Fish på tørt land

Det blir umiddelbart klart at Fish sliter med volumet og spennet i stemmen, egentlig litt underlig, siden han synger veldig bra på den ferske EPen.

Den tidligere Marillion-vokalisten har et tålmodig og lojalt publikum. Det går gjerne flere år mellom hvert nytt album (det kommende har vært utsatt flere ganger, og er nå lovet i mai 2019), stemmen hans når ikke de samme høyder lenger, og på de to siste turneene hans har folk måttet ta til takke med en gjennomspilling av 30 år gamle album, og lite annet.

Dette blir dessverre karaokeversjoner sammenlignet med original-albumet fra 1987.

Slik også denne gangen. Nå er det ikke hvilket som helst album det er snakk om, men selve Marillions mesterverk og kritikerfavoritt – og det siste Derek William Dick (som han egentlig heter) gjorde sammen med gamlebandet før han forlot dem for å satse på en solokarriere.

Clutching at Straws (1987) er med på Rolling Stones liste over de 50 beste progplatene, og er også Fish’ eget favorittalbum fra Marillion-tiden; en mørk klassiker med tydelig musikalsk slektskap til Genesis i Peter Gabriel-perioden. Fish’ stemme blir da også sammenlignet med den tidligere Genesis-vokalisten; de to har noe av den samme varme medmenneskeligheten i uttrykket.

Tekstene deres er derimot fra to svært ulike verdener; der Peter Gabriel (på The Lamb Lies Down on Broadway) skaper den mystiske Rael, som fanges inn av ulike drømmelignende scenarier, handler Clutching at Straws om Fish’ alter ego Torch og hans vei inn i depresjon og alkoholisme. Sterk sosialrealisme, altså, og det fra et band som tok navnet fra Tolkiens fantasy-roman Silmarillion.

Selv varmet jeg aldri så mye til Marillion den gangen Fish var bandets vokalist, men jeg har oppdaget klassikerne deres senere.

Jeg var også en av de heldige som fikk med meg Fish-konserten på Garage 12. mars 2011, der han kun hadde med seg to musikere (Frank Usher på gitar og Foss Patterson på tangenter). En helt magisk konsert der han, stående som en Van Morrison-bauta, holdt oss i ånde med låter både fra Marillion-tiden og flere av soloplatene (men merkelig nok ingenting nyere enn 2001).

Men nå altså til konserten sist torsdag, der han spilte for et fullsatt USF Røkeriet – sammen med Foss Patterson (tangenter), Steve Vantsis (bass), Gavin Griffiths (trommer), Robin Boult (gitar) og – som kveldens største overraskelse – Doris Brendel på fløyte og koring.

Sistnevnte har en lang og noe kronglete musikerkarriere bak seg, både som soloartist og som medlem i ulike konstellasjoner (blant annet en acapella-gruppe sammen med Sam Brown). Hun er datter av den østerrikske mesterpianisten Alfred Brendel, og sangstilen hennes er ofte blitt sammenlignet med Janis Joplin.

Bandet går på kl. 20.00, ganske presis, til lyden av en dronende synthbass og en klaverintro. Fish kommer inn til stor applaus. «Bergen! Hands in the air!» roper han, Doris Brendel spiller noen trillende fløytetoner, og han er i gang med åpningsnummeret, som passende nok er Slàinthe Mhath («skål» på gælisk).

Nå er ikke dette noen drikkevise, tvertimot er det en sang om alkoholikerens ensomme liv blant pubvennene – hvor «you listen with a tear in your eye / To their hopes and betrayals and your only reply is slàinte mhath».

Dette er tekster som er like bra uten musikk, med en billedbruk som gjør at du ser det hele for deg, omtrent som om det skulle være skrevet av James Joyce selv.

Det blir umiddelbart klart at Fish sliter med volumet og spennet i stemmen, egentlig litt underlig, siden han synger veldig bra på den ferske EPen. Det høres også ut som om han har lagt stemmen en oktav eller to ned; muligens et nødvendig grep for å bevare den gjennom en lengre turné (han har slitt med stemmen tidligere, og for noen år siden fikk han operert bort en (godartet) cyste på stemmebåndene).

Heldigvis er han i godt humør, og god både på å småprate med publikum og få oss med på «hendene i været» og taktfast klapping – og de totalt fire nye låtene vi får servert står ikke noe tilbake fra de gamle klassikerne. Er du fan har du allerede hørt tre av dem på den nye EPen, mens den fjerde, C Song, muligens kommer på (digital) singel snart.

Først ut av disse er Man with a Stick, som han skrev etter at faren døde i 2016. «When he reached his mid 80’s he was becoming a shadow of his former self, and in the last few months of his life he relied more and more on his trusty walking stick to get around» forteller Fish på hjemmesiden.

Sangen er en uptempo rocker, med en perkusjonstung beat som kunne vært hentet direkte fra en av Peter Gabriels soloplater. Han synger med stor innlevelse, og gjentar et gammelt tricks med slå ut i luften med den ledige armen mens han skifter mikrofonen fra hånd til hånd.

