Bandets mest kjente låt skulle egentlig ikke være med på debutplaten. Nå nærmer det seg 40-årsjubileum og De Musikalske Dvergene gjør fremdeles så godt de kan.
Det er 1985. A-ha går til topps på Billboard-listen i USA. Bobbysocks vinner Melodi Grand Prix. Grete Waitz vinner New York Marathon på sedvanlig vis. Bob Geldof vil samle inn penger til de sultrammede i Etiopia, og hele verdens øyne er rettet mot Wembley Stadion i London og Live Aid.
I Bergen rykker Brann ned. Det regner. Det er hverdag. I et øvingslokale sitter noen karer og gjør så godt de kan. Resultatet blir en singel, Marianne (Tempo Corvette).
AMBISJONSLØSE
Planen til De Musikalske Dvergene var enkel: Øvingene skulle være skikkelige, men når det gjaldt et eventuelt platesalg og potensiell suksess skulle de være totalt ambisjonsløse.
Allerede med debutplaten i 1989 gikk planen skeis. Radiostasjonene forelsket seg i Torsdagsfisken og albumet solgte godt. Bergenserne gikk rundt og sang på «fårikål i første, fårikål i andre / for Andersen har slektninger på Voss. / Og Larsen steiker løk hver gang Larsen har besøk / og hver jævla torsdag, e’ det fisk hos oss». Albumet «En klase bananer & en enkel seng» solgte ca 16.000 eksemplarer.
2019: Bergensmagasinet treffer vokalist og låtskriver Helge Grønhaug på Dr. Wiesener. Vi sitter ute mens vi kan, høsten kommer krypende bak fjellene. Helge drikker kaffe. Enkelte ser to ganger på Grønhaug. Det e’ nåkke kjent me’an, sier en kar som vil hilse på Dvergenes frontfigur.
– Det hender at folk jeg snakker med i andre sammenhenger enn på konserter sier at «det e’ nåkke kjent med stemmen». Det synes jeg er fint, at det er stemmen de kjenner og ikke at du går med akkurat den type klær, eller har vært på tv og ser sånn og sånn ut, men fordi det er noe kjent med stemmen. Når jeg forteller at jeg er Helge i De Musikalske Dvergene, sier de: «Åja, eksisterer dåkkar fremdeles?»
EN GREIE SOM HET SNOTT
Han er født i 1955. Oppvokst i Gabriel Tischendorfs vei på Laksevåg, like i nærheten av Gyldenpris. Fra kjøkkenvinduet kunne han se Ulriken til høyre, og Skansen midt imot. Akkurat som i live-favoritten Ved siden av kjøkkenbordet. Vi avklarer raskt at Grønhaug ikke kommer fra en musikalsk familie.
– Når det er en så stor del av livet ditt, så blir det mer enn en hobby. Jeg har jobbet utenom, og så har resten handlet om å skape tid til musikken. Det er der hjertet banker.
– Nei, men jeg tror min bestefar sang i kor. Jeg hadde en god kompis som heter Arild Martinsen, han vokste opp i det samme huset hvor det lå fire leiligheter. Arild ble senere kjent som Dr. Larsen. Jeg husker at vi veldig tidlig hørte på et band som het The Pretty Things og de hadde en låt som het Mama, Keep Your Big Mouth Shut. Den syntes vi var veldig tøff.
– Vi snakker 1965 og jeg husker også at vi satt og hørte på Jimi Hendrix, Stones og Beatles, det var dette landskapet vi vokste opp i. Etter hvert begynte Arild å skrive låter, lenge før meg, og vi hadde et band, eller band og band, vi hadde en greie som vi kalte for Snott. Dette var samtidig som Saft kom, så vi syntes det var kult å kalle oss for Snott. Arild lærte meg å spille gitar. Det var sånn det begynte. I vaskekjelleren i Tischendorfs vei.
– Men den første milepælen for oss var den første platen til Ole Paus i 1970, «Der ute, der inne». Ikke fordi platen var så jækla god, men for oss var det en åpenbaring at det gikk an å skrive sånn som Ole Paus gjorde. Skikkeligheten tok ferie.
NISSER OG DVERGER
– Alle generasjoner har sine artister, for meg var det deLillos, DumDumBoys, Jokke og Pompel & the Pilts – har du et forhold til disse artistene?
