysiske, psykiske og sosiale problemer som følge av rusbruken», hvor tjenestene til Strax-­huset skal «være lett tilgjengelige, ha lav terskel for kontakt, være fleksible, ha fokus på muligheter og ta utgangspunkt i brukernes opplevelse av behov for hjelp».

Når dagsenteret til Strax-­huset stenger, for­teller Hjelperne at det er flere rusavhengige som ikke har noe sted innendørs som de føler at de kan gå til. I Strax­-husets natthjem er det kun seks sengeplasser, og prinsippet er først til mølla. De som ikke slipper inn, må finne et annet alternativ. For noen betyr dette at de må sove ute.

– Vi så folk som sov utenfor Strax-huset i mange minusgrader og uten skikkelig beskyttelse mot været. Vi kunne ikke annet enn å gi dem sove­poser og telt.

– Da vi begynte med utdelingene ved Strax­-huset, så vi folk som sov utenfor der i mange minusgrader og uten skikkelig beskyttelse mot været. Vi kunne ikke annet enn å gi dem sove­poser og telt, sier Andersen.

Andersen opplyser at Hjelperne ofte har betalt av egen lomme, og at de med opplæring og Nalokson supplert fra Strax­-huset har reddet flere personer fra overdoser som har skjedd uten­om dagsenterets åpningstider.

MANGE ER REDDE

Hjelperne har spurt flere rusavhengige om hvor­for de sover ute, og om ikke det finnes andre steder de kan være.
– I følge kommunen har alle et tilbud om å bo på hospits, og kommunen mener derfor at ingen i Bergen egentlig er hjemløse. Men et hospits er ikke et hjem, og på mange av disse stedene er det ofte mye vold og bråk, forklarer Silje Andersen.

– Det er nesten som at folk ikke bryr seg om hva som skjer med oss fordi vi er narkomane, at det ikke gjør noe om vi blir banket opp og skadet.

– Mange forteller at de er redde, at de stadig må passe på tingene sine så de ikke blir stjålet, og at de hele tiden må være på vakt for at ikke noe galt skal skje dem fysisk. For de som ikke har familie eller venner de kan sove hos, sier de at alternativet om å sove på gaten ofte er den eneste «trygge» løsningen, sier Andersen.

Men å sove hos venner er heller ikke alltid så trygt. Anonymt forteller en rusavhengig kvinne om hvordan hun grovt ble banket opp av en annen rusavhengig da de begge sov i samme leilighet.

– Det er nesten som at folk ikke bryr seg om hva som skjer med oss fordi vi er narkomane, at det ikke gjør noe om vi blir banket opp og skadet av noen som er voldelige. Men vi er bare mennesker med følelser vi også. Kanskje mer følelser enn de fleste, sier hun ettertenksomt.

Under kveldens utdeling pågår det samtidig arbeid på Strax-­huset. Arbeidsfolk ikledd arbeids­tøy, og flere av dem også hjelm, jobber med å få løs en gangbro som strekker seg fra fortauet over gangtunnelen og bort til en inngangsdøren på siden av Strax-huset.

– Hadde dette skjedd noe som helst annet sted i byen, ville det blitt ramaskrik.

Når gangbroen endelig løsner, svinger kran­føreren broen mot utdelingen under, uten at verken Hjelperne eller journalisten har hørt noe forvarsel. Hjelpere, mottakere og vi haster for å komme oss unna, og rusk drysser ned i maten i det gangbroen passerer over serveringsbordene. Flere av hjelperne finner frem mobilene sine, og filmer og tar bilder av den hårreisende hand­lingen.

– Det er helt utrolig. Hvor er helse, miljø og sikkerhetsautoritetene når det gjelder helsen, miljøet og sikkerheten til de rushavhengige eller til de som hjelper dem? Normalt ville jo et område blitt sperret av hundre meter i hver retning før de gjorde noe slikt. Hadde dette skjedd noe som helst annet sted i byen, ville det blitt ramaskrik, sier Vanja Johansen og May ­Lill Helgesen.

