Gladpop fra Bergen

Del artikkelen i Sosial medier

Vi bergensere er nesten blitt bortskjemt med god popmusikk fra lokale band de siste 5-10 årene. Chain Wallet og Misty Coast er to ferske eksempler, anmeldt her sammen med nye plater fra Ribozyme, Professor Tip Top og Susanna.

Men først til Chain Wallet, der de to første låtene på deres nye album umiddelbart fikk meg til å tenke på den melankolske gladpopen Nesodden-bandet Fra Lippo Lippi laget, tilbake på 80-tallet.

Det er noe befriende kreativt her, som om de har en gullåre de selv bestemmer når skal åpnes – og lukkes.

Alle de tre singlene fortjener all den radiospilling de kan få, med unntak for i de aller mest hjernedøde pludreprogrammene. 

Ride er en fremoverlent låt med bakoverlent vokal – og et refreng som hurtig fester seg like over øyet, No Ritual har et Johnny Marr-inspirert gitartema, widescreen trommer og en melodi som virker drømt frem dagen derpå, fortsatt lykkelig uvitende om alt det teite som ble sagt i går, mens World I Used to Call Mine nærmest trygler deg om å synge med på refrenget.

Dette er god pop, slik vi bergensere nesten er blitt bortskjemt med fra lokale band de siste 5-10 årene.

Og neste singel? Det blir vel Closer det, en låt som umiddelbart gir deg en slik merry-go-round-følelse – i halv hastighet.

Jeg holder også en knapp på Inner Space – som ligger helt til slutt. Den låter som et heldig møte mellom kraut-gitarist Michael Rother, et lystig (!) Joy Division og et utlånt poplick fra Pet Shop Boys.

Chain Wallet spiller på Landmark fredag 15. mars.

I sitt eget univers

Denne duoens (Linn Frøkedal og Richard Myklebust) andre album har vært ute en stund, men har fortsatt plass høyt oppe på min private spilleliste.

Som sist er det Matias Tellesz – bergensprodusentenes svar på Tingeling – som har drysset tryllestøv over miksepulten, mens Jørgen Træen har lagt til ekstra magi under mastringen.

Jeg kan gjerne begynne med referansene, bare så det er gjort – dette er uansett et band med klar egenart. For det er ikke vanskelig å høre slektskapet til band som Throwing Muses, Belly, Breeders og Cocteau Twins.

Det er laidback og drømmende, med gitarer og vokal badet i ekko og klang, og et lydbilde som har plass til både de små og lekre detaljene og de store og tunge bassgangene. Duoen beskriver selv albumet som en slags virkelighetsflukt, der den verdenen man opplever er en verden man selv har skapt rundt seg.

Det er en god beskrivelse, for det er ikke vanskelig å la seg innhylle i det universet de skrur frem her.

Det er rett og slett kort mellom høydepunktene, men jeg trekker gjerne frem Eleven Months, Backseat Warriors (glimrende tittel!), Little Sister og In Front (hør trommebreaket to minutter inn!) som klare vorspiel-kandidater.

Til slutt kommer Galaxy, som må ha blitt spilt inn på rent overskudd, nærmest som en lek – med ekstreme panoreringer, glitrende strengespill og småfikse perkusjonsdetaljer. Hør den enorme romklangen i begynnelsen (sannsynligvis spilt inn i det ytre rom) – og hvordan den bare klippes rett av i det Linn Frøkedal synger at «all I wanna be / a little spot in the galaxy».

Misty Coast spiller slippekonsert på Perfect Sounds Forever (Landmark) fredag 23. mars.

Rapport fra randsonen 

Susannas album nr. 13 (!) fortsetter hennes utforsking av alt det menneskelige, fra desperasjon til ekstase, denne gangen med den nederlandske maleren Hieronymus Bosch’ (ca. 1450-1516) malerier som ledestjerne – og med navnet på et katolsk broderskap han var medlem av som prosjektnavn.

Garden of Earthly Delights er opprinnelig et bestillingsverk fra Vossajazz i 2017. Den gangen ble det så godt som forbigått av norsk presse (med unntak for en syrlig anmeldelse i Ballade, der publikum ble beskrevet som «avmålt», og en omtale i Dagsavisens festivalrapport – der de tvert imot hevdet at «det var eit andaktsfullt publikum som levde med»).

Slik er det gjerne med kunstverk som lever sitt eget liv ute i randsonen, og uten tabloide innganger for å lette forståelsen.

Ikke at dette er vanskelig tilgjengelig. Susannas sanger er ofte svært vakre, spesielt når hun gir pianoet en fremtredende rolle (hør åpningssporet Wayfarer, den enkle City of Hope og avsluttende Gathering of Birds), avløst av mer styggvakre partier med dissonerende støykunst.