– Ja, absolutt. Vi spilte i ti år før vi ga ut den første platen vår, og Pompel & the Pilts spilte på Hulen når vi spilte på Hulen. Jeg har veldig sans for Piddien sine låter.
– Du og Bo Grønningsæter stiftet De Musikalske Dvergene?
– Ja. Jeg hadde en kort karriere som student. Uhyre kort. Det mest fruktbare som kom ut av det, var at jeg traff Bo Grønningsæter fra Molde. Han spilte i et band som het Voi Voi-Band. Etter at Snott ble historie og Arild Martinsen ble Dr. Larsen, så begynte jeg og en annen barndomskamerat og spille litt, og så kom det flere til, blant annet broderen, Arne. Og vi trengte en trommeslager, og da kom Bo inn, forteller han.
– Men dette prosjektet gikk i oppløsning, og da var det at Bo og jeg holdt gravøl over dette bandet som forsvant. Dette var i oktober i 1980. vi gikk på kino og så «Monty Python’s Life of Brian», som akkurat var frigitt etter å ha vært forbudt, forteller han.
– Etterpå satte vi oss ned og sa: «Enten kan vi gi oss eller så kan vi danne et band helt uten ambisjoner». Vi valgte det siste, og så skrev vi noen låter sammen, blant annet Tomgodsets Dronning, der Bo skrev teksten og jeg skrev melodien. Vi skrev også låter der vi samarbeidet på tekst, for eksempel Sinte gamle menn og Svin på skogen. Og ut fra dette vokste De Musikalske Dvergene.
– Hvordan kom dere opp med det navnet?
– Vi hadde et band, eller band og band, vi hadde en greie som vi kalte for Snott. Dette var samtidig som Saft kom, så vi syntes det var kult å kalle oss for Snott.
– Det oppsto på den måten at bandet som ble oppløst øvde oppe i Sædalen. Vi øvde på en tidlig versjon av Marianne (Tempo Corvette), og fikk den ikke til. Så begynte vi å spille Nisser og dverger forferdelig høyt, da vi oppdaget at det stod en mann i døren og sa: «Dere må være snille å skru ned, min kone gråter og mine barn får ikke sove».
– Da sa Bo: «Dette bandet bør hete De Musikalske Dvergene». Jeg og broderen syntes det var vittig. Det syntes ikke de andre. Men da vi skulle starte et nytt band, uten ambisjoner, så ble det sånn. Vi skulle være totalt ambisjonsløse, det skulle være en aktivitet som vi holdt på med. I et intervju med Bergens Tidende tidlig på 80-tallet sa vi at «vi øver fordi vi synes det er gøy», og det har vi i grunnen holdt på siden.
TOK AVSTAND FRA SUKSESSEN
Singelen kom i 1985, men platen «En klase bananer & en enkel seng» kom først i 1989. Erling Gjelsvik skrev noen ord i coveret til hvert album, og ble sint da Dvergenes utgivelse «tenderte til suksess».
– Ja, det var rollen hans. Han tok en stadig større rolle i den fiktive fanklubben, og tok sterkt avstand fra suksessen.
– For det ble solgt en del plater?
– Jada, men husk at vi var ambisjonsløse med hensyn til salgstall; vi var aldri ambisjonsløse når det gjaldt det vi gjorde. Det skulle gjøres skikkelig. Har du arbeiderklassebakgrunn, så har du arbeiderklassebakgrunn. Da vi var ferdig med platen prøvde vi å få plateselskaper til å gi den ut, men ingen var interessert. Så vi ga den ut selv. Det gjorde vi forøvrig med de tre første platene. I dag gir vi ut plater på Grappa. Det er greit. Da gjør de en del arbeid som vi slipper.
– Når skjønte dere at folk ville ha De Musikalske Dvergene?
– Det skjønte vi med det samme platen kom ut. Trommis på den tiden, Per Helge Hansen, ringte meg en dag og sa: «Ka e’ det som skjer? De speller platen vår i alle butikkene i Bergen».
– Men vi fortsatte med vårt, uten plateselskap. Altså, Norge er et lite land, Bergen er en liten by, og hvis du begynner å oppføre deg som om du er i Nashville, så blir det litt tøvete. Men platen solgte rundt 16.000. «Dvergenes Andre» solgte ca 20.000. Den tredje, «Arbeid for trygd», solgte mindre.
