Peppes Pizza Desember 2019
VITAL ASKEPOTT: Benedicte Tennebekk er en både følsom og kraftfullt overbevisende Askepott. (Foto: Fyllingsdalen Teater)

Askepott med overskudd

Fyllingsdalen Teater har laget en underholdende og vital versjon av det gamle eventyret.

Først tenkte jeg at jaja menn, nå skal vi få en modernisert Askepott – der hun i åpningsscenen kom ut på scenen med en laptop i hendene. Med skjermen oppe så hun interessert ned på tastaturet. Okei, hvor skal vi med dette? Er hun inne på nettsiden til en skobutikk?

Etter et øyeblikk gikk det opp for meg at det var jo slett ingen laptop, men et skrin. Det var der Askepott hadde sine kjæreste eiendeler etter sine avdøde foreldre, deriblant en ønskekvist og et testamente som viser at hun er rettmessig arving til godset Gyldenborg.

Alvor og humor

Askepott gjør betydelig motstand mot stemoren, i kamp mot urimeligheten; det er den rettferdige vrede hun besitter.

For den slemme stemoren, som har bitt seg fast i godset etter at Askepotts far døde, sitter ikke egentlig trygt, om Askepott – eller Ella som hun heter – får bevist sin rett til eiendommen, eller oppnår en status (for eksempel kongelig) som gir henne forrang. En viss trussel er dermed forbundet med Askepott, for stemoren Gertrud.

For å ha sagt det med en gang: Dette er ikke noen rosenrød Disney-versjon av eventyret, som gjennom tidene er fortalt, spilt og omskrevet i utallige varianter. Her gjør Askepott betydelig motstand mot stemoren, i kamp mot urimeligheten; det er den rettferdige vrede hun besitter.

Benedicte Tennebekk er en både følsom og kraftfullt overbevisende Askepott. Birgitte Kristoffersen gestalter en grufull stemor, som seg hør og bør, vi ville ikke vært i slekt med henne om vi fikk henne kastet etter oss. Men Askepott har ikke noe valg.

Askepotts stesøstre Anastasia og Drizilla er hylende morsomt spilt av Jørn Kvist og Even Johannessen. Søstrene er stokk dumme, ubehjelpelige, fulle av selvtillit og tomme for sosiale antenner, de er høye og klumpete, vulgært kledd og sminket, og de blir mindre og mindre lekre jo mer de pynter seg. Til slutt ser de bare ut som gardinstoff fra et bestemorsvindu. Gardinstoffet vakler rundt i høye hæler og sier «Fløtt deg, vi skal på ball».

Herolden i Siv-May Knudsens skikkelse er også fornøyelig spilt, der «han» stresset, men pliktoppfyllende skal overbringe budskap fra kongen i øst og vest, og samtidig holde orden på forberedelsene til det store slottsballet.

STOKK DUMME: Askepotts stesøstre Anastasia og Drizilla er hylende morsomt spilt av Jørn Kvist og Even Johannessen. (Foto: Fyllingsdalen Teater)

I heroldens replikker finner vi også mye av ordspill- og ordvri-humoren i stykket, som morer i alle fall undertegnede. Det kan være nok at «befaling» og «beføling» blandes. Dessuten kjennes det veldig oppdatert når herolden sier at under ballet kan damene stå på den siden av rommet, og herrene på den andre, og at «de som føler seg som begge deler kan stå her i midten.»

Scenografien er dominert av en bro på bakscenen som blant annet kan sende de to søstrene furtende på rommet sitt, eller gjøre nytten som en opphøyd plass på Slottet – dessuten består den av to bevegelige moduler som forvandles til ulikt interiør og eksteriør, og til trappesatser. Det går effektivt og fint, om ikke ufeilbarlig: Når glipen mellom de to modulene ikke er ordentlig igjen, og herolden tråkker gjennom, må Siv-May Knudsen improvisere en aldri så liten replikk om kongens håpløse trapper.

Kostymene er grunnleggende holdt i jordfarger, mens slottsballet åpner for litt mer glamour. De sosiale signalene kostymene gir, samt den estetiske balansen mellom dem, fremstår nøye gjennomtenkt.

