– Sangene jeg skriver er veldig linket til mitt eget liv, sier Susanna Wallumrød, og ser ut i luften. Lenge. Et kort øyeblikk får jeg en følelse av å ha presset henne for hardt i min iver etter å få en god historie jeg kan fortelle til leserne.
På årets Nattjazz-konsert med Susanna (egentlig to konserter, men det kommer jeg tilbake til) får vi nok en mulighet til å bli bedre kjent hennes album fra i fjor, Go Dig My Grave.
– Når jeg begynner å gjøre musikken min, så er det liksom en annen verden som er koblet på.
Sist, på Bergen Kjøtt i september, stilte hun med en litt annen besetning enn på albumet, men på Nattjazz er kvartetten den samme som på platen: Susanna selv på sang, samt Tuva Syvertsen (fele, vokal), Ida Løvli Hidle (akkordeon) og Giovanna Pessi (barokkharpe).
STOR SPENNVIDDE
Go Dig My Grave er, med ett enkeltstående unntak, en samling med coverlåter som spenner fra tradisjonelle folkesanger til Joy Division, Lou Reed og arien What Power Art Thou from Below fra Henry Purcells opera King Arthur (også kjent som The Cold Song – og kjent av mange gjennom den tyske tenoren Klaus Nomis (1944-1983) iskalde robopopversjon fra 1981).
«Sangteksten fremføres støtvis, omtrent som om hun synger den hutrende og hulkende, stående midt i en blendende snøstorm» skrev jeg om Susannas tolkning av Cold Song i min anmeldelse av Bergen Kjøtt-konserten.
[PostBlock id=355]
– Hvordan forbereder du deg til den? Må du tenke veldig kalde tanker? spør jeg.
– Hehe. Ja, da må jeg fryse veldig, sier hun med et smil.
– Det føles på en måte mer skummelt å hoppe etter Sidsel og Bugge enn etter Paul Simon.
– Det er jo en ekstremt sterk tekst – og så er det jævlig fin musikk, så slik sett er det ganske enkelt å komme inn i den, men det er ikke noen selvfølge at det kommer ut som noe flott som folk kan høre på, da, og ha glede av, sier Susanna, som treffer oss en ettermiddag inne på Apollon Platebar i Nygårdsgaten.
– Cold Song var en av låtene som Giovanna Pessi kom med. Hun spilte Klaus Nomis versjon for meg. Så den har vi hatt liggende i notebunken like siden det første albumet vi laget sammen (If Grief Could Wait, utgitt på ECM i 2011, journ. komm.), uten at vi følte vi fikk helt dreisen på den, forteller hun.
– Men så løste den seg plutselig helt naturlig. Jeg er veldig glad for at vi fikk den til.
SIDSEL OG RADKA
– Hva er de vanskeligste sangene å komme inn i? Jeg tror du har lett for det om det er litt trist og vondt?
Hun ler hjertelig.
– Ja, du. Jeg har kanskje det.
– Kunne du gjort «50 Ways to Leave Your Lover»?
– Kanskje, men der har jeg også hørt Sidsel Endresen, som har gjort den sammen med Bugge Wesseltoft. Det føles på en måte mer skummelt å hoppe etter Sidsel og Bugge enn etter Paul Simon.
– Hun er viktig for deg?
– Ja, absolutt. Hun har påvirket mange sangere. Jeg har aldri hatt henne som lærer, men jeg har hatt andre lærere som har hatt Sidsel som lærer, så det går jo gjennom generasjoner.
– Vi sitter nå et litt langt steinkast fra Grieghallen, der Fairytales ble spilt inn. Hvilket forhold har du til Radka Toneff?
– Å, jeg har hørt mye på den platen. Både Sidsel og Radka har vært viktige for meg, og det påvirket meg til å ønske å starte en egen duo med en pianist. Jeg hadde veldig lyst til å jobbe i det formatet. Så i 2000 startet jeg en duo med Morten Qvenild (Susanna and the Magical Orchestra, journ. komm.). Den første konserten vår var faktisk her i Bergen, på Nattjazz i 2001.
SAMARBEIDER MED SVEITSISK BAROKKMUSIKER
– Ditt samarbeid med den sveitsiske harpisten Giovanna Pessi har vart i noen år nå. Hvordan kom det i stand?
– Jeg traff henne da hun spilte med min bror i Christian Wallumrød Ensemble, som har gitt ut noen plater på ECM. Hun har spilt med flere andre norske også, blant andre Rolf Lislevand, forteller hun.