PROBLEMER FOR LOKALMILJØET

I skrivende stund har Hjelperne 3250 med­lemmer på Facebook. Av de til nå 20 frivillige som deltar i utdelingene, er det et mål om at minst ti hjelpere er med hver gang. Gjennomsnittlig møter mellom 100 til 150 personer opp for å få hjelp hver uke, og Hjelperne anslår at 90 prosent er rusavhengige. Under dagens utdeling står elleve hjelpere til tjeneste for de rundt tyve som møter opp. Antall mottakere per utdeling varierer veldig, og Hjelperne vet ikke hva årsakene til dette er.

Andersen er ikke så sikker på at kommunen hjelper de rusavhengige med mål om fokus på muligheter, og med utgangspunkt i brukernes opplevelse av behov for hjelp.

– Vi har spurt kommunen flere ganger om å plassere sprøytebokser i tunnelen, slik at det ikke ligger brukte sprøyter over alt. Benkene som var i tunnelen er blitt fjernet, men i det tilfellet vet vi ikke av hvem, sier Andersen.

I tillegg til sprøytespisser og blodig avfall, gjør mangel på bossbøtter at det til daglig hoper seg opp med boss i gangtunnelen. Med så få kvadratmetere å oppholde seg på, utløses det også lett krangling og klammerier mellom de rusavhengige, og flere setter sprøytene sine åpenlyst for alle som går forbi.

For de mange som må benytte gangtunnelen på vei til jobb, skole, byen eller hjem, kan dette oppleves svært ubehagelig. I tillegg har lokalbefolkningen opplevd en økning i negativ aktivi­tet i området, som bråk, innbrudd og tyverier.

– Hvor skal disse menneskene egentlig gjøre av seg? Tenk å leve livet på stadig flukt.

Beboerne, veivesenet og politiet har ytret ønske om at Hjelperne slutter med sitt frivillige arbeid her, da de føler at dette tiltrekker flere rusmisbrukere til området. For Andersen er det ikke vanskelig å se både de rusavhengige og lokalbefolkningen sine sider av saken.

– Vi har full forståelse for alle bekymringene, og jeg ville selv ikke latt barna mine gå ut alene i området, spesielt på grunn av alle sprøytespissene. Men uten nok tilbud om behandling og spesielt ettervern, så må man jo spørre: Hvor skal disse menneskene egentlig gjøre av seg? Tenk å leve livet på stadig flukt, sier Andersen.

Silje Andersen mener at Hjelpernes tilstede­værelse tvert i mot har en positiv innvirkning.
– Ofte når vi kommer, så kan det være en amper stemning her. Men når de har fått i seg litt mat, og blodsukkeret går opp, så blir stemningen umiddelbart mye bedre. Mange som kommer har ikke fått mat på flere dager, sier Andersen.

– Nå som de har skikkelige klær å ta på seg, så er det færre mennesker som krysser gaten for å unngå dem.

Hun mener det er viktig at folk vet at rus­avhengighet ikke alltid er selvvalgt, og at det finnes mange årsaker til at folk kan havne i en slik situasjon. Flere av menneskene hun møter er personer som har hatt helt normale liv før noe hendte som endret livet dramatisk. Mer positivt, forteller Andersen at Hjelperne har fått mange gode tilbakemeldinger fra mot­takerne selv. For mange er det å motta noe så lite som et hårstrikk eller en kulepenn av langt større betydning enn hva mange gjerne skulle tro.

– Flere har fortalt oss at nå som de har skikkelige klær å ta på seg og ikke bare hullete og skitne plagg, så er det færre mennesker som krysser gaten for å unngå dem. De sier de føler at de har fått mer integritet som mennesker. Vi ser også at mange blir så utrolig takknemlige for selv de minste tingene, ting som vi andre ellers kanskje tar for gitt, om det så bare er å få en klem, sier Andersen.

RIKTIG Å STENGE NYGÅRDSPARKEN

Jane (52) har de siste årene opplevd en stor endring i byens rusmiljø, både i politiets behandling av de rusavhengige og et generelt hardere miljø.
– Jeg husker da rusmiljøet var slik at vi nesten sjenert gjemte oss bak et tre i Nygårdsparken da vi skulle kjøpe stoff. Men så utviklet miljøet seg veldig negativt, i den grad at folk gikk rundt i gatene og ropte høyt om det var noen som ville kjøpe heroin. Jeg mener det var riktig å stenge Nygårdsparken, det var gått helt over styr der, sier Jane.

