Gjør deg klar for en helt spesiell musikalsk opplevelse når Susanna kommer til USF Verftet på fredag.
Susannas karriere har stort sett handlet om lavmælte tolkninger av andres sanger om vonde og vanskelige følelser (mye om tapt kjærlighet) og egne sanger om det samme temaet; noe som har resultert i to velfortjente Spellemanns-priser og tildelingen av Radka Toneffs minnepris for 2015.
Kinesiske poesimestre
Albumet Triangle kom ut i april, og er hennes ellevte i rekken. Her utvider hun konseptet med tekster med mer åndelig søken – eller, som det heter i presseskrivet, «soulmusikk for tapte sjeler».
Det er denne platen vi får presentert konsertversjonen av på fredag, men jeg håper vi også får noen av hennes tidligere sanger; blant annet hennes gripende tonesettinger av noen av Gunvor Hofmos dikt. Dette er noe av det ypperste hun har laget.
For å få frem hva jeg mener, er det nødvendig med en liten omvei. Jeg er svært glad i Olav H. Hauges kortskårne poesi, som i uttrykket er svært inspirert av de kinesiske mesterne Li Bai (701-762) og Du Fu (712-770). «Blå var dagen / bjørki ute / risa rim på / himlens rute» lyder Hauges enkle dikt «Snø».
Dette er ikke så langt fra Li Bais dikt (i min forsøksvise gjendikting) om Den lange lengselen: «Over svart natt, himmelhøyt / Under det grønne vannet, bølgende / Himmelen endeløs / veien lang / ånden min flyr bittert / selv i drømmer / kommer ikke over fjellpasset / Den lange lengselen / knuser hjertet mitt».
Drept i gassovnene
Susannas såre sanger treffer bedre enn det meste.
Gunvor Hofmo kom aldri over tapet av den jødiskfødte venninnen Ruth Maier, nådeløst drept i gassovnene i Auschwitz, og det er ikke vanskelig å leve seg inn i hennes sorg når hun skriver: «Du venter. Og aldri / kommer det / Brevet, linjen / som brått blir / brutt av ett og / annet. / Det sner. Og / ennå en dag». Jeg er ikke en depressiv natur, men jeg tiltrekkes umåtelig av kunstneriske uttrykk som går mot det som er vondt og vanskelig.
Susannas såre sanger treffer da bedre enn det meste. Hun makter å gjøre Joy Divisions Love will Tear us Apart om fra et bittert oppgjør med den elskede til en elegi over tapt kjærlighet, hun får bedre enn noen (med unntak for Jeff Buckley) frem den maktesløse sjalusien som ligger bak Leonard Cohens Hallelujah (nei, det er ingen gladsang) – og hun makter altså å gi Gunvor Hofmos lyrikk en tonedrakt som løfter frem både vemodet og livsgleden i de sterke tekstene.
Gjensidig glede
«Jeg vil hjem til menneskene» heter Susannas album med Hofmo-tolkninger, en tittel hun har lånt fra dikterens første diktsamling fra 1946. Etter denne bokutgivelsen ventet flere innleggelser på Gaustad psykiatriske sykehus.
Det er en sann glede å oppdage sangene hennes som, til tross for at de kretser rundt tunge temaer, er en fryd å lytte til.
Hofmo-materialet dreier seg mye om savn, ensomhet og sorg, men ikke bare det.
– Det handler også om når du «tenner din sigarett, og leser din avis på benken / i den lange alleen / med gult løv flytende / som hundeekskrementer / at oktober tar tak i din sjel / og virvler den mellom travle Paris-gater» siterte Susanna da jeg intervjuet henne i 2013.
– Det er en sann glede å synge disse tekstene, la hun til.
Det merkes, og bidrar nok til at denne opplevelsen er gjensidig. Det er en sann glede å oppdage sangene hennes som, til tross for at de kretser rundt tunge temaer, er en fryd å lytte til.
Sardinen USF (Verftet), fredag 30. september kl. 20.00. Med på scenen: Johan Lindvall, Thomas Bang, Fredrik Wallumrød og Helge Sten.
PLATEANMELDELSE
Susanna ser lyset
Singelen Hole fungerer bra som inngang til dette albumet. Dette er rett og slett en poplåt, med nynnbart refreng, små synthflak i kompet og en svingende rytme.
Slik sett er dette et unntak på en plate der uttrykket er mer innadvendt og åndelig søkende. «Nothing is sacred, nothing is holy» synger hun i albumets åpningslåt. Senere får vi oppleve at hun både bøyer kne Before the Altar, mens hun synger slik messende, som en prest i kirken, at hun er Born Again, og synger to låter om at hun er «in the need of a shepherd».
«Jeg ønsket å utforske den menneskelige åndelige situasjonen. Hva er naturlig eller overnaturlig. Hvor ender sunn fornuft, og hvor begynner troen?» spør hun selv i et presseskriv.
Platens tittellåt handler i så måte om en mystisk åpenbaring hun opplevde på en flyreise over USA for en tid tilbake. Som en moderne Hildegard von Bingen «mottok» hun da ord og fraser som hun puslet sammen til en tekst.
Satt til et bakteppe av dryppende pianotoner, strykere og truende elektronisk støy, er dette en svært dramatisk og dypt original sang som handler om «the triangle inside» og at «the eye of the beast is staring».
Det flotte coveret må også nevnes, som er et slikt som fortjener vinylformatet. Det viser en slags fallen engel, tegnet av den avdøde amerikanske kunstneren Marjorie Cameron.
Så er det stemmen hennes, som nok er den viktigste årsaken til at jeg aldri blir lei av platene hennes. Når hun synger, tror jeg på henne.
Utdrag fra anmeldelse trykket i Bergensmagasinet nr. 2/2016, onsdag 11. mai 2016.