Overbevisende kvalitet

De sosiale signalene kostymene gir, samt den estetiske balansen mellom dem, fremstår nøye gjennomtenkt.

Hele husholdningen Gyldenborg skal altså på slottsballet, der det i forkant blir proklamert at prinsen med denne tilstelningen ser seg om etter en livsledsager. Også Askepott skal på ball, men dette vet ikke stemoren, som har revet i stykker testamentet og dermed tror alle farer er avverget.

Ved hjelp av ønskekvisten (ikke kvitrende animerte fugler) blir Askepott tryllet inn i en ballkjole og kommer seg på festen. Ønskekvisten har også gitt henne en venn, en mus som har vokst til menneskestørrelse og fått talens evne. De går på maskeradeballet sammen. Jeg tror ikke jeg røper for mye hvis jeg sier at også i denne versjonen kommer de svimete søstrene til kort, mens Askepott vinner prinsens hjerte.

VED KONGENS BORD: Yngve Seterås holder frem en mild, men rojal konge, her sammen med herolden i Siv-May Knudsens skikkelse.

Prins Filip er fint og høvisk spilt av Mathias Igland Kausland. Musen Vanessa er spilt av en Rikke Storetvedt-Ådland proppfull av energi og glimt i øyet. Yngve Seterås holder frem en mild, men rojal konge. I tillegg kommer et større ensemble som opptrer i musikalske massescener, som når alle pikene skal vise seg frem for prinsen, eller andre fellesopptrinn.

Det er fine arrangementer, godt koreografert og fremført. I alt fra enkeltprestasjoner til kollektive innsatser er denne oppsetningen preget av overskudd. Ane Berentsen og Sturle I. Bjordal har skrevet en morsom og velfungerende versjon av det gamle eventyret, og Bjordal har anlagt en klar og tydelig regi rundt hovedretningene i teksten.

Det er fine arrangementer, godt koreografert og fremført. I alt fra enkeltprestasjoner til kollektive innsatser er denne oppsetningen preget av overskudd.

Sist, men ikke minst: Fyllingsdalen Teaters oppsetning av Askepott har fått noe så sjeldent som nyskrevet musikk, av komponistene Linn Kathrin Taklo og Jørn Lavoll. Dette er en stor satsing, og en smart satsing, siden det musikalske materialet holder høy kvalitet. «Det er ju-hu-hul»-sangen har til og med hitpotensiale, selv om de fleste numrene nok mer er tenkt som deler av en helhet.

Det er ellers mange gode sangprestasjoner i korscenene, men også av enkeltutøvere. Birgitte Kristoffersen (stemoren) må nevnes i så måte, dessuten Benedicte Tennbekk som Askepott.

Til sist: Komponistene har delt ut en temmelig krevende «musevise» til musen Vanessa. Men disse avanserte tonesprangene klarer Rikke Storetvedt-Ådland helt utmerket. Det er imponerende.

«Askepott» av Ane Berentsen og Sturle I. Bjordal. Regi: Sturle I. Bjordal. Med blant andre: Benedicte Tennebekk, Jørn Kvist, Even Johannessen, , Siv-May Knudsen, Birgitte Kristoffersen, Mathias Igland Kausland, Rikke Storetvedt-Ådland og Yngve Seterås. Komponister: Linn Kathrin Taklo og Jørn Lavoll. Scenograf: Vasylyna Kharchevka. Koreograf: Ann-Therese Aasen. Kostymer: Lene Johannessen. Lys: Alexander Berg Peschina. Lyd: Marius Berg Peschina. Spilles på Fyllingsdalen Teater frem til 22. desember.

ØNSKEKVISTEN REDDER DAGEN: Ved hjelp av ønskekvisten blir Askepott (Benedicte Tennebekk) tryllet inn i en ballkjole og kommer seg på festen. Ønskekvisten har også gitt henne en venn, en mus som har vokst til menneskestørrelse og fått talens evne (spilt av Rikke Storetvedt-Ådland). (Foto: Fyllingsdalen Teater)
ANNONSE:
Peisbord 800×300

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this