– Dere kunne jo ha ryddet før vi kom, sier Bergensmagasinets fotograf, og ser utover havet av tomflasker og sneiper. Vi sitter midt i nachspiel-scenografien til stykket Begynnelse av David Eldridge, som hadde norgespremiere på Den Nationale Scene i Bergen 9. mai.
– Eller dere kunne invitert oss til festen, legger vår fotograf til.
– Ja, beklager det, altså, sier Petter Næss, som har regissert stykket.
Fra før er han blant annet kjent for å ha regissert to av Elling-filmene, i tillegg til Bare Bea og Tatt av kvinnen, og han mottok nettopp Gullrutens fagpris for beste regi for TV-drama for Lykkeland.
Et motsetningsfylt par
Dette er det sjette stykket Petter Næss setter opp på DNS. Det har fått stor oppmerksomhet i England, men det er temmelig ferskt (2017), og han har aldri sett det før.
I likhet med mange andre stykker han setter opp på teater; du finner ham vanligvis ikke bak oppsetninger av klassikere, selv om han riktignok har gjort En folkefiende av Ibsen – som stumfilm. Han liker best å arbeide med samtidsdramatikk, gjerne oppdage den.
– Før i tiden ble man gjerne sammen med den man klinte litt med på en dans. Så ble det et helt liv ut av det.
I denne oppsetningen har han gjort sine tilpasninger fra engelsk til norsk, både i sted og i personenes fremferd. Men kjernen står igjen: En kvinne og en mann, begge 42 år, møtes på et nachspiel. De kjenner ikke hverandre fra før. Mannen blir værende igjen hos kvinnen – som også er verten – som den eneste.
I utgangspunktet er de et «odd couple». Daniel har hatt en vanskelig oppvekst, sliter med sitt, deriblant lav selvfølelse. Charlotte er adm. dir. i et PR-byrå, bor på fjonge Damsgård Brygge og er en selvsikker dame.
– De ville ikke kommet i snakk på en bar, for å si det sånn, sier Næss.
Men nå er de altså på dette nachspielet sammen. Rolleinnehaverne er Karoline Krüger og Eirik del Barco Soleglad.
– Daniel er en fyr som ikke har klart å dukke unna livets slag fort nok. Han er en snill fyr, som på grunn av forhold både innenfor og utenfor hans kontroll ikke takler ting så greit, sier Soleglad.
– Charlotte er en selvgående moderne dame som lever singelmyten. Hun har en ledende stilling og vet det. Hun er en elendig kokk. Og hun elsker å danse, sier Krüger.
Å snu kappen etter vinen
Stykket er kalt en «eksistensiell komedie». Men Næss vil ikke legge så mye vekt på det komiske. Ingenting gjøres for komikkens skyld, sier han. Den er mest med på veien. I tillegg er det ganske mange andre ting han ikke vil snakke om – for ikke å røpe hvordan det går – så vi må snakke litt generelt om oppsetningen.
I programteksten står det at i løpet av nachspielet trer de to personene frem for hverandre ikke slik de vil fremstå, men slik de er. Og det liker vi godt å se på teater. Å avsløre personer, komme inn til kjernen. Men fins det noe egentlig i oss, eller er vi bare mangefasetterte, alt etter situasjonen? Ja, snur vi kappen etter vinen? kan man spørre seg når man ser seg rundt i scenografien her.
– En karakter har et mål, men i teatret ønsker vi at karakterene faktisk skal komme frem til hva de drømmer om, sier Petter Næss.
– Det kan være et hjem, en bil, det kan være å slippe å være på rømmen mer. Det kan være ting som ligger forbi erkjennelsen «Men det var da ikke dette jeg ville». Jeg tror det var Stein P. Aasheim som en gang sa om toppturer, at når du først kommer til en topp, tenker du: «Det var jo ikke her heller». Det gjelder selv om du står på Mount Everest. kan du tenke: «Men det var jo ikke her heller».
Halvveis i livet
– Før i tiden ble man gjerne sammen med den man klinte litt med på en dans. Så ble det et helt liv ut av det. Nå shopper vi mer, kikker rundt på sosiale medier, utsetter møter, prøver ut, går videre.
– Snakker vi om en 40-årskrise?
– Ja, for når man står slik halvveis i livet, tenker man gjerne mer over: Er dette noe å satse på? Eller er det bare jag etter vind? 40-årskrise er ikke bare et begrep, det kan være en reell opplevelse av angst.
– Blir vi klokere av denne oppsetningen, eller bare avslørt?
– Vi står ikke og roper: Kom og bli klok! Vi sier vel mer: Kom og kjenn på det å være menneske. En ting som er fint med å gå i teatret, er at vi kan gå dit og få oppleve våre mindre gode sider bli menneskeliggjort.
