Del artikkelen i Sosial medier

PÅ ØRET: Tusmørkes nye progmusikal for barn, Bydyra, får høyeste karakter av vår anmelder, som skriver at albumet fortjener å havne under riktig mange juletrær i år. Ellers har vi hørt på mer prog fra Steven Wilson og Arabs in Aspic, men først ut er en grundig gjennomgang av Björks siste opus.

40 år inn i platekarrieren (hun debuterte med en barneplate i 1977 da hun var 12 år gammel) er det islandske pop/avantgarde-fenomenet tilbake med nok en langspiller, nesten tre år etter det mørke mesterverket Vulnicura.

Jeg skriver «fenomenet» fordi det ikke finnes så mange tilsvarende artister.

Björk er der oppe ved siden av store stilister som Prince, Laurie Anderson, Tom Waits, Joni Mitchell, Bob Dylan, Miles Davis, Duke Ellington og Thelonious Monk (og noen flere, men ikke mange flere), slike som liksom har gått i forveien, og som har et uttrykk der du bare trenger å høre et halvt sekund før du vet hvem det er.

En ny plate fra Björk er dermed en popkulturell begivenhet, uansett om den er bra, middels eller dårlig (når det gjelder Björk, tror jeg hun neppe er i stand til å lage noe som er «dårlig»; selv de obskure bandene hun spilte i før Sugarcubes hadde sine øyeblikk). Utopia, som er tittelen på hennes nye opus, er likevel langt fra hennes beste.

Det første som slår meg, er at her er ingen opplagte singler. Selv den avantgardistiske Biophilia (2011) hadde ørevennlige låter som Crystalline (til tross for en tekst om alt fra jakten på kjærligheten til interstellare hydrogenskyer og tektoniske plater som skaper jordskjelv når de kolliderer) (som, når du tenker på det, egentlig er tre sider av samme sak).

Det er bare å gi seg over, og nok en gang la seg synke inn i Björks egenartede musikalske univers.

Det andre jeg legger merke til, er den utstrakte bruken av blokkfløyter og naturlyder, noe som skaper et litt klossete skråstrek naivt lydbilde, og som dermed kler henne godt.

Som sist har hun knottet musikken frem sammen med den venezuelanske electronica-artisten Alejandro «Arca» Ghersi, som er kreditert som medkomponist på fem av låtene.

Han er sterkt til stede allerede på åpningslåten, Arisen My Senses, der hun sampler hans Little Now a Lot (2012), mens hun synger om hvordan hver eneste celle i kroppen hennes er «lined up for you». Lydbildet er uansett umiskjennelig Björks eget, med dype bassdrønn og perkusjonseffekter som minner om slag på istapper og truger traskende i et frossent snølandskap.

Nydelige Blissing Me kommer så, en låt som allerede er sluppet på singel. Som sagt over, ikke noen opplagt singel, men det er noe uimotståelig med Björks snakkesyngende vokal, som følger den samme litt fallende så stigende melodien som hun ofte har brukt før, mens hun muligens addresserer den 24 år yngre Arca i teksten:

«Would it be trespassing / wanting him to be blissing me / robbing him of his youth?» spør hun i en sang som blant annet handler om å utveksle musikalske ideer via mp3-filer og «falling in love to a song».

The Gate, som også er ute som singel, fortsetter i samme sporet. «And I care for you, care for you» gjentar hun, igjen og igjen, om det så er for å overbevise seg selv, den utkårede eller rett og slett fordi hun er overrasket over de sterke nye følelsene.

Om hun er personlig her eller ikke betyr ikke så mye, annet enn at Björk er en type artist som aldri har lagt skjul på at hun bruker elementer fra eget liv i tekstene og musikken. Dette ble svært tydelig på Vulnicura, som var et vondt og sårt album om bruddet med Matthew Barney.

Selv omtaler hun Utopia som sitt Tinder-album, noe som enkelte nettmedier allerede har spunnet stor humor av. For man kan si hva man vil om Tinder, men det er nok ikke der drømmen om å finne en person som, ifølge Björk, ««you enjoy on every level», blir virkelig. «Utopia handler om å gjenoppdage kjærligheten, men på en åndelig måte, i mangel av et bedre ord» forklarer hun.

Islendingens musikk er sterkt vanedannende, og har du først fått smaken på den, får du aldri nok.

Etter den mørke oppbruddsplaten sist er det i hvert fall hyggelig at hun ikke har mistet troen på kjærligheten, selv om hun innimellom hjemsøkes av spøkelser fra fortiden. Den ti minutter lange Body Memory er slik en fortsettelse av den like lange oppbruddslåten Black Lake (fra Vulnicura).

