– Konseptet vårt handler om mye mer enn bare utsikten, sier eier Christian Foss. Og kanskje er den erkjennelsen hemmeligheten bak mannens suksess 643 meter over havet og åtte minutter fra solen.
Driftsinntektene for Ulriken643 har økt jevnt og trutt de siste årene, fra 12,6 millioner i 2012, drøye 13 millioner i 2013 og 14,4 i 2014. Og pilen peker oppover.
– De siste fem årene har vi hatt en EBITDA på 4-5 millioner kroner, sier Foss.
Tallene sier noe om selskapets evne til å betjene gjeld.
– Vi ville utvikle noe som fungerer for bergensere; da fungerer det også for turister.
Eiendomsutvikleren overtok banen i 2009, og gikk øyeblikkelig i gang med å totalrenovere hele anlegget. Faren drev banen fra 1990, så Christian Foss hadde hatt mye tid til å gjøre seg sine tanker om hvordan han skulle utvikle Ulriken643.
FOR BERGENSERE
Selskapet består av buss, taubane, restaurant og butikk. Da Foss kjøpte hele anlegget i 2008 stengte han det ned i halvannet år. Han foretok en total revitalisering av anlegget, skiftet alt det tekniske på taubanen, fra bærevaiere til trekktau, hovedmotor, reservemotor og drivverk. Anlegget ble gjenåpnet 1. mai 2009.
Da hadde nedre stasjonsbygg fått ny fasade, perrongen på toppen ble glasset inn, slik at man kunne ankomme Ulriken uten å blåse bort. Restauranten er bygget på grunnmuren av det gamle bygget, men i praksis er restauranten helt ny, samtidig som uteserveringen ble etablert. Christian Foss satte ned et råd på 10 personer med representanter fra ulike grupperinger med forskjellig fagkunnskap.
– Vi ville utvikle noe som fungerer for bergensere; da fungerer det også for turister. Vi er ikke like sikker på at det hadde fungert om vi gjorde det motsatt. Videre skal vi tilrettelegge for turentusiaster, for mosjon, rekreasjon, mental helse og opplevelser; Ulriken643 skal være mye mer enn utsikten, sier Foss.
Han brenner for dette, og nå blir han ivrig.
– Ulriken er et høyfjell midt i byen vår. Det er en unik posisjon. Det er ikke mange byer i verden som har en slik kombinasjon. Naturopplevelsen. Solnedgangen. En plommerød kule som forsvinner i havet. Det må oppleves, sier Foss og smiler.
170.000 PÅSTIGNINGER
Han har investert over 40 millioner kroner i prosjektet, men hevder at det ikke er avkastning som er motivasjonen hans.
– Driften må være sunn og god. En ting er fødselshjelp og det å bygge og reise et konsept. Men så skal dette drive seg selv.
– Å drive restaurant på toppen av Ulriken er ekstremsport.
Og nå gjør det det. Taubanen hadde 162.000 påstigninger i sitt første driftsår i 1962, en rekord som syntes umulig å slå. Da Foss tok over hadde Ulriksbanen drøyt 80.000 påstigninger, og økte til 150.000 de første årene. Siden sitt fjerde driftsår har taubanen ligget stabilt på 170.000 påstigninger.
– Målet er å øke ytterligere til 200.000, sier Foss.
I sin iver etter å nå målet, har Christian Foss ansatt Anders Isager som kjøkkensjef på restauranten Skyskraperen. Han har jobbet på Norsk sjømatsenter de siste fire årene, og Gastronomisk institutt før det. Bølgen & Moi og Hotell Neptun har også vært arbeidsgivere.
– Å drive restaurant på toppen av Ulriken er ekstremsport. Fantastisk spennende, og definitivt ikke en A4-jobb. Men jeg visste hva jeg gikk til, og potensialet er stort, sier Isager.
EKSTREMSPORT
En rask titt på menyen bekrefter at kokken er bergenser, og at det er bergenserne han har i tankene når han serverer mat: Her er lammepølse fra Bønes gårdsmat, og burger med kjøtt fra Brakstad på Godvik. Her er betasuppe, plukkfisk og røkelaks.
– Vi har jo verdens beste sjømat her vestpå, sier Isager.
– Jeg er veldig glad for at vi fikk med oss Anders. Og så håper jeg folk er rause og forstår at restaurantdrift på Ulriken byr på noen utfordringer som man ikke har nede i sentrum, ikke skyt oss om brusen koster to kroner mer her oppe. Vi bygger en sunn bedrift som skal være her de neste 30 årene, og som samtidig skal være interessant for både bergensere og turister.
– Kritikken i pressen var hard og renommeet dårlig. Ulriksbanen var en falmende stjerne. Hvorfor satset du?
– Jeg jobber med eiendomsutvikling. Jeg går inn i prosjekter som trenger en revitalisering, og som gjerne er nede for telling. Utfordringer her var stor, og vi måtte spørre oss selv: Hva skal til for at mennesker vi kommuniserer med får en god feeling? Hvilken følelse skal folk ha når de kommer på nedre stasjon, og hva tenker de når de kommer opp på toppen? Hvordan kan vi bygge opp igjen varemerket og snu det negative omdømmet? Dette appellerte til meg, og da er det bare å kjøre på; da er det «all in», sier Foss.
