PÅ TAMPEN: Til neste år er det 50-årsjubileum for Woodstock-festivalen. Det er et jubileum verden trenger.
Tekst: Thorstein Selvik
Jeg står på hellig grunn i Bethel Woods, New York, i Sullivan County nær grensen mellom Staten New York og nabostaten Pennsylvania. Bethel Woods er nydelig med grønne, bølgende åser og et naturlig amfi hvor en halv million mennesker (eller mer, ingen vet, billettsystemet brøt sammen, gjerdene brøt sammen) var på tidenes viktigste festival i august 1969.
Er man mange nok, kan idealismen flytte fjell, og er det noe vår mørke, trumpianske, fastlåste og konfronterende tid trenger, så er det fjellflyttere.
Et spesielt poeng er for øvrig at Woodstock-festivalen ble jaget bort fra den opprinnelige lokasjonen ved kunstnerbyen Woodstock, og ble arrangert 90 km unna i Bethel – på jordene til storbonden Max Yasgur.
Plakater og billetter var trykket, derfor beholdt man navnet Woodstock.
Verden var den gangen delt i «the freaks and the straights»; friker versus streitinger. Woodstockfestivalen i 1969 beskrives av streitingene som en katastrofe av et gjørmebad, men dette er ikke det sentrale. Woodstock var derimot et symbolsk klimaks på 60-tallets kolossale omveltninger, og dreide seg om mye mer enn skitne hippier og en stengt New York State Thruway.
Gitt de kaotiske forholdene skapt av dårlig vær – og minst 450.000 flere publikummere enn de 50.000 man hadde søkt tillatelse for – så var lydkvaliteten revolusjonerende bra. Artistene leverte stort sett prima vare, og overraskende fordragelige forhold eksisterte blant publikum. Dette er alle festivalers mor, så er det sagt.
Liberal og solidarisk tankegang fikk i perioden 1965-1970 et gjennombrudd i et USA hvor subkulturer som hippiebevegelsen ble internalisert i samfunnets hovedstrøm. 1950-tallets rock & roll med Elvis & co. hadde skapt en spire, likeledes beatbevegelsen på 50- og tidlig 60-tall, selv om den forble en subkultur.
Hippiekulturen påvirket fenomener som studentopprør, borgerrettighetskamp, kvinnesak, miljøvern, homokamp, antikrigsbevegelse, forbrukerrettigheter, ny musikk og alternativ filmproduksjon. Dagens kreative miljøer er de skitne hippiene stor takk skyldig. Poenget er «utenfor-boksen-tenkning», utfordring av autoriteter, solidaritet, og uavhengighet fra hierarkier og den tradisjonelle amerikanske konkurranse- og markedsorienteringen.
Woodstock-generasjonen bidro til å skape mye av grunnlaget for informasjons-teknologien i Silicon Valley, og har også påvirket forskning og utvikling mer generelt. Finansnæringen i USA er faktisk full av gamle hippier; smarte alternative folk med innovasjonsevne. Distansen mellom hippier og IT- og finansnerder er langt kortere enn mange ville trodd. Det handler om å forandre det bestående, vrenge og vri på ting, tenke annerledes, etablering av uformelle nettverk og bryte ned fordommer og borgerlig tankegods.
Hippiebevegelsen forandret samfunnet, og reduserte stivheter i klassestruktur. Satt på spissen stoppet den Vietnamkrigen, avslørte Watergate og hundre andre ting. Obama er Grateful Dead-fan, Clinton det samme (Trump prøver, men forstår ikke helt hva det går i).
[PostBlock id=166]
Mye falt gjennom etter hvert, verden ble hardere og mer kynisk. Pengene stjal bokstavelig talt showet, og ti år senere kom høyrevind og jappetid med Thatcher og Reagan. Men mye står også igjen fra hippietiden; det er lov å tenke selv og være alternativ. Historien går i bølger, og i 2018 er vi kanskje i ferd med å gå litt lei all materialismen. Flere ser atter etter et enklere og bedre liv, med mer genuint engasjement.
Om noe så er også jeg en gammel hippie! Jeg tror på litt naiv idealisme. Er man mange nok, kan den flytte fjell, og er det noe vår mørke, trumpianske, fastlåste og konfronterende tid trenger, så er det fjellflyttere – enten det er for å redde klimaet eller i hundre andre kamper vi trenger. For å si det med Joni Mitchell:
«By the time we got to Woodstock we were half a million strong / Everywhere there were song and celebration / And I dreamed I saw the bomber that day riding shotguns in the sky / Turning into butterflies above our nation / We are stardust, we are golden / And we got to get ourselves back to the garden.»