«Did I love you too much?» spurte hun da. «Do I accept this ending?» spør hun nå, med en dødsmetafor, før hun gjør seg selv klar til å gå videre: «I trust the unknown / Unfathomable imagination / Surrender to future».

Om det så er ny eller gammel kjærlighet som dukker opp, er vanskelig å vite, men det er unektelig sjarmerende når hun åpner den sære Features Creatures slik: «When I spot someone who is same height as you / And goes to same record stores / I literally think I am five minutes away from love».

Hele lydbildet pÃ¥ denne er for øvrig, passende nok, samplet direkte fra Sarah Hopkins-lÃ¥ten Kindred Spirits – der den newzealandske komponisten spiller pÃ¥ rare blÃ¥seinstrumenter som hun har skapt selv.

På Losss har den amerikanske grime/electronica-artisten Eric «Rabit» Burton bidratt med gulvristende beats i et kontrastfylt arrangement med blokkfløyter, harpe og løse samplinger flygende rundt i mixen.

Det hamres, det bankes, mens Björk tar et endelig oppgjør med sine vondeste indre demoner: «I forgive, the past is bondage / freedom aphrodisiac» – før hun i neste lÃ¥t, Sue me, gÃ¥r til direkte konfrontasjon med eksen i det som mÃ¥ være det nærmeste hun kommer en offentlig skittentøyvask. Ja, det handler om barnefordeling, om hvordan Björk og Barneys datter Isadora ikke fortjener Ã¥ bli fanget i en utmattende kamp mellom foreldrene.

Kanskje dette også er en del av temaet i Tabula Rasa, som handler om å rive ned alt for å begynne helt på nytt. «Clean plate: Tabula rasa for my children / Clean plate: Not repeating the fuckups of the fathers» går refrenget i en uventet lavmælt låt.

Vel, nå har jeg brukt mye spalteplass på et album som i Björk-sammenheng er et sted midt på treet. Samtidig er et midt på treet-album fra henne langt foran de aller fleste toppen av treet-album fra andre artister. Det som trekker ned, er, muligens, dersom du synes slikt er viktig, at her neppe er noen låter som vil få plass på noen fremtidig best of-samling.

Ser du bort fra det, er det bare å gi seg over, og nok en gang la seg synke inn i Björks egenartede musikalske univers.

Ikke hver dag; det å lytte til denne platen føles mer som å unne seg en smak av favorittsjokoladen en gang imellom, mens du egentlig står på en streng diett der karbohydrater er bannlyst. Islendingens musikk er sterkt vanedannende, og har du først fått smaken på den, får du aldri nok.

Ny barneklassiker 

Har du noensinne lurt på hvordan det ville hørtes ut dersom Jethro Tull i Aqualung-perioden laget barneplate? Det første de måtte gjort, var selvfølgelig å bytte ut Ian Anderson; hans manierte rottefangeren fra Hameln-image ville nok vært skremmende for de små.

Brødrene Benedikt (Benediktator» Momrak og Kristoffer «Krizla» Momrak, som er Tusmørkes to vokalister og låtskrivere, har et mer vennlig uttrykk, og jeg har allerede hørt enkelte snakke om progbandets nye opus som en barneplate på høyde med det beste fra Knutsen og Ludvigsen. Jeg har ikke fått testet platen på unge ører ennå, av den enkle grunn at mine egne barn nå er kommet i en alder der de foretrekker Shawn Mendes og Taylor Swift foran MGP Junior.

Bydyra, som er tittelen på det nye albumet, er i hvert fall et gjennomarbeidet konsept. Forfatteren og illustratøren bak Ruffen-bøkene, Thore Hansen, har laget det flotte omslagsbildet, og kjøper du vinylutgaven, gir du nok et nødvendig bidrag til vår lokale progetikett Karisma, som denne gangen rett og slett har overgått seg selv.

Vi snakker utbrettcover, med flere fantasifulle tegninger fra den norske fantasy-mesterens hånd, et fyldig og gjennomillustrert teksthefte, eget notehefte og innercover med barndomsbilder av musikerne selv og et lite essay, skrevet av Dagbladets politiske redaktør Geir Ramnefjell, om hvordan denne barnemusikalen ble til.

Og ja, det er gode og fengende låter, ikke plagsomt utsvevende (men likevel musikalsk spennende), med tekster som er mer en oppdatert versjon av både Thorbjørn Egner og Alf Prøysen enn av Knutsen og Ludvigsen, og med rikelig av filosofisk/humoristisk/surrealistisk tankegods som bør finne like mye gjenklang hos voksne som hos barn.

