Øyvind Staveland i Vamp kan ikke komme på en pris de er stoltere av å motta enn Medaasprisen, som de ble tildelt i november. Søndag og mandag holder de igjen konsert i Bergen.
– Konseptet «Vamp gjør norske evergreens» har lenge ligget klart og ventet på oss. Det kan godt hende vi gjør noe slikt. Men det haster ikke, sier Øyvind Staveland i Vamp når vi møter ham etter at de har mottatt Medaasprisen på Den Nationale Scene.
– Vi har aldri blitt så glade for en pris før. Tidligere har vi mottatt priser for salg av album og andre mer kommersielle ting. Dette er en pris man får for den man er.
Vi sitter på hovedscenens rad 3 mens det rigges ned på scenen etter prisvinnerkonserten, som besto av innslag fra Harald Dahlstrøm og Amalie Duesund, Stanley Jacobsen, Sigurd Sele og Elisabeth Moberg, Eivør Pálsdóttir, Per Inge Torkelsen, konferansier Dag Lindebjerg og artist og styreleder i Medaasprisen, Claus Sellevoll.
Til sist spilte Vamp selv et knippe låter, og avsluttet med Ivar Medaas’ «Dar kjem dampen». Fremført i en seigere taktart enn originalen, med tettere instrumentering og i umiskjennelig Vamp-stil. I første runde av refrenget het det «Der e dampen…», i andre runde «Der komme dampen». (For leserne: Det er en fordel å være inne i hodet mitt når dere skal høre for dere dette, eventuelt bare å kunne haugesundsk).
Kystens musikk
Og det var på grunn av Vamps gripende damp vi kom inn på muligheten for at de skulle gjøre også andre norske evergreens i fremtiden. Men haugesunderne med 10–14 album bak seg (litt avhengig av hvordan man regner), en håndfull spellemannspriser og andre priser gjennom 24 år, har jo selv lagd en rekke evergreens, når vi ser hvor mange som synger med på låtene deres på konserter.
Noe av begrunnelsen for at de mottar nettopp Medaasprisen, er at de når frem til sitt publikum ved å være akkurat seg selv. Prisen går til «ein utøvande kunstnar som i Ivar Medaas si ånd tek utgangspunkt i lokale musikalske tradisjonar og som brukar eigen dialekt.» I fjor fikk Sigrid Moldestad prisen, og av tidligere prisvinnere kan nevnes Helge Jordal, Olav Stedje, Jan Eggum, Odd Nordstoga, Herborg Kråkevik og Øystein Sunde.
Vamp synger på haugesundsdialekt – uansett hvilken vokalist som har stått til rors – og de har ofte brukt tekster av vestlandsdiktere. De opererer i en musikalsk tradisjon som står i spennet mellom vise, folk og rock. Rogalendingen Per Inge Torkelsen hevdet at vi kan høre Vestlandet i musikken til Vamp: «Me hørre Irland, Skottland, Shetland, Færøyene, Orknøyene, men vi hørre ikkje Østlandet, for der hørre di på svensktoppen.» Øyvind Staveland sier det slik:
– Vi som vokste opp på Vestlandet har et nærmere forhold til England og Brasil enn til Gjøvik. Vi har vokst opp med onkler og bestefedre som dro til sjøs og kom hjem med kjennskap til en annen kultur, så vokste vi på dét.
– Denne prisen handler om at vi har tatt tak i noe genuint i vår virksomhet, i opprinnelsen, der vi kommer fra. Denne identiteten har vi prøvd å verne om, selv om vi også river og sliter i den, for å utvikle oss. Men jeg tror den i utgangspunktet peker mot lys og sjø, hav og landskap. Den favner hele kysten vår, vi har også et stort publikum i Nord-Norge. Vi som vokste opp på Vestlandet har et nærmere forhold til England og Brasil enn til Gjøvik. Vi har vokst opp med onkler og bestefedre som dro til sjøs og kom hjem med kjennskap til en annen kultur, så vokste vi på dét. Vi har et publikum i innlandet også, men der handler det kanskje mer om at de er fascinerte av det landskapet vi skildrer. De har jo ikke havet og stormene slik vi har det.