– Jeg føler ikke at vi narkomane er forfulgt; jeg vet at vi er det

Ved spørsmål om hun føler at de narkomane i Bergen er forfulgt, kommer svaret umiddelbart og kontant.
– Jeg føler ikke at vi er det; jeg vet at vi er det, sier Jane.

– For ikke så lenge siden ble jeg arrestert for å oppholde meg i sentrum, selv om jeg ikke var ruset og ikke hadde narkotika på meg. Politiet satte meg i en celle, og forsøkte gjennom truende oppførsel å få meg til å signere et papir på at jeg vedtok en bot på 7000 kroner, en bot jeg nektet å betale og som jeg i etterkant fant ut at jeg egentlig hadde fem dagers betenkningstid på å vedta, forteller hun.

Etter at de narkomane ble bortvist fra Nygårdsparken, har politiet forsøkt å avskrekke rusavhengige fra å oppholde seg i Sentrum via høye bøter. For Jane er det derimot én ting å godta en straff når man vet at man har gjort noe galt, men en helt annen når man vet at man ikke har det.

– Da jeg tidligere ble tatt for ruskjøring, fortjente jeg å sitte i fengsel. Men jeg har ikke tenkt å betale en bot for å ha oppholdt meg i byen når jeg ikke hadde narkotika hverken på meg eller i meg. En politiadvokat ringte meg i ettertid og forsøkte å forhandle seg til at jeg kun skulle betale 3000 kroner, men jeg sa at de får heller sette meg i fengsel, for jeg betaler ikke, sier Jane.

– Det første man trenger for å bli rusfri, er moti­vasjon. Det andre man trenger, er ettervern, etter­vern, ettervern.

Jane mener man må bli flinkere til å behandle de rusavhengige, og deretter få dem inn i bedre miljøer.
– Det første man trenger for å bli rusfri, er moti­vasjon. Det andre man trenger, er ettervern, etter­vern, ettervern. Det er utrolig dårlig med tilbud på ettervern her. Jeg mener at de som behandles må ut av byen, langt bort fra miljøet. For eksempel å få bo og jobbe på en bondegård et sted langt borte. Vi må få slippe å betraktes som annen-­ og tredje­rangsborgere.

Jane opplever at Hjelpernes tilstedeværelse har hatt en positiv effekt på miljøet, om enn kanskje bare for en liten stund av gangen.
– Når Hjelperne ikke er her, er det my skriking og stjeling. Da Hjelperne først kom hit, hev folk seg over tingene. Nå er alle roligere, og takker og bukker. Jeg vet om en fyr som ikke hadde sett sin far i løpet av de siste 25 årene, men som gråt da han fikk nye, fine klær fordi han følte han kunne besøke sin far i dem. Og jeg er også veldig takk­nemlig, sier Jane.

IKKE ALLE ER RUSAVHENGIGE

Mens de aller fleste som får hjelp er rusavhengige, er det også noen som av andre årsaker oppsøker Hjelperne. En kvinne, som ønsker å forbli anonym, vil gjerne fortelle hva Hjelperne har betydd for henne det siste året. Kvinnen (37) forklarer at hun har lite økono­miske midler i hverdagen.

– Jeg bor ikke så langt unna, og har ikke så veldig god råd. Det er fint å kunne komme her og få litt ekstra mat og kos, hjemmelaget middag, litt kake og en kopp kaffe, sier kvinnen.

Med seg i en pose har hun fått en krukke med fetaost, en pose tørkede aprikoser, og litt godteri.
– Det er så fint å kunne kose seg med ting som man ikke ellers kan spandere på seg, sier hun.
– Jeg synes Hjelperne er veldig flinke med folk, og flinke til å gjøre dette til noe fint og sosialt. Jeg ser egentlig på dem som vennene mine, og hvis jeg ikke kommer hit en dag, så angrer jeg på det etterpå, da savner jeg rett og slett et par av de frivillige.

Kvinnen ser også hva Hjelperne har betydd for de rusavhengige.
– Kommer det for eksempel noen og sier at de skal i en konfirmasjon og trenger en dress, så hjelper de. Min opplevelse er at under utdelingen, så driver ikke folk så mye med narkotika, men konsentrerer seg om utdelingen.