Little Man, What Now (også fra den nye EPen) kommer litt senere. Dette er en blå ballade, inspirert av Hans Falladas roman med samme navn fra mellomkrigstidens Tyskland, og handler ifølge Fish om «den lille mann» «struggling to come to terms with his life; the heartaches, betrayals, the constant battle against his own inner demons and inherent weaknesses that seem to take him down at every turn».

Slik sett passer den godt inn i temaet på Clutching at Straws. Konsertversjonen er dessverre uten David Jacksons blå saksofontoner. I stedet får vi en flott gitarsolo, og helt nydelig koring fra Brendel.

C Song er enda en ny sang, foreløpig ikke utgitt. Han introduserer den med først å raljere litt mot norske alkoholpriser, før han forklarer at den egentlig ble skrevet før «Theresa May, Donald Trump and all that shit», og fortsetter – noe kryptisk – med å si at «I hope you’ll never truly understand what this song is about».

Gitaristen har nå hengt på seg en akustisk gitar, og sammen med refrenget («I won’t let you bring me down») låter det som en gammel Neil Young-sang.

Og igjen – den går rett inn i konseptet med ensomhet og isolasjon når han synger om at han «dine alone in the depths of the restaurant / watch the candles burn slow in the night» – før han kommer med et nevermind til konsertanmelderne:

«I hope they write up my performance, the reviews are favourable / Until then I’ll dance the fandango with a smile as big as the moon / Worship the arrival of tomorrows and whistle an uplifting tune». Det er en trist og vakker verden, som «Bob» (spilt av Roberto Benigni) så poetisk uttrykte det i Jarmusch-filmen Down By Law.

Vi får også Waverley Steps fra den nye EPen, et nesten platesidelangt opus der likhetene med gammel Genesis er gledelig til stede, inkludert taktskifter og lange soloer. Fish lever seg veldig inn i teksten, samtidig som han styrer bandet med hendene, omtrent som en profesjonell dirigent, mens vi får historien om et par der kjærligheten har surnet:

«They married on an island under blue skies / It wasn’t long before the clouds arrived / It rained down broken bottles the blood flowed with the wine / The arguments more bitter their love soured over time / The black dog lay between them every evening / In the silence there were no words that could be said» synger han.

Den mannlige protagonisten forlater det hele, og velger i stedet et liv på gaten «tied to the black dog faithful beside him at the end of the line / Catching the coins from wary commuters tossed to the hollow of a long empty coffee cup / Counting the cost of all that he’s lost, all that sustains / While snowflakes melt softly on the cold steel rails».

Sangen toner ut på en gråtende David Gilmour-aktig gitarsolo som ender i hylende feedback og dundrende trommer, som om musikken prøver å tangere de sterke ordene. Ja, mannen er en stor poet. Dette er tekster som er like bra uten musikk, med en billedbruk som gjør at du ser det hele for deg, omtrent som om det skulle være skrevet av James Joyce selv.

Dette vet han nok veldig godt selv; har nok visst det like siden Marillion-perioden eller før – understreket av at coveret til Clutching at Straws viser (i tillegg til Fish’ alter ego Torch i forgrunnen) Robert Burns, Dylan Thomas, Truman Capote, Lenny Bruce, John Lennon, James Dean og Jack Kerouac.

Og da er jeg ved det som skulle være kveldens høydepunkt, nemlig gjennomgangen av det klassiske albumet – presentert med en noe annerledes rekkefølge enn originalen, uten at det gjør noe (dette åpner tross alt veldig bra opp for å putte inn de nye sangene) – men altså, dette blir dessverre karaokeversjoner sammenlignet med original-albumet fra 1987.

Det slår meg at bildet han maler er en forskjønnet versjon av alkoholens forbannelse. Om noe, så gir det meg lyst til å gå ut i baren og avslutte kvelden med en øl.

«Der kom den» sies det rundt meg når Sugar Mice kommer; omtrent som om de selv er statister i sangen («I heard Sinatra calling me down through the floorboards / Where you pay a quarter for a partnership in rhyme / To the jukebox crying in the corner»). Flere synger med på refrenget, og fortsetter med å rope «hei, hei, hei» når den toner ut – muligens av frykt for at det hele skulle være over.

Det er det ikke, men vi nærmer oss med etterfølgende The Last Straw. Fish får her alle til å klappe med, noe som slår meg som litt underlig på en sang som handler om å gå under på alkohol og kokain. Nok en nydelig duett her – når Dora Brendel svarer «we’re still drowning» hver gang Fish synger «clutching at straws». Så går alle av scenen, etter å ha spilt i rundt 100 minutter.

Tre minutter senere, etter taktfaste rop og klapping, kommer de på igjen, og gir oss først Tux On (alle hender opp, alle klapper takten) og til slutt Incommunicado. Det låter igjen veldig Genesis (inkludert gitarriffet og den syngende synthen), og det slår meg at bildet han maler er en forskjønnet versjon av alkoholens forbannelse. Om noe, så gir det meg lyst til å gå ut i baren og avslutte kvelden med en øl.