For andre år på rad kommer Bjørn Bugge ut med en kalender der alle motivene er hentet fra gater i Bergen.
– Bergen er en utrolig flott by, sier kunstneren, som kun har satt ett kriterium for kalenderbildene: At motivene skal være fri for folk og biler.
– Noen motiver har blitt droppet fordi det har stått parkerte biler i gatene. Jeg vil ikke ha med biler eller folk; det skal være stille bilder, som du heller kan gå inn i selv, forklarer han.
– Min bestefar sa ofte at «du må tegne det du ser, og ikke det du tror du ser».
Bjørn Bugge har bakgrunn fra Bergen Animasjon, som han drev fra et studio på USF Verftet – sammen med Thomas Brudvik og Gunnhild Sofie Vestad – i perioden 1996-2006. Han har beholdt en del av studioet.
UTFORDRET SEG SELV
Etter at Bergen Animasjon ble lagt ned, har han blant annet jobbet med 3D-layout for den første sesongen av barnetv-serien Vennebyen, samt vært lærer ved Noroff frem til 2017. Bugge laget den første kalenderen med bergensmotiver i fjor, da som et prosjekt der han ville bevise for seg selv at han fortsatt kunne gjøre det.
– Det var 30 år siden sist jeg hadde laget akvareller, forteller han.
– Jeg malte ti bilder på tre måneder. På slutten kjente jeg at jeg ikke var 25 år lenger.
[PostBlock id=217]
Utgangspunktet for kalenderbildene er egne fotografier, som han så har lagt rutemønster på i Photoshop. Etterpå har han tegnet de over på store akvarellark.
– Jeg vurderte en stund om jeg heller skulle bruke akrylfarger. Med akvarell bruker du det hvite i arket som hvitt. Da blir det lite rom for å gjøre feil, så du må være veldig systematisk – og bevisst på å begynne med de lyseste fargene; ikke andre veien.
– Hvor lang tid bruker du på et slikt bilde?
– Å, det kan være alt fra tre dager til tre uker. Jeg har malt en del brosteiner. Det er bare å stå opp tidlig og gå i gang. Spesielt for årets kalender er at to av bildene er nattmotiver; da blir det mer som et lyssatt filmsett.
– Er det et slags frirom du har skapt deg her?
– Ja, på den måten at jeg liker å male, men har fått gjort alt for lite av det i senere år innimellom alt annet. Jeg føler meg privilegert som kan gjøre det. Det er selvsagt gledelig om andre synes bildene er fine, men jeg gjør det mest for meg selv.
– Kalenderen egner seg vel også bra som julegave?
– Ja, alle som kjenner meg vet hva de får til jul. Jeg har allerede gitt bort nesten halve førsteopplaget, så jeg blir nødt til å trykke flere.
DUKKEFILM UTEN DIGITALE VERKTØY
Kalenderen kan kjøpes enten direkte fra Bjørn i studioet på USF Verftet (han er der hver mandag formiddag, samt lørdager kl. 13-18) eller bestilles på epost til [email protected]. Han solgte rundt 100 stykker i fjor, men da var de ikke ferdige før i midten av desember. I år har han derfor vært tidligere ute, men innrømmer samtidig at han ikke har vært så god på å markedsføre kalenderne.
– Det var det samme da vi drev Bergen Animasjon. Vi var flinke på å lage ting, men dårlige på markedsføring, sier han.
– Den gangen burde vi nok ha ansatt en med økonomisk utdanning, som kunne tatt seg av de tingene. Det å sitte til fire om natten og føre momsregnskap lå ikke for noen av oss.
Bergen Animasjon holdt flere workshops for skoler, og laget en del logoer, vignetter og kortfilmer for bedrifter og lokale organisasjoner (blant annet Bergen Kulturby), samt dukkeanimasjon for NRK til den første sesongen av «Kvinner på randen av en oppskrytt tv-aften» (1998) med humortrioen Kjersti Berge, Elisabeth Moberg og Marit Voldsæter.
– Da var jeg glad for at vi hadde med Sofie Vestad, som hadde jobbet med dukkeanimasjon i studio i England. Det som tok mest tid, var alt forarbeidet; det å sette lyset og sikre at alle modellene stod stødig.
Dette var i en tid der videosupport var begynt å bli mer vanlig. Før det måtte alt gjøres for hånd, og man kunne ikke se resultatet før filmen kom tilbake fra fremkalling.
– Da Tim Burton laget The Nightmare Before Christmas i 1993, sa jeg til alle at dette sannsynligvis er den siste helaftens dukkeanimasjons-filmen, husker han.
– Så feil kunne man ta. Etter at de digitale hjelpemidlene kom, ble arbeidet mer overkommelig. Men det var noe eget med det å bruke plastilin, der du bokstavelig talt kunne se fingeravtrykkene våre på figurene i den ferdige filmen.
SOM I EN DRØM
En som tidlig tok de nye verktøyene i bruk, var den japanske regissøren Hayao Miyazaki og hans Ghibli Studio. Det store gjennombruddet deres i vestlige land kom med animasjonsfilmen Chihiro og heksene (2001), der karakterene var håndtegnet.
– Da jeg hadde sett den, var jeg overbevist om at det var den beste filmen jeg noensinne hadde sett, uavhengig av sjanger, sier Bugge.
– I motsetning til andre filmer – der du gjerne har en anelse om hva som kommer – er denne bygget opp mer som en drøm, der du aldri vet hva som kommer rundt neste hjørne. Som filmkunstner er Miyazaki i en klasse for seg selv, med uforutsigbare og poetiske filmer. Innenfor animasjon er det Walt Disney som har vært den store inspiratoren, men for min del har Miyazaki tatt over den rollen.
– Kunne du tenke deg å gjøre mer film selv?
– Ja, jeg har vel egentlig aldri helt sluttet med det. Akkurat nå holder jeg på med musikkvideo til en sang jeg har skrevet og spilt inn.
Denne heter Den siste tjenaren, og er en melankolsk trøsteballade om hvor forgjengelig alt er, i en verden der «klokko har stoppa, tio e’ ute, keisaren har ikkje kler» – båret frem av Bjørn Bugges vennlige sangstemme.
«DU MÅ TEGNE DET DU SER»
– Jeg har ikke ambisjoner om å gi ut noe; jeg skrev den mest som et svar på en utfordring til meg selv om å skrive en sang der teksten tar opp et spesielt tema. Så nå kan jeg krysse av for den; nå har jeg prøvd det, gjort det. Jeg ser meg egentlig lite tilbake.
Tegnekunsten hans innebærer uansett et blikk tilbake, faktisk like tilbake til Bugges tidligste barndom. Hans første tegnelærer var bestefaren, Sigurd Bugge (1902-1978). Denne vestlandsmaleren er blant annet kjent for å ha malt portretter av alle ordførerne i hjemkommunen Os, like siden den første ble innsatt i 1838.
– Til ordførergalleriet malte han også de som det ikke fantes foto av. Da intervjuet han slektninger, og spurte om noen i familiene hadde arvet trekk etter den tidligere ordføreren.
– Hva har han betydd for deg og dine bilder?
– Mye. Jeg lærte teknikker fra ham allerede da jeg var en liten gutt. Han sa ofte at «du må tegne det du ser, og ikke det du tror du ser». Det er et veldig godt råd.
Bergen Animasjon laget denne kortfilmen i forbindelse med Kulturby Bergen 2000.