Når en person ikke har nok penger til mat til seg selv, er det kanskje ikke så lett å ha nok til sine kjæledyr heller.
– Vi ser at de som har dyr ofte bryr seg mer om dyrene sine enn seg selv, og spør først om de kan få et teppe til hunden sin, sier hjelper Nina Langeland.
Hjelperne er derfor svært glade for donasjoner av mat og utstyr til hund, katt og andre dyr.

Av de mange som kommer for å få hjelp, er rundt 70 prosent menn. Årsaken til at så mange flere menn enn kvinner kommer, har ikke Hjelperne en god forklaring på. I tillegg mottar Hjelperne flere donasjoner av klær og sko til kvinner enn til menn. Det sammenlagte resultatet er at det ved nesten hver eneste utdeling er mangel på klær og sko til herrer.

– Vi har virkelig behov for flere donasjoner til herrer, så det er bare til å ta seg en ryddings i skapene.

Hjelper Vanja Johansen har en teori om hvorfor Hjelperne mottar flere donasjoner til kvinner.
– Damene kan gjerne ta med seg noen poser fra utdelingen, mens det ikke alltid er noe som passer mennene. Dette er kanskje fordi kvinner gjerne kjøper flere klær og sko enn menn, og dermed har mer å donere, sier Johansen.

En mann prøver på seg en bukse som han så gjerne skulle ønske passet ham, men må etter­ hvert innse at den er for liten.
– Vi har virkelig behov for flere donasjoner til herrer, så det er bare til å ta seg en ryddings i skapene, smiler Hjelperne.

VIL TAKKE DAMEMIDDAGEN

I år gikk inntektene fra den årlige Damemiddagen til Hjelperne, som gleder seg veldig over å få støtte til sin sak. Tildelingen setter også ting i perspektiv.

– Vi er veldig takknemlige for at Damemiddagen ønsker å bidra til at flere mennesker får en bedre hverdag.

– Det er store kontraster mellom en galla med treretters middag, og å innta mål der sittende i en tunnel ved Strax-huset. Damemiddagen støtter oss med 30 kroner per solgte billett, og dette betyr at vi kan hjelpe flere med varme måltider, matpakker, hygieneartikler, dyremat, husholdningsartikler, klær, sko og rent undertøy og sokker, sier Andersen.
– Vi er veldig takknemlige for at Damemiddagen ønsker å bidra til at flere mennesker får en bedre hverdag.

Fakta:

HJELPERNE

• Hjelperne er en gruppe som ble startet på Facebook i november 2015. Gruppen har vokst fort, og har nå 3270 medlemmer.
• De frivillige stiller opp med ønske om å gjøre en forskjell i samfunnet. Medlemmene tar imot og henter klær, sorterer og gjør klart for utdeling.
• Hver torsdag klokken 19.30 og søndag klokken 18.00 er de på plass ved Strax-huset og serverer varm mat, matpakker, litt snacks og drikke – og deler ut klær. Gruppen har også med hygieneartikler som shampo, dusjsåpe, deodorant, våtservietter, bind osv.
• Gruppen finansieres av sponsorer, og er registrert i Brønnøysundregisteret og Frivillighetsregisteret.

Strax-huset

• Strax-huset ligger i Damsgårdsveien, og skal bidra til at rusmiddelavhengige over 18 år får bedring av livssituasjonen. Gjennom sosiale tjenester og helsetjenester arbeider de for å redusere psykiske og sosiale problemer som følge av rusbruken.
• Det er 24 timers drift på huset fra mandag til fredag. Lørdag og søndag er ansatte på jobb fra klokken 08.00-15.30. Deretter er det stengt frem til 20.30, da nattevaktene kommer på jobb.
• Dagavdelingen drives fra 08.00-21.00, og det er åpent hus for brukerne mellom 09.30 og 13.30, og kl 15-19.30 mandag til fredag.
• Natthjemmet er åpent alle dager i året. Brukerne kan komme inn klokken 21.00 og må ut klokken 08.00. Det er seks sengeplasser og en overdose-beredsskapsseng.
• Sprøyterommet er i henhold til lovverket tilgjengelig for dem som benytter heroin.

– DET FINNES HJEMLØSE I BERGEN

Erlend Horn er byråd for sosial, bolig og inkludering, og svarer på Bergensmagasinets spørsmål angående hjemløse, narkomane og situasjonen på og rundt Strax-huset.

– En av de frivillige i Hjelperne fortalte Bergensmagasinet at byråden hadde uttalt at det ikke finnes hjemløse personer i Bergen. Stemmer dette, Erlend Horn?

