Midt under Lumikides konsert på Hulen fredag ble det helt stille. Publikum og bandet forsvant, i stedet kom det frem et svært troll fra urskogen i Os. «No skjer da igjen» var budskapet.
Eller, det vil si, jeg tenkte at jeg ikke hadde blitt overrasket om akkurat det hadde skjedd. Både fordi det ikke vil overraske meg det minste om det neste store fra Bergen blir indiebandet Lumikide – og fordi lydbildet deres er som hentet rett ut fra tiåret som gav oss Twin Peaks (et lite apropos: musikken fra denne ikoniske tv-serien er nettopp nyutgitt i en uimotståelig utgave, presset på damned good coffee-farget (!) vinyl).
Lumikides uttrykk ligger faktisk ikke så langt unna Julee Cruises drømmende sanger. Jeg hører også Talking Heads, B-52’s – og ikke minst Cocteau Twins og andre klassiske 4 A.D.-band. Men de er først og fremst Lumikide, visstnok et finsk ord som betyr snøfnugg.
Folk er vennlige her, de har endatil tatt bryet med å tenne to rader med telys for å vise vei inn til konsertlokalet.
Konserten var en del av Vill Vill Vest, der de delte scene med progbandet Seven Impale og tropideliske Bloody Beach. Etter en travel uke på jobben var det en takknemlig oppgave å avslutte med å dekke en liten bit av byens nye bransjefestival.
Ute var det sommertemperatur, og på vei til Hulen passerte jeg studenthybler med festdeltagere i vinduskarmen og gamle hits på stereoen («living in a land down under / where women glow and men plunder» lød allsangen).
Foran Hulen hadde det allerede samlet seg en liten kø. «Jeg har glemt lommeboken hjemme» sier en, og ber om å få komme inn på stempel fra et annet Vill Vill Vest-arrangement. Det ordner seg, folk er vennlige her, de har endatil tatt bryet med å tenne to rader med telys for å vise vei inn i det spesielle konsertlokalet. «Ingen dekning» sier mobilen, og hekter seg på gratis gjestenett i stedet.
LES OGSÅ: Gleder seg til Vill Vill Vest
Litt over klokken 21 inntar de seks musikerne i Seven Impale scenen. De åpner med et dundrende bassriff, Stian Økland synger ordløst, trommene kommer nesten ut og tar oss, saksofonen skriker i smerte, det er høyt, høyt, høyt, umulig å oppfatte hva han synger om, men det er tydelig på armbevegelsene at han mener hvert ord.
Den beste proggen handler mer om lyden, om uttrykket, enn om de allsangvennlige refrengene.
Seven Impale tillater seg ingen sjangertro pyrotekniske soloer, muligens på grunn av den korte spilletiden hvert band får, derimot får vi rikelig med temposkifter.
Ikke alle er helt klaff, noen ganger stopper bandet helt opp før de girer om. De har en voldsom energi parret med spilleglede, men mangler foreløpig de helt store låtene.
Det gjør ikke så mye, den beste proggen handler mer om lyden, om uttrykket, enn om de allsangvennlige refrengene. Og her står de ikke tilbake for noen.
45 minutter etter at Seven Impale gikk av scenen er det så klart for Lumikide. Dette bandet har eksistert i noen år nå, og har sluppet en rad singler etter at de nærmest brakdebuterte med den flotte Breaking You Down (2013).
Settet skjemmes litt av skingrende overstyrt lyd, noe som egentlig kler musikken deres. Vokalist Birgitta Alida Hole lever seg veldig inn, mens Martin Miguel Almagro Tonne spiller leken indiegitar, og står heller ikke tilbake for å bruke feedback ala Hendrix.
Skarpe skarptrommer, morseaktig synth og bredbent gitar stiger mot et crescendo – før det hele drukner i feedback.
Jeg imponeres også av Axel Skalstads løse og samtidig presise trommespill. Han ramler på en måte bare inn i musikken, tungt og tydelig når det trengs, mer tilbakelent andre steder.
Og ja, Lars Hallaråker, vikar på tangenter for Alf Hulbækmo, og hans første konsert med bandet. Etter bare få timers øving med dem (får jeg opplyst) klarer han å tilføre lydbildet mye av den varme klangen som gjør dem egenartet – ikke minst det drømmeaktige synthriffet som åpner sommerens nye singel, Golden. Det er på nynne-refrenget her at Twin Peaks-assosiasjonene setter inn for fullt, og det er også her at Hole virkelig tar kontroll.
De avslutter med den helt nye singelen Tornado, som vi får løfte om er første smakebit fra det kommende albumet. Live er den litt annerledes enn i studio, med skarpe skarptrommer, morseaktig synth og bredbent gitar som stiger mot et crescendo – før det hele drukner i feedback.