Nordpool SPA
KAN DIKTE: Stig Holmås bruker det språket de fleste av oss kjenner som sitt, men han gjør det finslipt og finstemt, nøye temperert, og med retning. Han kan noe de fleste av oss andre ikke kan: Han kan dikte» skriver Bergensmagasinets anmelder, Ingvild Bræin. (Foto: Roy Bjørge)

Fra hjertet

I Stig Holmås’ fine diktsamling oppholder vi oss et sted mellom skumle postkasser og evigheten.

I titteldiktet «Innom», som avslutter Stig Holmås’ første diktsamling på 34 år, sammenligner han livet med gnisten fra en lighter som ikke vil tenne. Så kort, altså. Siste glimtet fra stjerneskuddet vi holder i hånden der i sluddet og tåken på nyttårsaften.

Men som i diktene Holmås utga mellom 1970 og 1985, så rommer også årets diktsamling nettopp bevisene på hvor rikt og mangfoldig dette lille brøkdelssekundet vi er blitt utdelt i historien kan være. Hvor vesentlig det er med samfunnsengasjement, å ha blikk for sine nærmeste, for de bittesmå og de kjempestore tingene, å kunne se seg selv i en sammenheng.

Stig Holmås: Innom (dikt). Gyldendal.

Klarer vi å fylle dette lille glimtet med mening, for oss selv og andre – ja, med livsgnist – føles det jo ikke nødvendigvis kort og hastig. I alle fall ikke mens det står på.

Selv om det finnes mening i mangt, kan ikke alt i ens omgivelser tas i beste mening. For eksempel snakker Stig Holmås, som har hatt hyppigere besøk av kemneren i sine dikt og romaner enn noen andre forfattere jeg vet om, her om «postkassenes bebreidende blikk». Ikke godt å si hvilke dårlige nyheter postkassen skal komme med i dag.

Han beskriver inkassobyråene som om de kom rett fra en scene fra Alfred Hitchcocks film «Fuglene», avdeling åtseleterne: «Svarte, lydløse / seiler de inn / over oss / på utspilte vinger. / Årvåkne, med glupske blikk, / venter til vi halter, sjangler: […]»

Han skriver om levesett, yrker og kunnskap som er i ferd med å gå tapt, uten å bli noen «alt var bedre før»-sutrepave. Det går likevel an å legge inn en påstand om at det var bedre at enkelte ting og forhold fantes enn at de ikke lenger finnes.

Noen av diktene er som små akvareller, stemningsrapporter med lett trykk som kanskje ikke er de som gjør sterkest inntrykk på undertegnede, selv om de er med på å danne et sympatisk skjær over samlingen. Andre dikt har mer substans og tar tak i leseren med en insistering: Hør her, du. Ja, du ja!

Når man har noe på hjertet – og det ikke er en bilyd – skaper det en takknemlig leser.

Diktet «Det var ikke et angrep på alle» spredte seg på sosiale medier i dagene etter 22. juli 2018, på syvårsdagen for angrepene. Der understreker dikteren hvem som var adressaten for terroranslagene 22. juli 2011, slik at det ikke flyter ut, så å si.

Det var ikke et angrep på en hvilken som helst regjering eller et hvilket som helst parti, det var ikke et angrep på det norske. Det var et angrep på Arbeidernes Ungdomsfylking. Vi skal holde tungen rett i munnen når vi snakker om dette.

I diktet «Selge», som først sto på trykk i Klassekampen 13. juni 2015, «lister» Holmås kort fortalt opp alt som er uselgelig og umistelig. Som rallarens slit, heiloens klaging over torvmyrer og heier, stjernehimmelen, bestefars pust i lenestolen, freden som senker seg når arbeidsuken er over. Selg det hvis du tror du kan, sier han på umiskjennelig indiansk.

Det minner meg om et spørsmål som en gang ble sendt inn til Illustrert Vitenskap: «Hvem eier Månen?» Innsenderen fikk til svar at Månen var internasjonalt område. Alle på kloden eier altså Månen. Det vil si de mektige, de som går rundt og tror de eier ting. Du og jeg får lov til å låne den, for å se på. En dikter som Stig Holmås kunne nok hatt sitt å si om dette «eierskapet».

Jeg er svak for diktet «Hjulet», som åpner et svimlende tid- og rom-perspektiv, dessuten for «Tigre på havets bunn» som gjør noe av det samme, men i tillegg får leseren til å humre over en poesi-kommentar.

Formmessig er han ingen avantgarde-lyriker, i den forstand at han forsøker ikke hele tiden å finne opp språket på nytt. Stig Holmås bruker det språket de fleste av oss kjenner som sitt, men han gjør det finslipt og finstemt, nøye temperert, og med retning. Han kan noe de fleste av oss andre ikke kan: Han kan dikte.

For eksempel kan han bruke det klassiske lyriske verktøyet alliterasjonen, eller bokstavrimet, uhyre elegant: «Mennesker, måker / puster uhørlig, / speider gjennom skodden: / Der ute dunker dødsseilerne / med ti tusen tonn olje i tankene.»

Det blir musikk av slikt. I det neste tilfellet synes jeg imidlertid det bikker over, fordi bokstavrimene blir så iøynefallende at de skygger for innholdet: «Altfor ofte / snekres meninger / av pinner, papp og pumpespiker, / pyntes med penselstrøk.» Etter dette får jeg heller lyst til å si «Tippekupong» mange ganger etter hverandre.

I det øvrige er Stig Holmås’ diktsamling sterk og engasjert, mild og lyttende, spørrende – og kontant svarende. Det er en samling som egentlig blåser i filleting som bokstavrim, der nede på diktets bakkeplan, men som likevel gjør bruk av dem for å kunne rope presist i toppen av diktet.

Dikteren i 1970 var nok ellers mer fremadrettet, en som skulle erobre verden, mens 2019-dikteren ser seg mer tilbake, oppsummerer erobringene. Men dikteren vil oss stadig noe. Når man har noe på hjertet – og det ikke er en bilyd – skaper det en takknemlig leser.

ANNONSE:
Peisbord 800×300

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this