Arctic Spas Kampanje November
Featured Video Play Icon

Stravinskijs tidløse mesterverk

PÅ ØRET: Leif Ove Andsnes og Marc-André Hamelin er ute med en duoplate, der de åpner med Stravinskijs eget klaverarrangement av Vårofferet – det buldrende dynamiske og dypt melankolske orkesterverket/balletten som utløste en pipekonsert fra pariserne på premieren.

Leif Ove Andsnes / Marc André Hamelin: Stravinsky (Hyperion Records)

Skandalen gjorde Vårofferet (Le Sacre du Printemps / The Rite of Spring) kjent over natten, og sikret Stravinskij evig berømmelse. Selv pleier jeg å si at moderne musikk ble født 29. mai 1913, som altså var dagen denne balletten hadde premiere på Théâtre des Champs-Élysées. I dag kan vi le av det, og lure på hva alt oppstyret handlet om.

Jeg har alltid tenkt at det må være den fremtredende bruken av rytme. Hele orkesteret er som en eneste pulserende bevegelse, mens en enkel og dypt melankolsk folketonelignende melodi betrakter det hele fra oven; spilt i fagottens aller lyseste register. Kanskje det var noe i luften. Moderniteten var på vei inn, med biler, flygemaskiner og samlebånd, og første verdenskrig var bare et år unna. En tid da alt brøt sammen og alt begynte på nytt.

Kunstnere er følsomme mennesker, og tar inn samfunnet før oss andre. Kunsten blir da et speil, som reflekterer tilbake det vi allerede vet uten å vite det. Det er den gjenkjennelsen som får oss til reagere, enten det er med sinne eller glede.

En lang rekke berømte dirigenter har gjort innspillinger av verket. Stravinskijs egne tolkninger (en fra 1940 og en fra 1960) er selvskrevne som referanser, likeså Pierre Boulez outrerte 1969-versjon og Riccardo Chaillys helt nye innspilling (med Lucerne Festival Orchestra). Sistnevnte er nok den lydmessig beste versjonen, så langt.

Selv er jeg aller mest glad i Leonard Bernstein og New York-filharmonikernes fyrverkeri av en tolkning fra 1958. Har du hørt den en gang, vil du bare høre den en gang til. Bernstein matcher både det dype og følsomme (hør introen!) og det ville utemmede i verket på en slik måte at Stravinskij selv bare hadde ett ord å si etter at han fikk høre den; omtrent som om det var signaler fra det ytre rom: Wow!

Men nå snakker jeg meg helt bort. Andsnes og Hamelin gir oss altså arrangementet for firhendig klaver, som jeg ikke kjente til fra før – selv om det finnes en rekke bra innspillinger av det. Det første jeg tenkte var at det er umulig å gi et så komplekst orkesterverk i (bokstavelig talt) hendene til to av vår tids fremste pianister. Så feil er det altså mulig å ta.

Oppi all viraken knyttet til dette verket, så er det noe grunnleggende menneskelig over det.

Jeg har spilt denne platen opp og ned og i mente siden jeg kjøpte den, og overraskes hver gang både av den enorme dynamiske spennvidden (her hamres det løs), virtuositeten (hvor fort er det fysisk mulig at ti fingre kan klare å hamre på tangentene, uten noensinne å treffe feil?) og, aller mest, poesien.

For oppi all viraken knyttet til dette verket, så er det noe grunnleggende menneskelig over det. Ikke bare det at du faktisk kan nynne enkelte partier av Vårofferet – ja, deler av det føles rett og slett som en lang sang – men også at det inneholder så mange gjenkjennelige sinnsstemninger.

Jeg tenker på Mahler, som snakket om at en symfoni skulle inneholde hele verden. Melankoli er nevnt, jeg kan legge til sorg, glede, savn, frykt, seier, ja, hele spekteret.

Helt til slutt kommer offerdansen (trivia: Stravinskijs egen tolkning av denne er inkludert på gullplatene som ble sendt ut på en endeløs reise i verdensrommet som del av de to Voyager-romsondene), der den unge kvinnen drepes rituelt.

Det lyder som en oppsummering av hele verket, slik man kan tenke seg at livet passerer i revy, rett før døden inntreffer. Det høres ut som om Andsnes og Hamelin har hastverk, før de like før avslutningen holder litt igjen. Så kommer det noen trillende toner øverst i registeret, punktert av en tung bassakkord. Deretter stillhet.

GJENSKAPTE SKANDALE-FORESTILLINGEN: Joffrey-balletten fra Chicago har gjenskapt den fargerike ballettforestillingen, tett opp til slik den ble fremstilt på premieren i 1913.

Magne Fonn Hafskor
Journalist i Bergensmagasinet. Send meg en epost
ANNONSE:

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this