PÅ TAMPEN: Å snakke rett fra leveren lønner seg ikke, argumentasjonen er heller rund og fin – og giften i den lukt- og smaksfri. Fordi det er det som lønner seg.
Av Thorstein Selvik
Folk posisjonerer seg, holder sannhet tilbake, smiler til de det lønner seg å smile til. Snakker litt dritt om andre – men ikke for mye, bedre med «han er veldig spesiell» eller rett og slett overse folk man ikke liker eller som ikke har nok status.
Mange lurer på hvorfor tilsynelatende smarte, intelligente og erfarne politikere, byråkrater og andre samfunnsaktører i USA orker å forholde seg til Donald Trump.
Folk i hierarkier i næringsliv og offentlig forvaltning er særlig ille – de svømmer i en giftig pøl av smiger og posisjonering. De slikker oppover og skiter nedover, de er politisk korrekte til det (tilsynelatende) selvutslettende, mens sannheten heller er strebing og beskyttelse av egen jobb og stilling.
Mange lurer på hvorfor tilsynelatende smarte, intelligente og erfarne politikere, byråkrater og andre samfunnsaktører i USA orker å forholde seg til Donald Trump. Det er to hovedforklaringer:
1) De er redde for og vil beskytte egen posisjon.
2) De vil oppnå fordeler av politisk, økonomisk og karrieremessig art.
Et tredje og mer nøytralt poeng er at psykopater ofte har forbausende fritt handlingsrom. Fordi folk enten ikke ser psykopatien («det kan vel ikke være så ille») eller ikke orker konfrontasjonen. De fleste mennesker opplever at de har mye å tape; karrieremessig, prestisjemessig, sosialt, økonomisk.
De vil ikke konfrontere det uberegnelige, det ustabile; de vil ha fred. Hvis en person – les: Trump – gir blaffen i konvensjoner, kotymer og spilleregler, blir makten hans større. Folk er svært uvante med slikt. Bøllen vinner.
Det er også nok kynisme der ute til at en del folk liker en som bygger ned fellesgoder og taler særgruppers sak. «Drit i verden, leve Toten» eller noe sånt. Posisjoneringen kan ta bisarre proporsjoner, ikke bare rundt en figur som Trump, men generelt.
Jada, mennesket er stort sett det samme opp gjennom århundrene, folk tenker på seg selv og sin gruppe. Men det nye er det politisk korrekte mønsteret, hvor folk og samfunn gjennomsyres av dette. Man må aldri viser kanter, utfordre, provosere. Kommunikasjon pakkes inn i bomull, kniven gjemmes i bomull. Og det smiles mens kniven stikker.
Vi ser det hver dag. Skuespillere og diverse andre yrkesgrupper snakker pent om alle kolleger og sjefer, de er redde for ikke å få jobb neste gang. I politikken, i Norge som i USA, har dette bomullsvesenet nådd enorme proporsjoner. Å snakke rett fra leveren lønner seg ikke, argumentasjonen er heller rund og fin – og giften i den lukt- og smaksfri.
Fordi det er det som lønner seg.