– Det var gøy å gjøre Go Dig My Grave-prosjektet og at vi nå tar det videre i en litt annen retning. Vi har fortsatt med oss litt Purcell, men det er også annen tidligmusikk og litt nyere ting.
– Det første som skjedde var at jeg spurte henne om å spille på sangen Hangout på den første Susanna-soloplaten, Sonata Mix Dwarf Cosmos, som ble utgitt i 2007. Jeg var ikke engang til stede da det opptaket ble gjort – min produsent, Helge Sten, dro til Basel og gjorde opptak av harpen der.
Noen år senere kom det en forespørsel fra Pessi om Susanna kunne tenke seg å spille inn noen Purcell-sanger med henne.
– Hun hadde hørt min tolkning av Purcell-arien When I Am Laid fra operaen Dido og Aeneas, som jeg gjorde i Susanna and the Magical Orchestra. Den er kun utgitt digitalt, forteller hun.
– Hun er jo utdannet barokkmusiker, så hun kunne ha valgt en barokksanger – men hun hadde lyst til å gjøre det med noen som ikke var utdannet innen tidligmusikken. Jeg syntes det hørtes veldig interessant ut, så vi begynte å spille litt sammen. Det var veldig gøy å prøve å spille Purcell-ting – men det var ikke før vi tok inn andre ting – som Cohen-låtene og mitt materiale – at vi begynte å knekke koden.
– Så nå er hun blitt mer som en forlengelse av ditt eget uttrykk?
– Hun er nok det. Absolutt. Det var gøy å gjøre Go Dig My Grave-prosjektet og at vi nå tar det videre i en litt annen retning. Vi har fortsatt med oss litt Purcell, men det er også annen tidligmusikk og litt nyere ting.
BRØT MED MENIGHETEN
– Det var veldig gøy å prøve å spille Purcell-ting – men det var ikke før vi tok inn andre ting – som Cohen-låtene og mitt materiale – at vi begynte å knekke koden.
Giovanna Pessi er ikke med på årets album fra Susanna, Garden of Earthly Delights, som var bestillingsverk på Vossajazz i 2017. Inspirert av maleriene til nederlandske Hieronymus Bosch (ca. 1450-1516) – og med navnet på et katolsk broderskap han var medlem av (Brotherhood of Our Lady) som prosjektnavn – er dette nok et mesterverk fra Susanna.
Hun forteller at hun er veldig fascinert av bildene til Bosch, slik som det velkjente Vellystens hage, som har gitt tittel til platen.
– Samtidig hadde jeg aldri tenkt så mye over innholdet i bildene hans, og jeg var heller ikke klar over at de var såpass gamle. De føles veldig moderne.
– Var det vanskelig å leve seg inn i tankeuniverset i bildene hans, med synd og fortapelse på den ene siden – og paradis på den andre?
– Både ja og nei. Jeg er jo vokst opp i en kristen familie, og ble opplært til å tro at alt i som stod i Bibelen var sant.
– Jeg er oppvokst i en kristen familie, og ble opplært til å tro at alt i som stod i Bibelen var sant.
– Var det slik veldig konservativ kristendom?
– Ja, det kan man si, så jeg ble presentert for veldig sterke bilder da jeg var veldig liten.
– Så du trodde på et svovelhelvete?
– Ja.
– Du ble skremt til lydighet?
– Langt på vei. Nå ble jeg ikke så lydig av meg, da.
[PostBlock id=356]
– Du gjorde opprør?
– Jeg gjorde jo det. Like etter at jeg var konfirmert, meldte jeg meg ut av menigheten, og brøt med det miljøet som jeg var i. Og så begynte jeg å røyke og drikke.
– Alt det som er normalt å gjøre?
– Ja, det er det jo. Men det hadde litt mer punch fra min side, fordi det var så veldig ikke lov.
TOK TILFLUKT I MUSIKKEN
– Ble musikken et tilfluktsted for deg etter bruddet?
– Den har vært en veldig stor del av livet mitt helt siden jeg var liten, men ja, musikken ble veldig viktig for meg da jeg brøt med alt det jeg hadde vokst opp med.
– Hva hørte du på den gangen?
– Jeg hørte på veldig masse forskjellig musikk på den tiden, mye jazz, pop, R’nB og etterhvert mer rock, folk og musikk fra 70-tallet, sier hun.
– Musikken ble veldig viktig for meg da jeg brøt med alt det jeg hadde vokst opp med.
– Av artister som var viktige for samtiden og som ble et stort forbilde for meg, tenker jeg Björk. Hun var et stort forbilde. Det føltes spennende å oppdage henne samtidig som det skjedde.
– Så du intervjuene med henne på MTV, med den ubehjelpelige engelsken?