– Ble du overrasket over suksessen?
– Ja, vi hadde ikke forventet dette. Og når folk kommer og synger sangene dine – hva mer kan du forvente? Det kan ikke måles i penger. Etter en konsert på Madam Felle kom to engelskmenn bort til oss og var helt panegyriske, de skjønte jo ikke et ord, men skrøt av bandet. Det er jo knall.
TREFFER EN NERVE
– Hvordan jobber du med tekst?
– Jeg har aldri vært ute for den store inspirasjonen. Du sitter og skriver og på et eller annet tidspunkt treffer du en nerve i deg selv. Jeg har skrevet mange sanger på bussen. Det tar en drøy time fra Steinsland på Sotra til by’n, forteller han.
– På én låt strøk jeg tre vers og beholdt to. Da endret teksten fokus. Men det er jo ikke alltid lett å stryke vers. «Kill your darlings» er enkelt å si, men ikke alltid så lett å gjøre. Men det er viktig.
– I det siste har jeg gått tilbake til penn og papir. Jeg kommer på en måte tettere på det jeg holder på med hvis jeg skriver det for hånd. Det er noe med det. Det er det sjelden at jeg har et tema på forhånd, at jeg tenker at nå skal jeg skrive om det. Og så skriver jeg om igjen og om igjen. Og så stryker jeg. På én låt strøk jeg tre vers og beholdt to. Da endret teksten fokus. Men det er jo ikke alltid lett å stryke vers. «Kill your darlings» er enkelt å si, men ikke alltid så lett å gjøre. Men det er viktig.
– Er det riktig å si at du treffer flere menn enn kvinner med tekstene dine?
– I hvert fall var det slik i utgangspunktet.
– Det er kanskje ikke så rart når man ser på noen av titlene: «Eg gjør så godt eg kan», «Svin på skogen», «En enkel mann i tiden», «Eg har faen ikkje løst te gå hem», «Dryg rundt beltet»?
Vi ler.
– Jeg må skrive fra mitt ståsted. Jeg må bruke meg selv som målestokk på hva jeg føler er troverdig og hva jeg føler jeg kan synge.
UTEN «TORSDAGSFISKEN»
Torsdagsfisken fra første plate ble umiddelbart en hit for De Musikalske Dvergene, og er nesten for en bergenssang å regne, med åpningslinjen: «Vi har fisk te middag hver torsdag, så koffor komme tidlig hem?». Når Dvergene spiller live tar publikum som regel over vokalen.
– Men den skulle egentlig ikke være med på platen. Vi syntes den var så teit. En venn av oss sa at det denne låten trenger er et cajun-trekkspill. Det er Arve Håland som spiller trekkspill på låten. Da vi hadde spilt inn alle låtene på en kassett i tilfeldig rekkefølge, og laget hundre eksemplarer, ga vi dem til folk vi kjente og spurte: Hvilken sang skal være den første på platen?
Svarene de fikk etterlot ingen tvil: Torsdagsfisken måtte være med, og den skulle være først på platen.
– Én ting var NRK, men nærradioen kom jo på den tiden. Det var nok vesentlig for vår suksess, siden vi representerte noe som var veldig lokalt.
– Det spilte en rolle hvilken låt som kom først, for det var jo en LP det var snakk om, og det var ofte den første låten på platen som ble spilt på radioen. Én ting var NRK, men nærradioen kom jo på den tiden. Det var nok vesentlig for vår suksess, siden vi representerte noe som var veldig lokalt. Så med hensyn til det, kom vi på rett tidspunkt.
– Her har det skjedd en endring, og man slipper ikke like lett til på radio i dag?
– Jeg var drittunge da Beatles kom, og vokste på en måte inn i en tid da popmusikken var en identitetsbærer. I dag er det vanskelig å selge musikk. Det er en støyvegg der ute som er vanskelig å trenge gjennom.
– I tillegg til de vanlige konsertene har vi hatt en greie der vi har gått motsatt vei og arrangert en lukket konsert der tanken var at det ikke skulle være så mye folk, alle skulle sitte godt, og vi skulle spille akustisk. Vi kommer til å gjøre det samme igjen i år, men vi sier ikke når eller hvor det skal skje. Vi inviterer folk, forteller Grønhaug.