– Ingen sover ute i Bergen kommune på grunn av mangel på akutt-overnattingsplasser.

– Nei, det stemmer ikke. Det finnes dessverre hjemløse personer i Bergen, men det jeg har sagt er at ingen sover ute i Bergen kommune på grunn av mangel på akutt-overnattingsplasser, enten i regi av kommunen eller frivillige organisasjoner. Utfordringen er å sørge for at alle vet om disse tilbudene, ha god koordinering mellom de og ikke minst å få mennesker til å benytte seg av disse. Det jobber vi med hele tiden, blant annet gjennom Utekontakten.

– Hjelperne forteller at rusavhengige er redde for å bo på det de opplever som voldelige og ellers utrygge hospitser. Uten venner eller familie som alternativ, betyr dette for noen at det eneste «trygge» er å sove på gaten.

– Her er vi ved kjernen av utfordringen, og vi lyser i disse dager ut til konkurranse blant ideelle aktører for å få på plass enda bedre midlertidige botilbud, slik at de som ikke ønsker å bo på såkalte hospits får et annet og mer tilpasset tilbud. I tillegg jobber vi for å få ytterligere 250 sosiale boliger for å møte boligkøen. Vi åpnet et boanlegg for kvinner i aktiv rus på Søreide nylig, og i byrådets budsjettforslag denne høsten har vi satt av 425 friske millioner kroner i investeringer frem mot 2020, men vårt mål er at alle som trenger en kommunal bolig skal få det.

– Hva gjør kommunen for å bedre forholdene på hospitser slik at de skal oppleves som mindre farlige og urolige for brukerne?

– Heldigvis har Bergen kommune gjort mye på boligfeltet som har gjort at vi nå kun har behov for to avtaler om hospits. Tidlig på 2000-tallet var det så mange som 13 tilbydere. De to vi har avtaler med har vi stilt kvalitetskrav til som skal følges, men rusavhengige lever et tøft liv som gjenspeiles på disse stedene.

– Hva er kriteriene for at en rus/alkoholavhengig skal få kommunal bolig? Må de være under eller ha gjennomgått behandling?

– Det er ingen krav om at behandling skal ha vært gjennomgått for at man skal kunne få kommunal bolig, men er en person i aktiv rus, er det gjerne botilbud direkte tilpasset denne gruppen som er aktuelt, som tilbudene i Bjørnsonsgate, Lonemarka og Søreide. Når det gjelder kriterier for kommunal bolig, har disse nylig vært behandlet i bystyret. Hensikten med slike kriterier er å sørge for at de som trenger kommunal bolig mest er de som får det. Så jobber vi parallelt med å utvide kapasiteten.

– Hva gjør kommunen for å hjelpe dem inn i kommunale boliger, og da spesielt til steder hvor de ikke umiddelbart blir omringet av eller er nær andre fra belastede miljøer, som i kommunalboligene på Lone i Arna?

– Vi jobber individuelt gjennom dyktige fagpersoner på NAV-kontorene, de som jobber på botilbudene eller besøker boligene ambulant, for å hjelpe mennesker til å klare å bo i ulike typer kommunale botilbud. På steder for de som er i aktiv rus, som Lonemarka eller Bjørnssonsgate, er det viktig at vi har ressurser også til tilsyn og vakthold.

– Hva gjør kommunen for å verne de lokale der hvor hospitser og kommunalboliger opprettes, og for å verne de lokale rundt områder som Strax-huset?

– I alle områder hvor vi oppretter lavterskel botiltak har vi møter med nabolaget i forkant og under opprettelsen for å lytte til og besvare bekymringer. I en startfase setter vi ofte inn vektere og vakthold, og så vurderer vi situasjonen underveis. Når det gjelder området rundt Strax-huset, så er dette en særlig stor utfordring på grunn av den store, åpne russcenen der. I sommer satte vi inn en egen vektertjeneste i området. I tillegg samarbeider vi tett med politiets egen innsatsgruppe mot åpne russcener. I desember åpner vi et sprøyterom på Strax-huset slik at injeksjoner kan se es innendørs i trygge og verdige omgivelser, ikke utendørs i en undergang eller i området rundt. Vi utvider også åpningstidene på Strax-huset og styrker bemanning der.