– Det er litt som med Elling, karakteren til Ingvar Ambjørnsen: Han er egentlig bare en sjalu, angstbitersk kødd som vil hindre kameraten sin Kjell Bjarne i å få et eget liv, av frykt for å miste en venn. Men fordi vi kjenner oss igjen i denne frykten, går Elling hjem hos oss. Det er mye av det samme i spill her, i denne forestillingen.
Og så tar praten over
– Når du befinner deg i en kokong sammen med et annet menneske som du ikke kjenner, og både har en agenda, og en angst for å åpenbare den agendaen, kan det føles litt hjelpeløst. Dette er et nachspiel for to, i real time. Det tar akkurat den tiden det tar. Og det er mange snubletråder underveis, forklarer Krüger.
– Det foregår vel sånn kvart over tre om natten til halv fem. Det er vanligvis ikke da du tar de beste beslutningene, legger Soleglad til.
– Jeg synes det er et litt viktig poeng at de er midt i livet. Ikke er de et gammelt ektepar som i Hvem er redd for Virginia Woolf, ikke er de helt unge. Før, da man var ung, stupte man jo bare inn i ting. Som 40-åringer gjør vi det samme, men vi lurer på hvorfor vi gjorde det. Læringskurven er like flat, men man har en nagende mistanke underveis om at noe er feil.
[PostBlock id=343]
– Konsekvensanalysedelen av hjernen er i det minste mer utviklet, sier Krüger.
– Unge teaterpublikummere synes ofte det er gøy å se voksne folk ikke få det til. Da kan de tenke: Hvis ikke de klarer det, er det jo ikke så rart at ikke jeg får det til, mener Næss.
– Men tilbake til dette egentlige – fins det noe som er genuint oss?
– Jeg tror vi kan oppvise mange forskjellige varianter av oss selv, en med familien, en med venner, en på fester der vi ikke kjenner noen. Som singel er det jo nettopp det vi ofte gjør: prøver på – som et plagg – ulike personligheter, og ser hva som slår gjennom. Ulempen er bare hvis noen liker en versjon som er langt fra den du egentlig er, så må du være slik resten av livet, sier Soleglad.
– Kjærlighetsbehovet gjør at vi gjerne vil vekke gjenklang hos et annet menneske. Bli sett. Men det er godt når du er så nedpå at du kan tillate deg å se det andre mennesket også, sier Næss.
Fenomenet «flyskam»
Alle har noen grunnfrykter eller -situasjoner som utspiller seg, og som gjerne vender tilbake igjen.
– Hvis det er slik at jeg føler at jeg gjenskaper et scenario flere ganger, i møte med nye folk, tenker jeg at det må skyldes en kjerneegenskap i meg selv. I en naken situasjon som i dette stykket blir dette tydelig, hva som er våre grunnredsler og -egenskaper, filosoferer Krüger.
– Og vi lever i et samfunn på vår kant av verden i dag hvor vi har tid til å snakke om disse tingene. Og vi har tid til å drikke vin og smake på den mens vi gjør det, sier Næss.
– Mens vi saumfarer livene våre, legger Krüger til.
– Vi trenger kanskje ikke skamme oss over at vi har tid til dette, men det åpner også opp noen fryktelige dører. Det kan være fint å jobbe 16 timer i døgnet, så har man ikke tid til å stoppe opp og lure på om noen liker en, sier Soleglad.
– Det er så mye sykeliggjøring av alt mulig for tiden. Jeg hørte nettopp på radioen om fenomenet «flyskam», og det låt som en sykdom. Skal det også sykeliggjøres, nå, er dårlig samvittighet en sykdom? spør Næss.
Lengten etter hverdagene
– Jeg tenker at det som ikke er så stas, er litt undervurdert. Måten vi omtaler våre liv på i dag er sånn at enten går det kjempefint, eller så er det katastrofe. Men det er mange tirsdager og at mye grovbrød. Noen dager er slik at vi går i butikken, kjøper melk og Zalo, og så går vi hjem og ser på Mesternes mester. Det er ikke bra, men det er heller ikke dårlig. Det er kanskje bare å kjede seg litt. Det gjør jeg ofte, men er ikke det greit? spør Soleglad.
[PostBlock id=344]
– Noen føler også at de står i så mange ytterligheter, på godt og vondt, at de lengter etter en vanlig hverdag. Være mer med barna. Vaske bilen. Kanskje til og med polere bilen, sier Næss.
– Jeg hadde tid til å klippe hekken i går. Det var ikke gøy. Men det var greit, kommenterer Soleglad.
– Slik vi snakker nå, det er slik stykket forløper også?
– Ja, det handler mye om de nære ting, sier Krüger.
– Samtidig går praten mye lettere når man snakker om uvesentligheter. Da kan det oppstå ting, legger Soleeglad til.
– Hvis noen spør deg: «Hvordan går det egentlig?», er gjerne praten over før den har begynt.
Mer informasjon: dns.no