– Det jeg synes er mest bekymringsfullt med tanke på unge artister, er at det ikke er så mange steder å spille og møte publikum. Men vi har holdt på en stund, og folk kommer på konsertene. Vi spiller bare på andre steder enn vi gjorde før. Vi møter jo ikke publikum på samme steder som yngre artister gjør. Og sånn skal det være. Vi hører ikke hjemme på Hulen lenger. Det har å gjøre med hvordan vi ser på oss selv.
ØVER BARE OMTRENTLIG
Grønhaug finner fremdeles glede i kunsten å få et band til å låte bra.
– Hver gang du spiller en låt så starter du på scratch. I Dvergene er det fem mann som skal gjøre dette i noenlunde ordnete former. Du har ingen garanti for at samspillet fungerer. Du teller ned og så er du i gang og fem mann er på. Det er noe annet enn om du har kompet ditt ferdig programmert. Så i det vi driver med ligger det en spenning.
– Vi øver bare omtrentlig. Det har vi alltid gjort. Fordi vi ikke skal ha et fullstendig fastlåst mønster. Vi avviker fra det vi har øvd på. Vi spiller ikke jazz, men soloer kan være forskjellig fra gang til gang. Dette gjør vi for å holde nerven i det. Skulle vi spilt akkurat det samme helt likt hver gang, så kan det fort bli kjedelig. Men for å få dette til må vi bruke ørene og være opptatt av hverandre, og i det ligger det en spenning som er viktig for oss.
– Bommer jeg mye hvis jeg nevner Neil Young, The Band og The Rolling Stones som inspirasjonskilder?
– Nei, du er nok inne på noe der. The Band er spot on. Og Grateful Dead.
– Da sa Bo: «Dette bandet bør hete De Musikalske Dvergene». Jeg og broderen syntes det var vittig. Det syntes ikke de andre. Men da vi skulle starte et nytt band, uten ambisjoner, så ble det sånn. Vi skulle være totalt ambisjonsløse.
– Jan Eggum har sagt en gang at han er minst like opptatt av musikken som av teksten, selv om han som oftest får ros for de gode tekstene – har du det sånn?
– Ja. Helt klart. Det henger sammen. Vi bruker lang tid på å finne frem til den rette melodien. Finne nerven i låten. Men samtidig er teksten ekstremt viktig for meg. Det er liksom det jeg holder på med. Jeg lager fortellinger.
– For meg oppsummerer «Eg gjør så godt eg kan» tekstuniverset ditt?
– Ja, på mange måter gjør den vel det. Du kan ikke forvente mer enn det.
SNART 40-ÅRSJUBILEUM
Mens dette skrives er De Musikalske Dvergene i studio for å spille inn sin sjette plate, foruten samleplaten «Om poteter får du snakke med min far», live-platen «Rolig Rock’n Roll» og hyllesten til Ray Davies og The Kinks i samarbeid med Frode Alnæs, «Veldig respektable menn».
– Vi kommer til å markere 40-årsjubileet i oktober 2020. Platen må være ute før det. Og det skal vi få til. Vi gikk i studio forrige helg, alle låtene var ferdig skrevet. Vi brukte en uke, det er det vi har pleid å bruke. Vi har ikke råd til mer. Det er ikke en problemstilling.
Hvor lenge De Musikalske Dvergene holder på er det ingen som vet. Så lenge The Rolling Stones holder på, kan vel Dvergene fortsette.
– Ja, det blir jo sånn. Flere av de som har vært med i Dvergene fra begynnelsen er her ikke lenger. Så da tar man én dag av gangen. For oss har det blitt et livsverk. Noen spør meg om det er hobby, men det er det ikke. Det har aldri vært hobby. Ambisjonsløs eller ikke.
– Når det er en så stor del av livet ditt, så blir det mer enn en hobby. Jeg har jobbet utenom, og så har resten handlet om å skape tid til å drive med musikken. Det er der hjertet banker. Så det er sånn det har vært. Og så gjør vi så godt vi kan.
Grønhaug har dessuten blitt pensjonist.
– Så nå er det dette jeg gjør, foruten å være sammen med min kone. Og så prøver jeg å leve et sakte liv.
De Musikalske Dvergene er i studio og jobber med nytt album, som skal ut neste høst i forbindelse med 40-årsjubileet. De turnerer hele høsten, og denne uken spiller de to konserter på Østlandet. 27. desember spiller de tradisjonen tro på Madam Felle.