Det er uansett en inspirert idé å knytte bånd mellom de to kunstuttrykkene; den gamle renessansemalerens fantastiske og kontrastfylte tablåer – med triptyket Vellystens hage som det mest kjente – opp mot spennvidden i Susannas musikk.

Dette kan også tolkes inn i vår tid, der det venstre tablået i det 500 år gamle maleriet viser Adam og Eva i det tapte paradiset, det midterste hvor fantastisk og vakkert livet kan være her i denne verden, mens det til høyre viser hvordan det kan gå når maktbegjær, menneskelig svakhet, krig, frykt og sinnrik tortur overtar.

[PostBlock id=245]

– Jeg føler en likhet mellom det absurde i Bosch sine bilder og i vår egen tid. Menneskeheten har aldri vært mer opplyst og kompetent til å ta bærekraftige valg for alle, og likevel lukker vi øynene for fattigdom, miljøtrusselen og ulikhet, sier Susanna selv.

Kanskje det er på den måten den beste kunsten makter å skille seg ut og bli eviggyldig; ved at den ikke bare speiler verden, men også sier oss noe om hvordan ting kunne vært; idealet satt opp mot virkeligheten, slik vi kjenner det like fra Platons tankegods om at alt i vår fysiske verden bare er en imitasjon av perfekte former i en oversanselig dimensjon.

Susannas såre sanger kan slik både tolkes som en lengsel tilbake til det tapte paradiset og gi håp om at menneskene en gang kan stå opp mot all urettferdighet og skjevfordeling, og gå sammen om å skape en bedre fremtid for alle.

 

Blødende gitarer

Ribozymes nye album inneholder ganske forutsigbar og sjangertro hardrock – men de er dyktige musikere som kan faget til fingerspissene.

Spørsmålet om hønen eller egget kan visstnok stilles enda bedre med utgangspunkt i dette bandets navn. Jeg skal ikke gå inn på det, annet enn å si at livets opprinnelse ble mer forståelig for biologer etter at de oppdaget ribozym.

Askøy-bandets opprinnelse går ikke like langt tilbake, men de har holdt stand siden begynnelsen av inneværende tusenår – noe som er imponerende i seg selv. Trives du med tung og riffbasert rock, så er dette for deg. Lydbildet er ganske tettpakket – med sylskarp gitar.

De har ikke de største låtene, dessverre – med unntak for singelen Plasma, som kommer helt til slutt, er dette ganske forutsigbar og sjangertro hardrock – men de er dyktige musikere som kan faget til fingerspissene. Undertegnede liker best de låtene der de klarer å fjerne seg litt fra A4-formatet.

Tied to the Grid åpner balladeaktig, før den girer opp med hamrende trommer, insisterende vokal og en massiv gitarvegg du aner at det bor whitewalkers bak. Likeledes Out of Orbit, som har plukket opp en idé eller to fra King Crimsons Red-album.

Allegiance to the Damned fortjener også å nevnes. Fin oppbygning, med et nydelig, litt progga mellomparti halvveis inn, og en forbilledlig slutt der de gir gitaren tid til å blø ferdig før de skrur av lyden helt.

Ribozyme spiller på Underlig i Bergen fredag 5. april.  

Overhead the Albatross

Fem album inn er dette en lokal progkvartett med jevnt stigende kurve, og med en gitarist/synthesist med stor gjeld til David Gilmour og Richard Wright.

Mitt råd: Dersom du ikke er sikker på om dette er noe for deg, så begynn med å lytte etter gitaren – og ursynthene. Og ja, vokalen, jeg har sagt det før, men det tåler å gjentas: Svein Magnar Hansen, som også skriver alle tekstene, synger svært sjangertro, med en tiltalende tristvakker tone i stemmen – en tone som egner seg ypperlig til å gå i dialog med den til tider syngende slash gitaren.

Nå skal jeg ikke stikke under en stol at jeg er svært glad i god gammel prog, spesielt den mer melodiske varianten.

Dette er tydeligvis en lidenskap jeg deler med Professor Tip Top, for det er ikke vanskelig å finne ekko av legendariske band som Gong, Greenslade, Eloy, Novalis, Yes og (aller mest) gammel Pink Floyd – musikk som aldri helt gikk av moten; den bare fadet ut i en periode for senere å komme dobbelt så sterkt tilbake.

Professor Tip Top planlegger slippekonsert på en av de to siste lørdagene i mars. Tid og sted vil bli nærmere annonsert senere, blant annet via Facebook.

Del artikkelen i Sosial medier