Arkitektur handler om 1
SOM EN VERKTØYKASSE: – Bergen Arkitekthøgskole fungerer som en verktøykasse for hodene våre. Lærerne ønsker ikke å utdanne 30 like arkitekter, men forholder seg til 30 forskjellige mennesker som vil utvikle seg til 30 forskjellige arkitekter, sier Bastian Haukefær.

– Arkitektur handler først og fremst om mennesker

Del artikkelen i Sosial medier

Ved hjelp av god arkitektur ønsker arkitektstudent Bastian Haukefær å løse litt opp i norske sosiale floker. Inspirasjon har han allerede hentet i Tanzania og Brasil.

LES OGSÃ…: Arkitektskole i en silo

Bastian Haukefær er andreårsstudent ved Bergen Arkitekthøgskole (BAS). Med hodet fullt av ideer, og et ønske om å teste disse både i teori og i praksis, er friheten BAS gir sine studenter til selv å tenke og prøve ting ut en viktig årsak til at han valgte skolen.

– Arkitektur er jo omgivelsene våre, det strekker seg utover kunstens verden til noe mer håndfast.

– Den fra utsiden litt røffe murklossen av en bygning som står her er som en stor verktøykasse for hodet mitt. Det er et sted jeg kan være og utfolde alle ideene mine, og så er det ikke et sterilt og ferdig produkt, for skolen er kontinuerlig under utvikling i seg selv. Det tror jeg fremmer vår utvikling som elever, sier Haukefær.

Felleskap i Tanzania

For Bastian Haukefær (25) fra Bergen har interessen for arkitektur alltid bodd i ham. Valget om å bli arkitekt kom mens han var på utvekslingsår i Tanzania i forbindelse med Afrika-studier.

– Jeg tok da et bevisst valg om at det egentlig var arkitekt jeg ville bli, forteller han.
– Der nede fikk jeg en observerende rolle på samfunnet. Jeg traff noen lokale den første dagen. De var gjestfrie og inviterte meg til å bo med dem.

Han ble introdusert for familien, og fikk reise rundt og jobbe på ulike byggeplasser sammen med dem.
– Jeg fikk se hvordan de bygger hjemmene sine, og så strukturen i samfunnet ut i fra hvilken kultur og klimakultur de hadde.

For Haukefær var det spesielt det sosiale aspektet ved måten de brukte en bestemt type arkitektur på, som fikk ham til å fundere.

– Det som fascinerte meg, er at mens vi har et statlig felleskap i Norge, så synes jeg vi mangler det sosiale felleskapet jeg i mye større grad så i Tanzania. Der har de ikke statlig felleskap og trygghet, men skaper blant annet gjennom bruk av fellesrom et eget felleskap innad i samfunnet.

Haukefær viser til et eksempel.
– Jeg kunne stå på en altan og se ned en hovedgate med dører inn på hver side som førte til en type bakgård, litt som en norsk arbeiderklassebakgård, men med litt primitive hushold med blikktak.

Her kunne en familie bo sammen med andre, tilfeldige mennesker.
– Det var gjerne 20-30 mennesker som aktivt jobbet sammen for å få små felleskap til å fungere innad i et større felleskap, der alle drar sin del av lasset for at ting skal gå rundt. Så jeg begynte å skrive søknaden til BAS mens jeg var der nede.

– En revolusjonær skole

– Hvorfor ønsker du å bli arkitekt?

– Det er jo et litt sånn filosofisk spørsmål som krever et litt utbredt svar, men enkelt forklart så handler arkitektur for meg først og fremst om et ønske om å kommunisere med og skape rom for mennesker på en konkret måte. Arkitektur er jo omgivelsene våre, det strekker seg utover kunstens verden til noe mer håndfast.

– Hvorfor valgte du BAS?

– BAS appellerer til dette med mennesket i sentrum og individet i felleskap, og det ga litt mer mening for min del. Lærerne ønsker ikke å utdanne 30 like arkitekter, men forholder seg til 30 forskjellige mennesker som kommer til å utvikle seg til 30 forskjellige arkitekter. Det ser jeg på prosjektene til medelevene mine. Vi får alltid samme oppgave, men med stor frihet for hvordan vi velger å løse den, så lenge vi kan forsvare valgene våre, sier Haukefær.

For Haukefær sin del fungerer de mer ukonvensjonelle læringsmetodene hos BAS svært godt.
– BAS virker nesten som en revolusjonær skole innad i det etablerte, og har en annen inngang til læring og skolesystem enn det jeg tidligere har vært vant til og erfart fra det norske skolesystemet. Der hadde læring en mer rigid form, med gitte sannheter og gitte mål som man skulle nå. Og så kommer BAS med en inngang om at man må gjerne stille spørsmål og komme med egne svar.

