Endelig har Bjørn Strandenes oppdaget de bildene som har hengt foran nesetippen hans hele livet, men som har hengt der såpass tett på ham at han ikke oppdaget dem. Før nå. Se bildene selv i Wendelboes utstilling, som åpner på nasjonaldagen.
Tekst: Morten Lorentzen
Det var vanlig at man truet med at «hvis ikkje du er grei no, så skal eg få Hetland te å tegne deg».
En by som Bergen er selvfølgelig alltid blitt malt bilder av. Det mest kjente fra tidligere tider er Hieronymus Scholeus’ stikk fra 1580 – som nærmest er å betrakte som et bykart. Så vet vi vel ikke så mye før Johan F.L. Dreier (1775-1833) dukker opp med sine oversiktsbilder av steder i Bergen, gjerne med noen av datidens kjente personer vandrende forbi. Hans elev J.C. Dahl (1788-1857) tok billedkunsten fra Bergen videre inn i romantikken.
Tidlig i det 20. århundre husker vi vel best freskene til Axel Revold (1887-1962) i Børsbygningen, og så ikke å forglemme Audun Hetlands satiriske kunst, særlig av bergenserne, en virksomhet som var så populær at det var vanlig at man truet med at «hvis ikkje du er grei no, så skal eg få Hetland te å tegne deg».
Bergen i regn på navnløse oktoberdager
Byen vår har vært portrettert til alle tider. Men måten Bjørn Strandenes gjør det på er vel ganske ny. Han tar byen inn i den impresjonistiske tradisjonen. Ikke en dag for tidlig, spør du meg. Endelig har Bjørn oppdaget de bildene som har hengt foran nesetippen hans hele livet, men som har hengt der såpass tett på ham at han ikke oppdaget dem. Før nå.
Bergen i regn på navnløse oktoberdager hvor innflyttede østlendinger prøver å finne seg en psykiater mens begeistrede bergensere lurer på om det er ny nedbørsrekord. Hvor vannet står opp av kummene og paraplyene mer og mer ligner på gamle svenskeantenner og skamslåtte hjulvisper. Bergen på vinterdager hvor været plutselig skifter fra grått og vått til hvitt. Bergen sett gjennom en bilvindusrute hvor vindusviskerne alt for lenge siden burde vært skiftet ut. Bergen i den mørke og fuktige hverdagsmorgenen, hvor bussen er sein i ruten og det er restefisk til middag.
Bergen, som en koboltblå nordahimmel nettopp har hengt til tørk etter at en uendelighet av lavtrykk sørvestfra nok en gang har forsøkt å drukne byen. Byen ligger der og speiler seg i sine egne sølepytter, mens lys siver ut fra alle kriker og kroker, som om den søkkvåte bygningsmassen prøver å dekke over lyset i sitt indre. For Bergen er ren, vakker og våt. Med andre ord: Uimotståelig.
Måtte ut for å komme hjem
Som så mange andre måtte Bjørn ut for å komme hjem. Det betyr at avstand gir presisjon og perspektiv. Det som hadde vært der bestandig, fikk han ikke øye på før han så det utenfra. Det mørke, det våte og gloen bak som ulmer som lava fra det bergenske underliv, om det nå er lov å uttrykke seg slik. Dette gyldne teateret bergenserne vandrer rundt i, som de forbanner, men lengter etter når det uteblir for lenge. Livet på et morildteppe av lys.
Dette gyldne teateret bergenserne vandrer rundt i, som de forbanner, men lengter etter når det uteblir for lenge.
Ingen steder feirer de at solen skinner som i Bergen. Som om den har tenkt å gjøre det for aller siste gang, og ingen steder er man mer lettet når regnet igjen siler ned og bringer dem trygt tilbake til dagene med sønnavind og vatn, kø på Danmarksplass, bybaner som kolliderer, fotballag som taper og kjedekollisjoner i Fløyfjellstunnellen.
Han velger seg ofte et fugleperspektiv, som om han er i slekt med bergenstumleren, en due som altså er faunaens svar på bergenseren, og som nødvendigvis alltid ser byen i fugleperspektiv. Jeg vet ikke om Bjørn er religiøs og tror på reinkarnasjon, men det går jo an å tenke seg at bergenstumleren er den reinkarnerte erkebergenser som etter å ha vandret gjennom smitt og smau hele livet livet og knapt vært utenfor Kvarven, til slutt går opp Stoltzekleiven – som er vår versjon av Jakobsstigen – og ved Sandviksfløyen gjør en sjelevandring og blir omgjort til en bergenstumler.
Akkurat som bergenserne har tumleren en genetisk feil på lillehjernen som gjør at den farer opp, før den tumler ned igjen. Det vil si at den surrer og virrer rundt omkring omtrent som en rekke bergensere jeg kjenner, men som jeg her ikke vil nevne navnet på av frykt for represalier. Skjønt for en bergenser er enhver omtale god omtale – og betydelig bedre enn ingen omtale i det hele tatt.
Med stor kjærlighet har Bjørn malt den byen han selv er en del av DNAet til. Han ser den slik vi alle ser den, og kanskje også slik bergenseren ser seg selv: Ofte i hardt vær, men med et helt urealistisk håp om lysere tider og gladere dager. Før eller siden. Og ser man slik på det hele, får man ofte rett.
Bergen i fugleperspektiv
Så hvem er han, denne vår lokale billedkunstner med de dramatiske bergensbildene? Selv trekker han gjerne frem oppveksten like ved Brann Stadion og at han spilte i Brann fra han var seks år. Der hadde han Kniksen som trener, og ble norgesmester med Brann-juniorene i 1974. Han vokste opp med en far som elsket naturen – og en mor som tok barna med på gallerier fra de var små.
– Det er mine barndomsspor som kommer igjen i bildene.
– Jeg husker Rekstens store samling av de store europeiske kunstnerne i sin samling, forteller han, og legger til at hans mor i dag er 95 år og fortsatt synger Ove Thues sang der juniorene hylles.
– Hun elsker byen sin og de røtter har vi andre arvet.
Paletten til Bjørn har endret seg fra hans tidligere sort/hvitt-malerier til dagens Bergens-bilder, som formidler livsglede med fargerike kontraster og harmonier – akkurat slik som han opplever det yrende livet i byen vår. Som billedkunstner håper han nettopp å få frem noen av de følelsene han selv har for Bergen.
– For meg har det vært en pedagogisk reise av stor betydning – en sjelereise, om en kan si det slik. Fugleperspektivet i bildene kommer fra at jeg vokste opp med en far som tok oss med på Ulriken nesten før vi kunne gå. Det er mine barndomsspor som kommer igjen i bildene.
Bjørn Strandenes stiller ut en rekke av bildene sine hos Kunsthuset Wendelboe. Utstillingen åpner 17. mai kl. 13 (rett etter hovedprosesjonen), og står til 10. juni.