Fattigdomsproblemene er slik ingen utfordring, det handler bare, lett ironisk, om at «Staten sponser alle Norges navere med tryllesett / Lær de fattige å trylle / lån dem penger de kan skylde / lær dem å trolle gull og penger / så får de alle ting de trenger», mens det som skiller de ville fra de tamme dyrene er at de er eid: «Vi velger ikke selv, men er fornøyde likevel».

Så kommer forestillingens tre sentrale «bydyr» Kråka, Grevlingen og Ekornet og stiller de kritiske spørsmålene: «Er det ikke veldig trangt i det buret ditt, a? Og du kommer jo ingen vei ved å løpe i det hjulet ditt, hetterotte? Og er det ikke rart å aldri kunne gå deg en tur alene, da, hund? Får dere aldri lyst til å stikke av?»

Jeg håper forestillingen blir filmatisert. Gjør den det, vil Norge få en ny barneklassiker. Frem til det skjer, er dette albumet den beste av alle erstatninger, og fortjener å havne under riktig mange juletrær i år. Og har du ingen barn å kjøpe til, så unn deg et eksemplar selv. Det bor et barn i oss alle.

 

En underlig drøm

Dette er intet mindre enn den massive lyden av en progkvartett (bass, trommer, gitar og orgel) som har spilt sammen lenge, og kjenner hverandre til fingerspissene. Trondheimsbandets nye album, utgitt på Apollon Records, er deres sjette, og muligens mørkeste.

Det noe frekke bandnavnet er sannsynligvis inspirert av tittelen på et av King Crimsons album.

Coveret, tegnet av assosiert bandmedlem Julia Proszowska Lund (hun står bak alle covrene deres), setter tonen, og understrekes av svært dystre og til dels makabre tekster, befriende nok (og utypisk for sjangeren) sunget på norsk.

Platen inneholder tre tunge og dramatiske låter, sjangertro med langsomt glidende innledninger, flere taktskifter og fine mellompartier.

Min favoritt kommer helt til slutt, og fyller hele B-siden på vinylversjonen. Egentlig er det tre låter, for halvveis inn brytes den av med en kakofoni av lyder som bobler og spretter mellom høyttalerne i noen minutter, før det hele (passende nok) toner ut på en kort og lys sang om å våkne etter en underlig drøm.

Hyller forbildene 

Denne er ikke lenger helt ny (den kom ut 18. august), men jeg tar den med til ære for vår flinke grafiker (han er progfan), som i skrivende stund sitter tålmodig og venter på På øret-sidene. Som vanlig leveres de til slutt, og gjerne litt på overtid.

Den britiske gitaristen og vokalisten er kjent som grunnleggeren av Porcupine Tree, og er også kjent fra bandene Blackfield, No-Man og Mass Communion.

I senere år har han utmerket seg som en dyktig selvlært produsent, og står bak forbilledlige remixer av en lang rekke med nyutgivelser fra blant andre Yes, King Crimson, Jethro Tull, Rush, Marillion, Chicago og XTC.

Han sier selv at det nye albumet er hans «hatten av» til store artister/band fra hans ungdomstid, som Peter Gabriel, Kate Bush, David Bowie og Tears for Fears. Det låter også veldig retro, pakket inn i store arrangementer.

Den første låten jeg merker meg, er Pariah, en nydelig lavmælt duett med israelske Ninet Tayeb.

Den minner faktisk litt om Peter Gabriels Don’t Give Up, også tematisk, og kan sikkert brukes som alternativ trøstesang når du føler at Gabriel/Bush-duetten har nådd et metningspunkt for antall ganger du tåler å høre den.

The Same Asylum er mer rocka, med bra gitar, og tilløp til allsang-refreng, uten at den treffer så veldig. People Who Eats Darkness også; det er bra driv, men ingen stor låt (men fint Supper’s Ready-inspirert mellomparti, da).

Nei, det virker heller som om Wilsons låter fungerer bedre med en mer langsom oppbygging, slik som den over ni minutter lange Detonation, vakre Blank Tapes, som er nok en lavmælt duett med Tayeb, og Refuge, der sympatien for mennesker på flukt slipper gjennom i en gråtende gitarsolo, samt den avsluttende Song of Unborn, som høres ut som et heldig møte mellom Tears for Fears og Fra Lippo Lippi.

Min favoritt er den personlige Song of I, en mørk og bitter sang om hvordan kjærligheten kan gå inn på en mørk sti av sjalusi og besatthet av den andre.

Dette er nok en duett, her med sveitsiske Sophie Hunger, som sammen med en tung elektronisk beat og dystre strykere virkelig får frem det dramaet som ligger mellom linjene.

Del artikkelen i Sosial medier