– Ja, jeg gjorde det. Jeg så det ikke hjemme, vi hadde ikke MTV, men jeg så det hos vennene mine.
– Hvordan reagerte foreldrene dine? Fikk du lov å spille Björk hjemme?
– Jeg tror de syntes det var rart, men det var det sikkert mange som syntes. Hun er selvlært, og har en spesiell måte å bruke stemmen på. Jeg flyttet også hjemmefra da jeg var 16 år, så etter det hørte jeg hvertfall på hva jeg ville.
– Hvordan er det med deg? Har du musikkutdanning?
– Ja, jeg har gått på Universitetet i Oslo, der jeg tok mellomfag i musikk. Jeg skrev om Nina Simone, som var en helt ekstremt bra artist og musiker. Hun ville jo være klassisk pianist, men det var ikke akseptert den gangen for en svart kvinne. Hun fikk beskjed om at hun heller måtte synge.
OM DET TRAGISKE
En annen artist som har vært viktig for Susanna, er Joni Mitchell, som blir hyllet på en egen Nattjazz-konsert – der Susanna skal synge noen av hennes sanger.
– Dere har gått litt i motsatte retninger, ved at du kommer fra en jazzbakgrunn, mens Joni har gått i en jazzretning etter hvert, sier jeg.
– Ja, hun ønsket å lage mer jazza ting. Jeg kan jo godt forstå det. Hun lager jo helt fantastisk kompleks sammensatt musikk, selv om det er mer i den folkretningen. Det er lett å la seg lure av det nedstrippa formatet – for det er ekstremt høy kvalitet på de tingene hun har laget.
– Hva har hun betydd for deg?
– Enormt, både når det gjelder låtskriving, stemmebruk, uttrykk og ikke minst kompromissløsheten. Hun har gått sin egen vei; fulgt sin egen musikalske retning. Det er veldig inspirerende.
– Jeg tror ikke at skaperkraften kommer fra det tragiske eller fra rus, og at man må lide for å lage noe bra. Jeg tror at vi mennesker lider masse på ulike måter uansett. Men det er ikke noen selvfølge at man lager bra ting for det.
«Your kids are coming up straight / My child’s a stranger / I bore her / But I could not raise her» synger Joni Mitchell i sangen Chinese Café (1982). Denne handler om en datter som hun fikk tidlig i karrieren, og som hun adopterte bort fordi hun ikke hadde økonomi eller mulighet til å ta seg av henne. Vi snakker litt om dette; om det bare er en klisjé, eller om tragiske opplevelser gjør noe med skaperkraften.
– Det er noe med de største artistene; de har ofte noe tragisk i bakgrunnen, reflekterer jeg.
– Det har alltid vært mange mennesker som har opplevd fæle ting, men de har ikke kunnet lage noe bra kunst eller musikk for det, sier Susanna.
– Jeg tenker at evnene har mer å si, det at de klarer å gjøre noen bra ting på tross av det som har skjedd. Det går ikke an å gjøre det til en bra ting heller, for det er bare fælt – så jeg tror ikke så veldig på det.
NÅR MUSIKKEN TREFFER DEG
– Men hvis man bare seiler gjennom livet, så har man vel ikke så mye å fortelle om?
– Nei, det kan du si.
– Har du seilt gjennom livet?
– Nei, det har jeg ikke. Men jeg har altså litt motstand mot å opphøye det der med tragiske skjebner. Det er nesten litt som man tenker at man må drikke mye eller røyke mye tjall for å være kreativ. Jeg tror ikke at skaperkraften kommer fra det tragiske eller fra rus, og at man må lide for å lage noe bra. Jeg tror at vi mennesker lider masse på ulike måter uansett. Men det er ikke noen selvfølge at man lager bra ting for det.
– Når jeg har det vanskelig selv med noe, så er det ingenting som er bedre enn å høre om noen i en sang som forteller at de har det vanskelig. Da er man ikke alene lenger, kommenterer jeg.
– Nei, selvfølgelig. Det kjenner jeg meg igjen i. Det er veldig viktig, selvfølgelig, herregud, hvis du hører på den musikken jeg har laget, så er jeg absolutt veldig opptatt av den trøsten det kan være, og slik har jeg også alltid brukt musikk selv. Det er et samhold, da, i det å lage noe som andre kan høre på, og som både jeg har glede av å lage og som andre har glede av å høre på.
– Skriver du mer ut fra empati enn fra egne opplevelser, da, at du lever deg inn i hvordan andre kan ha hatt det?
– Nei, det vet jeg ikke. Det jeg skriver er veldig linket til mitt eget liv.