At skolen fokuserer på både individ og felleskap, fikk Haukefær erfare allerede på sin andre skoledag. Førsteklassingene reiser til øykommunen Solund, ytterst i Sognefjorden og lengst vest i Norge, og er borte i en hel måned. Her skal de forstå behovet for værskjul og at nettopp det er grunnlaget for bosetninger, fordi topografi, klima og ressurser er så viktige.

De får restaurere gamle hus for å se hvordan de er blitt slitt, og hvordan byggerne har tenkt i forhold til vær og kultur. Studentene får reflektere og diskutere, samtidig som de skal gjøre boforholdene og de sosiale forholdene best mulig for seg selv og felleskapet mens de er der.

– Det var en veldig fin måte å bli kjent med de man skal jobbe med fremover, og fordi vi ble kastet rett ut i det, slapp vi en hel måned på skolen der vi bare gikk rundt og sa høflighetsfraser til hverandre, ler Haukefær.

Å lære av hverandre

– Hva synes du om å ha så mange forskjellige lærere å forholde deg til?

– Jeg synes det fungerer veldig godt, og stoler veldig på integriteten til disse menneskene, og jeg opplever at de ønsker å utvikle deg mest mulig i den tiden de har med deg.

– Det hjelper at dette er noe de brenner for og ikke bare en jobb, og at i tillegg til å undervise, så har de sine egne prosjekter utenom som de kan dele kunnskap fra. Man oppfordres til å tenke selv, og kan spille litt bordtennis frem og tilbake med ideer og diskusjoner. Men man får høre det hvis man er på tulletur, ler Haukefær.

For noen år tilbake tilbrakte Haukefær et par måneder i Brasil. Dit kan han gjerne tenke seg å reise igjen, da spesielt til Rio de Janeiro, men nå med arkitektpennen i hånd.

– Er det noe i bergensk eller vestlandsk arkitektur som du tror kunne benyttes i Rio?

Haukefær tenker seg om, og svaret vi får blir heller motsatt: hva kan vi på Vestlandet i større grad gjøre som i Rio?
– Når det gjelder vestnorsk arkitektur, så synes jeg vi historisk sett har vært gode til å tilpasse oss klimaet og ressursene vi har hatt til rådighet.

– Det jeg lærte i favelaen, er at et uferdig hus er faktisk et tegn på at du ikke er så fattig, men kan bygge på og utvide med tiden.

– Det er viktig å skape bærekraftig arkitektur og ha et litt nøkternt fokus på hva man egentlig trenger og hvor mye plass man trenger. Det er stor forskjell på et hus og et hjem, et hus tror jeg alle kan klare å tegne med en blyant og et stykke papir. Men å skape et hjem krever nok en større samhandling med individene som skal bruke det.

– Det jeg lærte i favelaen, er at husene ser jo veldig kaotiske ut, men dersom huset ditt ser ferdig ut, så har du ikke råd til å lage det større i løpet av årene når familien vokser og nye generasjoner kommer til. Så et uferdig hus er faktisk et tegn på at du ikke er så fattig, men kan bygge på og utvide med tiden, forteller Haukefær.

Tradisjonelle vestnorske grindbygg, som etter individets og felleskapets behov kan bygges på og forlenges i det uendelige, kan kanskje virke som en saga blott.

– Her tenker vi på en leilighet som noe som kan byttes ut om fem år, men i favelaen er et hjem noe som kan ekspanderes, og man tenker gjerne at less is more, og at funksjonalitet og bruk er viktigere enn å være ekstravagant. Jeg tror ikke vi skal glemme det her hjemme, i jakten på noe annet.

Må løsne litt i flokene

At nordmenn kan være litt stive, er ikke en ukjent sak, og skyldes gjerne selvpåførte regler om hvordan man skal forholde seg til andre.

– Jeg tror at vi med arkitektur kan skape situasjoner til å løsne litt i de anspente sosiale flokene vi nordmenn har. I Tanzania syntes de synd på meg da de spurte hvem jeg spiser frokost med her hjemme, og jeg sa at jeg pleier å ta med meg en skive og spise den alene på bussen. For dem var det uforståelig å ikke spise frokost ute sammen med andre. Vi er jo redde for å sitte ved siden av hverandre på bussen her, og da er land som Brasil og Tanzania veldig fine læringssteder, tenker Haukefær.

– Jeg tror at jo mer jeg opplever ute i verden, jo mer rustet vil jeg være til å kunne tilby Bergen noe litt ekstra. For meg er arkitektur ikke så mye et fag, men en tilstedeværelse. Bergen er jo litt eksentrisk, og vi er jo litt tøffe i trynet, så jeg tenker at da kan arkitekturen i fremtiden gi uttrykk for det, smiler han.

Arkitektur handler om 2
LÆRER AV Å DELTA: Både studenter og lærere er med i prosessen når det skal bygges heis, fordi skolen snart får en student som bruker rullestol. Bastian Haukefær står her foran det som skal bli heisinngang i byggets førsteetasje.

Del artikkelen i Sosial medier

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this