– Det er ikke helt det samme utsynet ved et fiskevann i fjellet.Â
– Nei. Men det er et annet utsyn. Uansett er vi aldri blitt så glade for en pris før. Tidligere har vi mottatt priser for salg av album og andre mer kommersielle ting. Dette er en pris man får for den man er.
– Har dere noen gang vært inne på tanken om å ikke synge på dialekt?
– Av og til har vi brukt tekster av østlandske forfattere som Hans Børli og Lars Saabye Christensen, men vi må bruke vår dialekt i fremføringen uansett. Noen ganger er vi også blitt pirket i av for eksempel managementet; vi kunne jo lettere vært solgt til utlandet om vi sang på engelsk. Men det har aldri vært aktuelt for oss. Hvis noen andre vil gjøre Vamp på engelsk, får de bare gå i gang.
Skifter farge, ikke identitet
Det er litt spesielt, dette med at Vamp har skiftet vokalister gjennom tidene, fra Jan Ingvar Toft til Vidar Johnsen til Paul Hansen og tilbake til Jan Toft. Hvordan har de klart å likevel bevare klangen av Vamp gjennom det hele?
– Hvis vi har identiteten vår i bunnen og har en god formidler, bærer det. Det trenger ikke være samme vokalisten. Det er spennende å skifte farge slik, med frontstemmen. Det gjør vi ellers også innad i bandet. Odin (Staveland, journ. anm.), Jan og jeg har veldig forskjellige stemmer, men noen sanger passer kanskje best for Odin. Da er det han som skal synge dem, finner vi ut etter mye prøving i studio. Og det er ingen som holder opptelling på hvem som får synge hva. Men i all hovedsak er det jo Jan Toft som er vokalist i dag, så klart.
Mange tenker nok særlig på Rita Eriksen som det kvinnelige vokalinnslaget når det kommer til låten «Tir n’a Noir». Men i senere tid har Vamp knyttet til seg færøyske Eivør Pálsdóttir som gjestevokalist, og sammen har de også gjort en elsket versjon av slageren fra Vamps første album. Denne ble fremført under priskonserten, til mange tårefylte sukk fra publikum etter låtens slutt.
– Har den musikalske tradisjonen Pálsdótter kommer fra tilført noe nytt i Vamp?
– Våre musikalske tradisjoner er snarere nært beslektet. Færøyene skattet jo til Norge en gang i tiden. Eivør kom inn med sin hulderfremtoning og passet veldig godt inn i Vamp. Men hun har sin egen, internasjonale karriere, så det er tre år siden vi møttes sist nå. Men det var stor gjensynsglede da vi så hverandre i dag, sier Staveland entusiastisk.
Rom til teksten
Jeg er selv entusiastisk over å sitte her med Øyvind Staveland. Tilfeldighetene ville at det var redaktøren for Bergensmagasinet som først gjorde meg oppmerksom på Vamp, i 1994. Vi jobbet i samme publikasjon, han var redaktør også da, og hadde dermed en soleklar rett til å prakke på undersåtter musikk han selv fant å være det ypperste. Han spilte inn de to første albumene til Vamp, «Godmorgen, søster» og «Horisonter» til meg på kassett, en musikkoppbevarende innretning noen kanskje har hørt om. Men siden jeg hadde fått meg CD-spiller, byttet jeg fort ut kassettene med CD-er.
– Da jeg begynte å spille fele, var det ikke så mange forbilder der ute. Det var Sigbjørn Bernhoft Osa og Ivar Medaas, to halvgale folk, veldig typete. De hadde også begge denne folkelige stilen og humoren som man ikke kan unngå å like. Da jeg vokste opp, var Medaas helt på topp.
