Hva er tid? Hva er tid i musikk? Eller i kjærlighet? «Stole på, stoooole på, og meg kan du stole på meg, eg vil stole på deg» / Det tar bare litt tid for meg å stole på deg» synger Marthe Wang. Trommene legger seg litt frempå, som om de vil noe mer, mens trompeten holder igjen.
Marthe Wang
Lille Ole Bull
tirsdag 31. oktober
Kjærligheten er litt slik, den går i bølger, i flo og fjære, flommer over, ebber ut, trompeten alene, som om den sier, hvor er du, klavertoner langt borte fra, trompeten helt alene, hvor er du, hun er der, Marthe Wang er der, sitter, ser ned i gulvet, lukker øynene.
Marthe Wang trenger ikke ta en Dylan, og synge standardlåter. Hun lager standardene selv.
Gitaristen slår noen slag på strengene. Marthe sitter og sitter, lukker øynene, trompeten gråter stille. Hun reiser seg langsomt. Flere i publikum har også lukket øynene. Hun reiser seg helt opp. Trompeten trekker seg tilbake, Marthe tar tak i mikrofonen.
NYDELIG, NYDELIG
«Til deg som ikkje håper mer / du som trenger et lysglimt, og trenger det nå» synger hun. «Til deg som ikkje orker mer / som har tanker som bare du selv kan forstå / Til deg som ikkje tror på mer / Du som finner en mening i livet her nå / Til deg som tror det finnes mer / Mellom vår lille jord og stjernehimmel stor»
Publikum blir helt stille. Dette er en sang som i utgangspunktet griper sterkt. Men fremført slik blir den større, mer tydelig, får det til å gå kaldt og varmt nedover ryggen og oppover armene mine. Nydelig, nydelig. Bass, trompet, visper på trommene. Marthe Wang trenger ikke ta en Dylan, og synge standardlåter. Hun lager standardene selv.
Et øyeblikk vurderer jeg å skrive «Marthe Wang synger Marthe Wang» som tittel på denne anmeldelsen. For dette er en artist som kommer nærmest fullt utsprunget. Debutplaten hennes, som kom på Kirkelig Kulturverksted tidligere i år, er et rent oppkomme av gode låter, og på konserten legger hun til noen nye, samt at hun, til stor jubel, gjør en personlig tolkning av Jan Eggums kjente Befri meg.
Tittelen fant jeg i stedet, litt uventet, på vei inn til byen, da jeg gjorde et lite stopp på nærbutikken for å hente en pakke som var ankommet. Denne inneholdt en fersk nyutgivelse (på vinyl) av Nina Simones konsertplate A Very Rare Evening, med opptak fra en turné i Europa i 1969.
«Thank you, this is a very rare evening, and I am enjoying it» sier Nina Simone etter en lang applaus før platens siste låt, og gir oss Revolution, hennes eget indignerte svar til The Beatles-låten med samme navn, som hun opplevde som sterkt reaksjonær.
TEKSTER FRA HVERDAGENE
Vel, det er en annen historie, og Nina Simone er en helt annen type artist, så klart, men det er likevel et slektskap der. Både Nina og Marthe er nemlig artister som går helt og fullt inn i sangene.
Dette blir svært tydelig på scenen, når du ser måten hun lever seg inn, lukker øynene, smiler bredt når musikerne svarer henne med korte (og lange) soloer eller går inn i duetter med henne der det er vanskelig å si hvor stemmen slutter og instrumentet begynner (spesielt tydelig når trompeten legger seg tett på både melodi og, innimellom hviskende, frasering).
Musikalsk står de to i forskjellige leire; Nina Simone stod for samfunnsbevisst musikk i skjæringen mellom jazz, soul og 60-tallets protestsangere, mens Marthe lager en slags jazzinfluert visepop, der tekstene er hentet fra hverdager de aller fleste kan kjenne seg igjen i. For å si det slik; hun er mer Carole King enn Joni Mitchell, mer Adele enn Speech Debelle.
ET LYKKELIG VALG
Musikerne hennes fortjener å nevnes spesielt. Dette er en stødig gjeng som samtidig virker svært plastiske, med sidespor over i flere musikksjangre.
Vemøy legger seg tett på Wangs fraseringer, som for å understreke poenget mitt over om at musikken fortsetter der stemmen slutter.
Det å ha trompet som et så fremtredende soloinstrument er et lykkelig valg som flere burde prøvd seg på; skulle jeg sammenligne med noe, måtte det være Elvis Costello-låten Shipbuilding (1983), der Chet Bakers magiske blå trompetsolo halvveis inn virkelig løfter den i utgangspunktet svært gripende låten opp i de høyere sfærer.
Allerede i kveldens andre sang, Ukjent venn, som handler om hun som skal «ut og leve nå / ned til byen / der kor alle e / kjolen strammer / hon vil at folk skal se», får trompetist Jonas Kilmork Vemøy vise seg frem med noen hese og Miles Davis-aktige toner.
Det gjør også Frode Østang Mangen, som høster stor applaus for en lang jazza klaversolo (hørte jeg skalaøvelser ala Bach også?), før vi får nok en trompetsolo, der Vemøy legger seg tett på Wangs fraseringer, som for å understreke poenget mitt over om at musikken fortsetter der stemmen slutter.
«VÆR I DET UTTRYKKET»
Bandets gitarist, Markus Lillehaug Johnsen (kjent fra Pixel, jazzkvartetten der Marthe Wangs kusine, Ellen Andrea Wang, er vokalist) imponerer også, spesielt på den uptempo (de fleste låtene hennes går i balladetakt) låten Ka kan eg gjøre med det, der han gir oss en lang gitarsolo som lyder litt, tja, «Jimi Hendrix by the way of Carlos Santana» er ordene som dukker opp i hodet mitt.
For å parafrasere Nina Simone: «It’s been a very rare evening. And I enjoyed it».
Gitaristen flankeres her av vekselvis surklende og Headhunters-funky orgel/synth-toner fra Mangen, og kraftig og stødig støtte fra Thomas Gallatin (trommer) og Snorre Kiil Saga (bass). Publikum bidrar også, både med taktfast klapping og yeah!-rop, og låten ender slik den bare er nødt til; i en lang latinoinfluert heksegryte av en jam.
De avslutter med Han stiller klokken tilbake, som er kveldens tredje nye låt. Den handler ikke om avslutningen av sommertiden, men om han som «ser på livet som var / ville han levd som før / drukket mer vin / møtt noen flere / kunne han det / han kan komme tilbake igjen». Dette er nok en uptempo låt, og folk klapper begeistret takten, som om de sier (jeg sier det i hvert fall) «Marthe, vær i det uttrykket, ikke tvil. Dette er deg».
Hun og bandet får stående applaus i det de går av scenen. 30 sekunder etter er de tilbake, og gjør en nydelig tolkning av Beach Boys-låten Don’t Worry Baby (1963). Hele bandet korer, gitaristen gir oss en lavmælt syngende solo, og Marthe Wang avslutter med ordløs nynning. For å parafrasere Nina Simone: «It’s been a very fine evening. And I enjoyed it».
Settliste:
- Følg meg
- Ukjent venn
- Ingen av oss visste
- Hon drar
- Befri meg (Jan Eggum)
- Din sang
- Størst av alt
- Ka kan eg gjøre med det
- Det tar bare litt tid / Stole på
- Til deg
- Stay
- Han stiller klokken tilbake
- Don’t Worry Baby (Brian Wilson / Roger Christian)