TAPPER INN I NOE ANNET
Det er her samtalen stopper opp. Hun tenker lenge, så lenge at jeg et øyeblikk frykter at jeg har presset henne for hardt i min iver etter å få en god og personlig historie jeg kan fortelle til leserne.
– Selvfølgelig, alt det vi opplever, uansett hva det er, er med og preger hva man er, og også hva man lager, fortsetter hun etter en stund, og jeg begynner å puste igjen.
– Men for eksempel når folk forteller at de har mistet noen – og laget noe veldig bra etterpå – så tenker jeg at det er viktig å ikke romantisere, og sette et likhetstegn mellom det tragiske og skaperkraften.
– Man forstår ikke alltid hva det er man lager når man gjør det. Jeg har aldri satt meg ned og tenkt at nå skal jeg lage en sang som handler om det og det og det, for da skjer det ingenting.
Så prater vi litt om Nick Caves siste album, Skeleton Tree (2016), som kom ut etter at hans 15 år gamle sønn falt utfor en klippe ved Brighton og døde. «You fell from the sky / Crash landed in a field» går teksten i albumets første single, Jesus Alone.
– Jeg tror ikke den ble skrevet i hans mest desperate øyeblikk, men at det er med og former det han lager etter å ha opplevd noe sånt – det kan jeg tro på.
– Nick Cave sa i et intervju at «Jesus Alone» ble skrevet før ulykken. Da tenker jeg at kunstnere kan ligge litt foran andre fordi de tapper inn i noe som man ikke helt vet hva er, foreslår jeg.
– Ja, det kan jeg være enig i. Derfor tror jeg at – altså, min opplevelse av å lage noe er at man ikke alltid forstår hva det er man lager når man gjør det. Det er heller aldri slik at – jeg har aldri satt meg ned og tenkt at nå skal jeg lage en sang som handler om det og det og det, for da skjer det ingenting.
HVOR KOMMER SANGENE FRA?
– Har du overrasket deg selv?
– Åja, mange ganger.
– Hva tenker du da?
– Jeg tenker at det er helt utrolig å oppleve at en sang kan bli til. Det tenker jeg nesten hver gang, uansett om det er noe som er veldig bra eller noe som er helt midt på treet. Det å være med på den reisen – at man ikke har noen ting, og så setter seg ved pianoet – det er veldig mystisk. Kanskje det er derfor jeg har sånn motstand mot å si at det var den og den tragedien som førte til akkurat den sangen.
– Noen ganger, når jeg har sett deg live, har jeg fått en følelse av at du bare er halvt her, at resten av deg liksom er et annet sted, som om musikken din ikke er helt av denne verden, sier jeg.
– Det kan nok stemme, det. For meg føles det i hvert fall som et rom eller et annet sted som jeg kan dra til der og da. Når jeg begynner å gjøre musikken min, så er det liksom en annen verden som er koblet på.
Susanna spiller på Nattjazz (USF Røkeriet) søndag 26. mai, samt på en egen hyllestkonsert til Joni Mitchell torsdag 30. mai – sammen med blant andre Rohey Taalah, Frida Ånnevik og Sondre Lerche. Mer informasjon: nattjazz.no
Susannas diskografi
- Susanna and the Magical Orchestra: List of Lights and Buoys (Rune Gr./SusannaSonata, 2004)
- Susanna and the Magical Orchestra: Melody Mountain (Rune Grammofon/SusannaSonata, 2006)
- Susanna: Sonata Mix Dwarf Cosmos (Rune Grammofon/SusannaSonata, 2007)
- Susanna: Flower of Evil (Rune Grammofon/SusannaSonata, 2007)
- Susanna and the Magical Orchestra: 3 (Rune Grammofon/SusannaSonata, 2009)
- Susanna Wallumrød synger Gunvor Hofmo: Jeg vil hjem til menneskene (Grappa Music, 2011)
- Susanna / Giovanna Pessi: If Grief Could Wait (ECM, 2011)
- Susanna: Wild Dog (Rune Grammofon/SusannaSonata, 2012)
- Susanna and Ensemble neoN: The Forester (SusannaSonata, 2013)
- Susanna / Jenny Hval: Meshes of Voice (SusannaSonata, 2014)
- Susanna: Songs Revisited (EP, SusannaSonata, 2015)
- Susanna: Triangle (SusannaSonata, 2016)
- Susanna: Go Dig My Grave (SusannaSonata, 2018)
- Susanna and The Brotherhood of Our Lady: Garden of Earthly Delights (SusannaSonata, 2019)
[PostBlock id=128]