Siden skaffet jeg meg alle de andre Vamp-CD-ene, men disse to første er så ihjelhørt at de er fulle av hakk, noe CD-industrien den gang sa at aldri kunne skje med noe annet enn vinyl.
Etter å ha hørt Øyvind Stavelands blikkfløytespill på «Tir n’a Noir» og andre sanger, bestemte jeg meg for å bli blikkfløytevirtuos. Jeg gikk til innkjøp av alle registre av blikkfløyter, og hermet og hermet, men det lå visst ikke for meg. Jeg fikk holde meg til gitaren. For jeg spilte også i band, og etter noen år hadde vi også byttet ut en haug med vokalister og endt med den første, jeg tenkte: Vi er jo akkurat som Vamp.
Og her sitter Øyvind Staveland i en rød plysj-klappstol og aner ingenting om dette. Han sier isteden:
– Jeg er opptatt av at det skal være luft i komposisjonene. Vi må av og til la diktet eller teksten få hvile litt i komposisjonene, ikke bestemme for mye over dem. Dermed kan publikum få tolke tekstene forskjellig, kjenne eierskap til dem utfra sin egen tolkning.
– Dere har brukt en rekke tekstforfattere gjennom årene, også unge og ferske forfattere som haugesunder Gaute Sortland – bruker du og dere mye tid på å lese norske lyrikere?
– Det er flere av oss som leser mye, men jeg leser kanskje mest. Jeg leser jevnt og trutt, lager eselører, tar kopier, legger dem i stabler, og så kommer jeg tilbake til dem. Jeg får ikke satt melodi til alle, selvsagt, men jeg har en bunke å se til. Jeg synger også små snutter inn på en diktafon. Eller diktafon – i dag kan man jo bare synge inn på telefonen. Snuttene kan gjerne ligge der i måneder, så lytter jeg på det, og husker muligens et dikt som passer til – det oppstår en kobling mellom et dikt og en rytmikk i en ny melodi jeg lager. Andre ganger er det mer kontorarbeid, hvor jeg setter meg ned og jobber frem noen sanger, tvinger dem frem, det kan også være fruktbart. Vi kan si det slik: Hvis jeg ikke får til en teknikk, bruker jeg en annen.
Han sier at valg av tekster heller ikke er løsrevet fra hva som påvirker ham i nyhetsbildet, hva som skaper engasjement. Og han legger til at han har lyst til å jobbe mer med kvinnelige tekstforfattere – han må innrømme at det har vært en overvekt av menn. Ved en rask opptelling, kan vi slå fast at den overvekten er på nærmere 100 prosent. Så det var kanskje et godt nyttårsforsett.
Ikke andres versjoner om igjen
Per Inge Torkelsen er en mann vi ikke forbinder like sterkt med nyttårsforsetter. Det måtte i så fall vært: «I det nya året ska eg fortsetta å røyga». Under priskonserten sa han at Ivar Medaas hadde en helt særegen humor – «som han va heilt aleina om». Medaas var «rotekte norsk og internasjonalt naturlig.». Hva slags forhold har Øyvind Staveland til Medaas?
– Jeg møtte ham to-tre ganger som voksen, ganske kort, det var kjekt. Men jeg hadde fra før et nært forhold til Medaas. Da jeg begynte å spille fele, var det ikke så mange forbilder der ute. Det var Sigbjørn Bernhoft Osa og Ivar Medaas, to halvgale folk, veldig typete. De hadde også begge denne folkelige stilen og humoren som man ikke kan unngå å like. Da jeg vokste opp, var Medaas helt på topp.
– Jeg syntes «Dar kjem dampen» passet som hånd i hanske i Vamps musikalske klesdrakt, selv om det ble noe ganske annet. Hvordan var det for dere å gjøre den låten?
– Vi har kost oss glugg i hjel med den.
– Med å gjøre den til deres?
– Ja, det er det vi driver med. Vi kan ikke gjøre en annens versjon om igjen. Det ville da også blitt kjedelig, avslutter Staveland.
Vamp spiller på Ole Bull Scene 17. og 18. desember.
